Olsok ved Olavskilden

Gamle sagn om Olavskilden

Kilden i Vennesundet er omspunnet av sagn. Handlingen varierer noe, men i bunn og grunn er det varianter av ett og samme sagn. Disse er beviselig mange hundre år gamle, antakeligvis helt fra middelalderen, og er såkalte vandresagn. Det vil si at de er blitt fortalt på mange forskjellige steder, ofte over et stort geografisk område over lang tid. Et vandresagn gir seg ut for å være unikt for et spesielt sted, selv om handlingen kan gjenkjennes i sagn fra mange andre steder. I dette tilfellet finner vi igjen handlingen fra sagn knyttet til andre olavskilder i Skandinavia.

Folkeminnesamleren Knut Strompdal skriver i Gamalt frå Helgeland (1929):

Om denne kjelda fortel segna, at då Heilag Olav var her nordpå, så låg dei eingong i Vennesund, og så fann dei ikkje vatn, folka hans. Då var det at han fekk vatnet til å spruta fram her i fjellet. Etter ei anna segn tykte Heilag Olav synd i folket som fór her og vart så brydde med å finna vatn. Og så tok han og brende dette holet inn i fjellet til han kom så langt inn, at det var vatn.

Hellige kilder i førkristen tid (- 1030)

Sitat fra E. E. Werner: Helbredende kilder i Norge:

Alle folkeslag over hele kloden har dyrket hellige kilder. Troen på kildevannets helbredende kraft er like gammel som mennesket selv. I folketroen ble vannet regnet som beskyttende, og sammen med ild var det et element som kunne rense vekk onde krefter. Derfor har vann blitt brukt i mange slags ritualer – og brukes fremdeles.

Selv om mange norske kilder har navn etter Olav den hellige, har de vært kjent for legedomskraft siden førkristen tid. [De hadde ofte] navn etter mannlige guder som Tor, Odin, Balder og Loke. Både i Sverige og Danmark finnes slike norrøne kildenavn bevart. I Danmark finnes blant annet St. Thorskildene og Balderbrønde, og i Sverige Helliga Thors källa, Sankt Odens källa og Loka brunn.

Mange norske Olavskilder er sannsynligvis gamle Torskilder. De gamle nordboere bar Tors hammer som lykkeamulett rundt halsen, for Tor var bondens og det jevne menneskets beskytter. Han vernet om de nære ting – hjemmet, stallen, åkeren og fruktbarheten – en rolle som Olav den hellige mer eller mindre overtok.

I Norge som overalt ellers, var offeret en viktig del av kildedyrkelsen. Mange gamle kilder er blitt renset og tømt av myntforskere […]. Det ble ikke bare ofret mynter, men også synåler, drikkekar, knapper, spenner og andre metallgjenstander. Det var viktig at man etterlot seg noe etter bruk. Det vanligste var kanskje å etterlate seg et klesplagg eller en del av et klesplagg. Grunnen til kildeofferet var nok prinsippet om at en gave krever en gjengave og troen på at helbredelse ikke ville skje hvis man ikke ofret noe.

Et opprinnelig trekk ved kildedyrkelsen har vært å legge fra seg små gjenstander som småkvist, småstein eller liknende. Alle som kom forbi kilden gjorde dette. I kristen tid ble det vanlig å legge fra seg små trekors, særlig i Vest-Norge. Både syke og friske la igjen kors. Her dreier det seg ikke om noen egentlig offergave, men kanskje heller om den respekt folk ønsket å uttrykke for kildens krefter.

Selv om kildene ble oppsøkt av folk enkeltvis etter behov, inngikk de også i de store kollektive feiringer. Den norske “frobrønnen” fra førkristen tid hadde en sterk betydning i forbindelse med helse og fruktbarhetskulten. I det meste av Norden var sommersolverv den store kildedagen i folks bevissthet. Solvervet var en urgammel fruktbarhetsfest som i kristen tid fikk navn etter St. Johannes og siden bare er blitt kalt St. Hans eller Jonsok. Solvervfesten foregikk på samme sted fra år til år. Der hvor det fantes en gammel hellig kilde, ble festen lagt hit.

