På liv og død

Det er de utroligste historier som kommer for dagen ved å saumfare gamle bygdebøker. I vinter har jeg gjort et dypdykk i gårdshistorien for Meløy, lengst nord på Helgeland, og Bindal, lengst sør på Helgeland. Midt blant knusktørt stoff som slektshistorikk og eiendomsforhold, dukker det opp fortellinger spekket med dramatikk.

Ras, skred og flom har gjennom alle tider hjemsøkt vår del av landet – noen med mer skjebnesvangert utfall enn andre. I denne artikkelen tar jeg for meg et utvalg katastrofale hendelser i henholdsvis Meløy og Bindal. Disse gamle vitnesbyrdene synes jeg fortjener å bli løftet fram i lyset igjen. Vi begynner i nord.

Kart over fjordstrøkene i søndre del av Meløy med innplotting av steder nevnt i teksten.

---

Gårdsbruket Steinholt, på nordsida av Bjærangfjorden, ble utsatt for to is- og sørpeskred med knapt ti års mellomrom i etterkrigstida. Dramatikken som utspant seg er levende beskrevet i bygdeboka:

Ekteparet Frithjof og Ragna Kildal omkom i to forskjellige sørpeskred med ni års mellomrom ved heimgården under de bratte fjellene på nordsida av Bjærangsfjorden. Bildet er tatt fra Furøy i 2018.

---

Holandsfjorden, sør i Meløy, er et usedvanlig storslått skue der den ligger like oppunder Svartisen, flankert av mektige tinder og blåis. Fjorden er på sett og vis todelt, da et forholdsvis smalt sund snevrer inn fjordløpet på midten. Denne innerste delen kalles Nordfjorden, er 10 km lang og har et barskere klima enn den ytre delen. Ikke sjelden blir Nordfjorden – gjerne i hele dens lengde – islagt om vinteren. De ugjestmilde forholdene var nok også grunnen til at Nordfjorden forble ubebodd helt opp til nyere tid, dvs. mot slutten av 1700-tallet, da ei bølge med innflyttere fra Rana-distriktet slo seg ned i de brattlendte liene langs fjorden.

Så godt som alle nybrott ble etablert langs nordsida av fjorden eller i botnet. Men også på sørsida, under den 1454 m høye Helgelandsbukken, så enkelte optimister muligheter for utkomme for seg og sine. Trondhaugen, nærmere 300 meter over fjorden, skal ha blitt ryddet en gang på 1800-tallet. Utdrag fra bygdeboka:

Nordfjorden sett fra Botntinden på Svartisen (2007). Et spedbarn i ei vogge ble funnet i live langt ute på fjordisen, selv om raset hadde maltraktert huset og drept mora.

---

Innerst i botnet av Nordfjorden finner vi Kilvik. I mellomkrigstida var dette ei livlig grend med både dampskipsanløp og butikk. Fra 1919 til 1968 var det dessuten skole her. Det var altså her at den nevnte Astrid Hammer (1901 – 1976), barnebarnet til spedbarnet som ble funnet på fjordisen, hadde sin heim. På sine eldre dager skulle Astrid oppleve en ny naturkatastrofe, da heimgrenda hennes ble lagt i grus, bokstavelig talt. Mer fra bygdeboka:

Grenda Kilvik innerst i Nordfjorden ble bokstavelig talt lagt i grus i 1962, og folket måtte rømme unna vannmassene. Den over 1450 m høye Helgelandsbukken ses t.h. i bildet.

---

Nærmest som en kuriositet kan det nevnes at meløyfjerdingene også har erfaring med en annen og langt sjeldnere type naturkatastrofe. Den myteomspunne Fonnøren gård skal etter sigende ha blitt totalt utradert og slukt av bremassene da en av Svartisens utløpere, Engabreen, sakte, men sikkert krøp helt nedover mot Holandsfjorden på 1720-tallet og knuste alt som lå i dens vei. Det var på denne tida den såkalte «lille istid» nådde sitt klimaks.

I lyse sommernetter kan Holandsfjorden fortone seg idyllisk. Her fra en tur til Bjørntinden i 2011.

