# 605 • 6. – 7. mai 2021

Dag 1 (av 2):

Til kilden

Det skal vel neppe så stor forestillingsevne til for å skjønne hva navnet Brønnøy kommer av. Her var det kildevann av beste sort å finne for de sjøfarende. Brønnøya lå dessuten gunstig til, midt i leia, og ble tidlig et yndet stoppested for å fylle opp vannreservene. Det interessante er at minst ett av disse naturlige oppkommene eksisterer den dag i dag, midt i byen Brønnøysund. Nå syntes jeg det var på tide å oppsøke kilden, for å si det sånn.

Etter noen nødvendige innkjøp på Rema 1000 tok jeg meg gatelangs sørover byen. Mye har skjedd de siste årene i sentrumsområdet – ikke minst har den flotte havnepromenaden vakt begeistring. I fjor ble dessuten Folkeparken på Lille Brønnøya åpnet, og i tilknytning til denne ei splitter ny gangbru.

«Brønnøysund – midt i Norge, midt i leia.»

---

Den nye gangbrua fungerer også som utkikkspunkt.

---

Jeg fant ut at jeg ville legge turen innom Brønnøy kirke, like sør for sentrum. Nå i kveldssola framsto den spesielt vakker. Etter ti års restaureringsarbeid ble kirka igjen åpnet for bruk i 2008. Kirka er bygget i naturstein og ble innviet i 1870, men kirkestedet er mye eldre og ble utnevnt som «tusenårssted» av Brønnøy kommune i forbindelse med tusenårsskiftet. Den første kirka på stedet ble trolig bygd i 1184, og både korveggen og inngangspartiet i dagens kirke har en kjerne av denne middelalderkirka. (Kilde: Wikipedia.)

På dette stedet har det vært kirke i godt over 800 år.

---

Dagens kirke er fra 1870, men veggene består også av rester av middelalderkirka.

---

Den historiske Doktorkilden skulle etter det jeg hadde lest meg til befinne seg i et borettslag på sørøstsida av Frøkenosen, og det var nettopp dit jeg satte kursen nå. Fra Frøkenosveien bar det inn en stikkvei. Her gjaldt det å ha øynene med seg, for noen form for merking eller infoskilt fantes ikke.

I Doktorgården huserte Sør-Helgelands første distriktslege fra 1860. I dag tilhører huset pinsebevegelsen.

---

Frøkenosen ble i tidligere tider kalt Kjebekkosen.

---

Til kilden.

---

Så kom den til syne – Doktorkilden. Her lå den ganske så tilbaketrukket i en liten hage, rektangulær i formen og med steinsetting rundt. Så veldig appetittlig kan jeg vel ikke si at vatnet virket med et grønt lag av alger flytende på overflata. Jeg bøyde meg likevel ned, fylte opp ei flaske og smakte på de edle dråpene – nærmest som ei symbolsk handling. Til tross for grønska, var vatnet overraskende velsmakende. Kaldt var det også. Her sto jeg altså ved kilden til navnet på den i dag landfaste øya – som i sin tur ga navn til kirkestedet, byen og kommunen.

Doktorkilden – slik den framstår i dag.

---

Hovedkilden til prestegården har muligens ligget under kjelleren på hovedbygningen, mens Doktorkilden har vært ei viktig reservekilde for gården – kanskje helt siden den første kirka ble oppført for 800 år siden (kilde: Kulturminner i Brønnøy).

Opphavet til navnet Brønnøy.

---

Tilfreds med å ha funnet fram til kilden, registrerte jeg at sola var i ferd med å gå ned. Telt hadde jeg ikke med, og det var det en grunn for. Midt i Brønnøysund befinner det seg nemlig en rekke mindre kalksteinhuler, og jeg hadde latt meg forføre av en besnærende beskrivelse av den ene hula.

Det kveldes, og jeg trenger et sted å overnatte.

---

«En ualminnelig praktisk og vakker hule.»

---

Kalksteinhulene var enkle å finne, beliggende i østhellinga av Flatåsen, kun få meter ovenfor en idrettsplass («gressbanen»). Og ganske riktig – hula framsto akkurat like innbydende og vakker som jeg hadde sett for meg. Åpningen var trill rund med en diameter på en knapp meter. Og utenfor åpningen kunne en sette seg ned med ryggen innåt en slett bergvegg – under tak. Hvordan så den ut innvendig da? Joda, også her innfridde hula alle forventninger og forhåpninger.