Denne dagen var alle livgivende krefter i naturen på sitt sterkeste, og det gjaldt også vannet i kildene. Dette var dagen for å drikke seg til helse, og tidspunktet å gjøre det på var like før solen gikk ned.

Olavskildene i katolsk tid (1030 – 1537)

Sitat fra E. E. Werner: Helbredende kilder i Norge:

Mens folk her hjemme intetanende ofret til Balder og Frøya og drakk Tors skål ved høytidene, foregikk det store omveltninger nede i Europa. Maktkampen mellom den nye og den gamle religionen var i gang. De gamle naturreligionene ble utsatt for forfølgelse. På kirkemøtet i Arles i 452 ble det bestemt at den katolske geistligheten skulle utrydde dyrkelsen av trær, stener og kilder. Det ble en vanskelig oppgave, i allefall når det gjaldt kilder. Folks tro på deres legedomskraft var dypt rotfestet, og mange steder måtte kirken tolerere kildedyrkelsen.

Saken ble ofte ordnet i minnelighet ved at kildekulten ble innlemmet i den nye religionen. Kildene ble velsignet og fikk nye navn etter katolske helgener, og så var problemet løst. Folk valfartet til kildene for å få legedom som før, men nå fikk de en katolsk messe i tillegg. […] Mens alt dette foregikk, søkte de nordiske folkestammene helsebot ved kildene, lykkelig uvitende om at de var hedninger. Men med Olav Haraldsson kom turen til oss også. Nesten umiddelbart etter at han falt på Stiklestad i 1030, ble det satt i gang kirkebygging her i landet.

[…] Fra urgammel tid ble vannet fra en hellig kilde regnet som det beste til rituelt bruk. Et nyfødt barns første vasking etter fødselen var forbundet med mange ritualer. Vannet skulle helst hentes i den hellige kilden. Det måtte vigsles med ild. […] Kristendommen overtok de magiske forestillingene om vannet. De første kristne dåpene skjedde med vannet fra de gamle hellige kildene, en tradisjon som slo dype røtter i Norge og noen steder fortsatte helt inn i vår tid.

I katolsk tid fikk svært mange kilder navn etter St. Olav. […] Etter hvert spredte det seg Olavssagn. De Olavssagnene som er knyttet til kilder er gjennomgående nokså like. Det er vandringssagn. Olav stikker sverdet sitt i bakken, og dermed springer det frem en helbredende kilde. Han drikker av vannet eller vanner hesten sin i det, og straks får det helbredende krefter.

Olavssagnene fortrengte mange av de opprinnelige sagnene som fra før av var knyttet til kilder og andre steder i naturen. Olav overtok etter hvert også mye av Tors rolle som hjelper og beskytter. Tors hammer ble erstattet av Olavs øks.

Det var kirkens mening at valfarten til kilder skulle foregå på kirkens festdager og ikke de gamle kultdagene. Folk begynte nok også til en viss grad å oppsøke kilden på dagen for helgenen den var oppkalt etter. For det var ikke bare Olavskilder, men også Mariakilder, Michaelskilder, Margaretakilder og andre. Alle disse helgenene hadde sin dag i den kirkelige kalender.

De norrøne solvervsritualene ble svært dårlig likt av de geistlige, særlig der hvor kildene lå tett opptil kirker. Det ble ventet at Olsok 28. juli skulle erstatte solvervsdagen som valfartsdag. Man håpet nok at den løsslupne festingen da ville tones ned. Men slik gikk det ikke. I stedet for at kildefesten nå ble konsentrert om Olsok, ble alle de nye kirkelige festdagene om sommeren […] et påskudd for å feste. Særlig Olsok, eller Olavsvaka, endte mange steder både i Norge og Sverige som en stor folkelig drikkefest. Og uansett fortsatte den gamle solvervsfesten som før.