---

Forflytter vi oss fra fjordstrøkene lengst nord på Helgeland til lengst sør på Helgeland, kommer vi til Bindal – bygda som har gjort seg viden kjent for sin båtbyggerkunst gjennom hundrevis av år. Også her finner vi en svært rasutsatt fjord – Tosen. Fjorden er egentlig en forlengelse av Bindalsfjorden, og skjærer seg vel tre mil inn i landet. Bratte fjell og flog preger sidene, og på lange strekninger er det umulig å komme seg i land om det skulle blåse opp til uvær.

Likevel har folk klort seg fast i fjellsidene for lengre eller kortere perioder, ryddet seg bruk der det var en gressplett for ei ku eller to, og karret seg ned til naustet for å ro fiske i fjorden. Beboerne på gården Finnli, som lå på ei lita hylle på søraustsida av fjorden, 100 m oppe i flogene, fortalte om hyppige snøras. Det skjedde at bygninger ble tatt og at snøen kom inn vinduene.

Kart over midtre og indre deler av Tosen med innplotting av steder nevnt i teksten.

---

På nordvestsida av fjorden lå gården Hammarli – også denne høyt over fjorden. Ifølge bygdeboka er det dokumentert bosetting siden 1600-tallet, men trolig er bosettingshistorien eldre. For drøyt 200 år siden, nærmere bestemt i 1815, ble gården utsatt for et dødbringende skred. Vann og sørpe hadde over lengre tid blitt demt opp av noe fastere snø i et lite dalsøkk like ovenfor gården. Til slutt ble trykket på snødemningen så stort at den brast, og ei massiv bølge av slaps og sørpe tok  våningshuset og feide det utover skrenten og ned på sjøen. Tre mennesker omkom. Fjøset like ved sto urørt.

Mannen på gården var på vei innover fjorden fra Vassås, som på denne tida var sentrum i Bindal. Da han nærmet seg Hammarlibukta, like nedenfor heimen, dro han kjensel på hoggestabben som kom på rek, og straks etter fikk han øye på sengegavlen. Forfatteren Arvid Sveli har skrevet mer utfyllende om den dramatikken som utspant seg her. Selv var jeg med på ei «historisk vandring» til nettopp Hammarli i regi av Velfjord historielag for noen år siden, og stedet ble på nytt besøkt året etter, da et sjeldent kulturminne – ei gammel steintrapp som strekker seg fra fjorden og opp til gårdstunet –  skulle iakttas.

Flerfoldige gårdsbruk ble i sin tid ryddet i fjellsidene langs Tosen. Her fra en «historisk tur» til Hammarli i 2018.

---

Til slutt vil jeg nevne et spektakulært ras som skjedde midtveis i Tosenfjorden tidlig på 1800-tallet. Et digert fjellparti – Rapstein – løsnet fra fjellsida og dundret med en enorm tyngde og kraft ned mot fjorden. Hendelsen er beskrevet av Amund Helland i «Norges land og folk» – et omfattende bokverk, der den delen som omhandler Nordlands amt ble ferdigskrevet i 1907. Der står det:

Tosen har rykte på seg for å være en farlig fjord, især på vinteren, med få plasser å gå i land, rasfare og isdannelse. 

---

Også «Bindalsboken» (1955) omtaler naturkatastrofen i Tosen:

Detaljkart over Rapstein. Her kommer det tydelig fram at det massive fjellpartiet har sklidd ut og etterlatt seg ei svær sprekk.

---

Flyfoto av Rapstein i samme målestokk som kartet over. Mye av det utraste fjellpartiet ligger under vannflata.

---

Ifølge Bindal bygdebok, bind 1, skal flodbølga som forplantet seg både innover og utover fjorden ha nådd opp mot 20 meters høyde og knust alt av bebyggelse og båter langs strendene, inkludert den nevnte jekta.

For mange er nok navnet Rapstein (Rappstein) knyttet til den staselige fembøringen som ligger til kai i Mosjøen, ved Helgeland museum. Nordlandsbåten er bygd av Alsli-brødrene i Bindal, og man skulle vel tro at navnet har sitt opphav i nettopp dette fjellpartiet i Tosen.

Rapstein sett fra nordsida av fjorden. Bildet er tatt under en vårskitur i 2010, uten at jeg den gang visste hva jeg hadde fotografert.