Utenfor hula er det fint å kunne sette seg ned under tak.

---

Hula går bare noen få meter innover. Ytterst er den innsnevret og gir god livd for vær og vind, men lenger inn utvider den seg. Gulvet består av ujevn steingrunn i det ytre partiet, mens det er et flatt sanddekke i den indre delen. Dette til sammen gjør at hula er godt egnet for overnatting. Særlig høyt under taket er det ingen steder, men gulvarealet er likevel såpass stort inne i hula at det kan romme flere soveplasser.

Flotte greier! Her skulle jeg nok klare å finne meg til rette. Jeg slapp dermed å bruke penger på hotellrom og opplevelsen ville være det mangedobbelte. Men riktig klar for å køye var jeg ikke enda.

Innlosjert.

---

Gikk meg så en kveldstur langs de mange turstiene i Brønnøysund, bl.a. mot Svarthopen og til den døgnåpne Shell-stasjonen, kun fem minutter unna hulene, der jeg kunne ta kveldsstellet og benytte meg av toalettet. På denne runden observerte jeg to rådyr like nord for Skiphammaren. Ellers var det et yrende fugleliv nå på kvelden.

Kveldstur langs Frøkenosen.

---

Tilbake ved Flatåsen ble jeg sittende lenge utenfor huleinngangen. Her har det nok sittet folk før meg. I slutten av yngre steinalder lå strandkanten rett nedenfor hulene, og kanskje ble farkostene dratt på land der Even Ulvings vei skjærer forbi i dag.

Veinavnet må forresten sies å være svært passende. Den landskjente kunstmaleren Even Ulving (1863 – 1952) som ble født på øya Ylvingen i Vega og utdannet bl.a. i München og Paris skal ha oppsøkt nettopp denne hula og brukt den som motiv og modell da han i 1909-10 malte altertavla i Brønnøy kirke, der motivet skal forestille Jesu oppstandelse. I bakgrunnen på altertavla kan en se Flaggstanghaugen som ligger 300 m NØ for hulene. Denne skal illustrere en høyde i Jerusalem. (Kilde: Kulturminner i Brønnøy.)

Utenfor hula blir jeg sittende ei lang stund denne vakre maikvelden.

---

Dag 2 (av 2):

Huleboer for ei natt

Inne i hula var det lunt. Merittene mine som huleboer var ikke altfor mye å skryte av. Kun en gang tidligere hadde jeg overnattet i hule, nærmere bestemt i den gigantiske Tonneshula i Lurøy, høsten 2016. I hvert fall om jeg ser bort fra en snøhuleovernatting i Børgefjell så langt tilbake som i 1997. Men aldri hadde jeg overnattet alene i ei hule før, så dette ville bli ei ny erfaring.

Nå har hula status som kulturminne, og da trer kulturminneloven inn med sine krav om hensynsfull adferd. Noe tagging i bergveggen viste med all tydelighet at ikke alle synes dette er noe å bry seg om. Etter å ha gjort mine notater, blåste jeg ut stearinlyset og strakte ut kroppen.

Et ypperlig losji midt i byen.

---

Under ledelse av Einar Høvding ble det gjort arkeologiske utgravinger i denne hula i 1925-26. Inne i hula ble det da funnet mennesketenner, et stykke flint og et middelaldersk leirkrus. Utenfor hula ble det avdekket et stort ildsted med mange av de samme måltidsrestene som ble funnet i nabohula. Når det gjelder sistnevnte, så skriver Høvding følgende:

God natt fra Brønnøysund.

---

Det gryr en dag.

---

Jeg sov som en stein og våknet uthvilt. Da sekken var ferdigpakket satte jeg den ved huleinngangen, før jeg ville ta en rask titt på de øvrige hulene.

De to nabohulene som ligger rett ved siden av «soveromshula» er også vendt mot kortsida av idrettsplassen. Disse hadde en en helt annen karakter med vide åpninger, og det virket som at de ikke gikk særlig langt innover, uten at jeg vet dette sikkert. Den borterste av de tre hulene ble dessuten ødelagt av okkupasjonsmakten under krigen. Den fjerde og siste hula ligger i Babylonåsen ved den ene langsida av gressbanen. Ikke var den særlig stor og egentlig ikke så imponerende heller.

Pakket og klart.

---

Helte i meg resten av vatnet som var igjen på flaska – kildevatn fra en av Brønnøysunds naturlige brønner – før jeg ruslet tilbake mot sentrum.