Protestantismens kamp mot overtro og avguderi (1537-)

Sitat fra E. E. Werner: Helbredende kilder i Norge:

Da protestantismen ble innført i 1537 ble det adskillig verre for kildekulten. Særlig fra 1720-årene rådet et mørkere syn i kirken. Enten prestene snakket norsk eller dansk, hadde de en enorm makt over allmuen, og kunne befale ditt eller datt. Det brede lag av folket var livredd for overmakten i Danmark. Det fantes dødsstraff og hekseprosesser. “Avguderi” var en alvorlig forseelse, og kildedyrkelse var en slik forseelse. At truslene og skremslene ble forkynt fra prekestolen gjorde ikke saken noe bedre.

Prestene kjempet en iherdig kamp mot overtro og spor av katolisisme, og etter hvert ble disse to begrepene mer eller mindre synonyme. Siden mange av kildene hadde fått katolske helgennavn, ble kildekulten sett på som uønsket, katolsk helgendyrkelse. Ikke minst var dansen, leken og alt det andre som foregikk St. Hansnatten en torn i øyet på kirken, og det ble satt inn forskjellige tiltak for å sette en stopper for det.

[…] Hjalp ikke trusler og forbud, hadde man andre metoder, nemlig tetting og igjensementering. […] Valfarten til norske kilder avtok gradvis, særlig der de lå tett opptil kirker. Men folk fortsatte likevel å oppsøke dem i hemmelighet. Noen steder var både trusler og forbud forgjeves. Like fort som kildene ble tettet, like fort ble de renset, og kildedyrkelsen fortsatte i full åpenhet. Uansett, selv ikke reformasjonen greide å sette en fullstendig stopper for valfarten til kildene.

Olavskilden i Vennesund

Den viktige ferskvannskilden som kom til å bli kjent som Olavskilden (St. Olavskilden) i Vennesundet har høyst sannsynlig vært kjent lenge før kristendommen gjorde sitt inntog i landet, beliggende strategisk til, rett ved leia. Om kilden har hatt et annet navn i førkristen tid og om den har vært gjenstand for kultiske seremonier, er vel ikke utenkelig. Det som er sikkert er at det eksisterer nedskrevne beskrivelser som er flere hundre år gamle.

Midt på 1700-tallet skrev en ukjent forfatter (gjengitt i Årbok for Helgeland 1976, s. 15-16):

Ved Pladsen Winesund eet Strandsidder-Sæde i Sørsems Fierding, Brønøe Præste-Gield er een Hule tvers ind i det nær ved denne Plads liggende Field eller Bierg. Hulen er næsten som een rund hvælvet Kiælder, aaben foran og kaldes St. Olufs Kielde, der er alle Tiider Vand i den, hvilket skal være særdeles sundt og godt og i helhet overgaar det beste Vand her i Landet falder, det fryser ikke om Vinteren og er ikke varmt om Sommeren, omskiønt Soelen, naar den er over Søer, stikker liige ind i Hulen […].

Dag Skogheim skriver i «Fotefar mot nord»-folderen «Der vennligheten selv tok imot oss» – Vennesund og Kvaløya gjennom 3000 år:

Den eldste skriftlige kilden vi kjenner er fra 1597 (Gustav Storm: Historisk-topografiske skrifter om Norge og norska landsdele. Chr.a. 1859). Der fremgår det at kilden er mye søkt av folk som legger eller setter etter seg utallige kors med merker. Dette foregikk altså over 60 år etter at Lutherlærdommen var blitt statsreligion, – etter alle forsøk på å rense vekk alle papistiske levninger.

Utdrag fra Kulturminner på Sør-Helgeland:

Til St. Olavskilden kom folk på pilegrimsferd. Hovedsakelig var det mennesker som var syke og som håpet at vannet i kilden skulle gjøre dem friske. Andre drakk vannet for å forebygge sykdom. Sagn forteller at fartøyer som seilte langs kysten ofte stoppet i Vennesund for å bunkre vann fra kilden, og historiske kilder viser at St. Olavskilden ble benytta lenge etter reformasjonen. Faktisk finnes det erindringer blant sømnværinger om at man fremdeles på 1920-30-tallet dro til kilden for å hente vann til dåp eller medisinsk bruk.

I boka Helbredende kilder i Norge står det om St. Olavskilden i Vennesundet:

Folk som enda lever, kan huske at det lå en bok ved siden av kilden, og her skrev de navnene sine når de hadde blitt leget. Det var først da pilegrimsferdene hit sluttet at boken ble ødelagt. Boken skal ha ligget i et skrin ved siden av kilden, men er for lengst ødelagt. Folk med alle slags sykdommer, spedalske og mødre med døende barn, drakk av kilden. Folk i bygda hadde stående flasker med vann fra Olavskilden. Vannet ble brukt som medisin, og ble drukket og smurt på kroppen mot utvendige plager. Folk ofret til kilden etter bruk, gjerne sølvpenger.

Forfatter Dag Skogheim forteller

Utdrag fra et radioprogram fra 1984, der Dag Skogheim holder et foredrag ved kilden:

– Denne kilden er en av de få som ble besøkt nær opp til vår tid. Biskop Bang skriver i forrige århundre [1800-tallet] at man sluttet å besøke St. Olavskilden i Vennesund i 1840-årene først, og i vår historie er det langt opp i tiden. De aller fleste olavskilder var da forlatt for godt, altså tradisjonene var døde. Dette er en kilde som hadde den egenskap, mente han, at den helbredet.

– Vi kan ikke forestille oss at de [syke] i det hele tatt har gått den rute vi har gått nå. Det eneste rimelige å gå ut i fra er at de har kommet med båt hit. Ingen alvorlig handikappede, sjuke mennesker maktet å gå opp til kilden. Og det vi vet om selve prosedyrene ved kildebesøkene, det er at de syke gikk ikke til kilden. De syke ble liggende eller sittende et stykke fra, og så gikk deres nærmeste opp og hentet kildevannet.

Hvis man hadde alvorlige plager innvortes – lunger, magesykdommer – så drakk man vatnet. Hvis man hadde byller, øyesykdommer, alle slags skavanker ytre sett, så kledde man av dem og så ble de vasket med kildevannet. Og alle de plagg den syke hadde hatt på seg ble da lagt ved kilden eller ble hengt opp på kors som ble reist ved kildene.

Dag Skogheim siterer så fra den eldste beskrivelsen som eksisterer av kilden, Nommedals Lens Beskriffuelse fra 1597. Der opplyses det at det ved St. Olavskilden i Vennesund er reist et stort trekors. Og på dette trekorset står det så mange merker og små kors at det knapt er plass til flere. De som ikke har fått plass har hugget deres merker i berget. Det finnes utallige små kors ved kilden og rundt omkring i nærheten av den. Enhver som kommer til denne kilden setter sitt kors der. Vannkvaliteten sammenlignes for øvrig med god vin i den over 420 år gamle beretningen.

Om Olav den hellige drakk av kilden er det ingen som kan si med sikkerhet, men…

– Det som er mulig å bekrefte, det er det at han faktisk var oppover Nord-Norge, og det er vel helt rimelig å tro at han seilte eller rodde gjennom Vennesundet. Og vi kan vel trygt ha den formening om at kilden på den tiden var kjent blant dem som bodde her. Og det er jo klart at folk som rodde eller seilte langs kysten de trengte godt vatn til enhver tid. Jeg har mange intervjuer som går på det at folk tok opp her og hentet vatn så seint som i 30-åra, da de fra brønnøytraktene var inne i Bindalen og hentet vinterveden.

Folklorist Ronald Grambo forklarer

Utdrag fra et radioprogram fra 1984, der Ronald Grambo informerer om hellige kilder:

– Er troen på hellig vann eller hellige kilder spesifikt norsk eller nordisk?

– Nei, det er ikke spesifikt nordisk, det er et felleseuropeisk fenomen. For faktum er at over hele Europa, særlig da i Sør-Europa, så er det massevis av kilder som er knyttet til ulike lokale helgener. Og dette her er da en praksis som er kommet til oss fra Sør-Europa i kristen tid. Slik at dette her er ikke på noen måte spesielt. De fleste av kildene våre er knyttet til Sankt Olav, men det kommer bare av at han var den viktigste helgenen i Norge.

– Måtte disse kildene nødvendigvis være basert i kristen tro?

– Ja, altså, i nyere tid naturligvis, men kjensgjerningen er at disse kildene jeg snakker om nå, i Europa, de daterer seg mange ganger til antikken. I antikken var det helt alminnelig å dyrke hellige kilder, og disse hellige kildene var da knyttet til lokale guddommer, demoner og nymfer. Dette var spesielt tilfelle i Nord-Frankrike, hvor vi har hatt en keltisk dyrking av hellige kilder – som er knyttet til keltiske guddommer, demoner og halvdemoner.

– Dette med å drikke dette vannet – hva ville det innebære for vedkommende som drakk det?

– Ja, man mente jo at disse kildene var helsebringende, og at de kunne bøte på både sjelelige og kroppslige skavanker. Lammelser, f. eks., for ikke å snakke om tannverk, som var en folkesykdom. Det var helt alminnelig å bruke vann, og gurgle dette vannet for å bli kvitt tannverk og andre sykdommer i tannkjøttet osv.[…] Og vi vet jo også at de ofret penger og andre ting, verdigjenstander, i slike kilder, som en slags takk for helbredelsen, kan du si.

– I dag er det jo olsok – dette navnet… denne ‘ok’ til slutt, hva er det?

– Ja, altså, det betyr egentlig Olavsvåka […], og dette ‘våka’, det betyr jo våkenatt. Skikken var nemlig den at man samlet seg ved hellige steder, ved kirker, og hvis det ikke fantes kirker, da ved kilder som var knyttet til lokalhelgenen, og hadde da en slags våkenatt der de sang salmer og ba bønner og forberedte seg til dagen etter.

Og vi vet også at disse pilegrimene som kom langveis fra, de fortalte ofte historier, eventyr, sagn, osv. Også legendariske beretninger som er knyttet til selve helgenen. Og det er på den måten at tradisjonsstoff og folklore spres. Pilegrimsveiene har vært veldig fine spredningsveier for folkeminner fra kontinentet også.

– Pilegrimsveier… men denne kilden oppe i Vennesund, det har man jo inntrykk av at det kan vel ikke ha gått noen pilegrimsveier forbi der? Den ligger jo svært så isolert til.

– Ja, den ligger kanskje isolert til i dag, men vi må tenke på at middelalderens veisystem var et ganske annet enn hva vi har i dag. Og vi skal heller ikke glemme at sjøveien, da som nå, var en meget viktig vei, og at de kunne komme sjøveien inn til dette stedet.

3000 år gamle kniver av bronse

Sitat fra «Fotefar mot nord»-folderen «Der vennligheten selv tok i mot oss» – Vennesund og Kvaløya gjennom 3000 år, s. 6:

Før kristendommen ble innført og de døde gravlagt på kirkegårder, var det vanlig å gravlegge dem i hauger eller røyser, ofte nær boplassen. Gravrøysene ble gjerne bygget langs ferdselsveger, hvor de lett kunne sees av dem som passerte. Ettersom sjøen var den viktigste ferdselsvegen, finner vi i dag røyser omtrent langs hele den lange Norskekysten. Særlig tett ligger røysene der mange måtte reise forbi. Vennesund er et slikt sted. Her var det lunere farvann enn på utsiden av Kvaløya.

En del av røysene langs Vennesundet er i dag fjernet. Steinene har vært ettertraktet, samtidig som røysene i blant lå i vegen for oppdyrking av ny mark. På Juthaugen, bergknausen nærmest øst for bryggen, finnes fortsatt en av de større røysene. Herfra er det kjørt mangt et steinlass.

I en annen stor gravrøys som lå på en bergknaus sør for Juthaugen, er det funnet to bronsekniver fra bronsealderen. Knivene er rundt 3000 år gamle! Bronsefunn av dette slaget er sjeldne så langt nord. Bronsen var kostbar og var en luksus- og statusvare i Nord-Skandinavia. Fra Helgeland er det bare kjent enda en liten bronsekniv fra bronsealderen. Dette er en barberkniv fra en gravrøys på Skjeggesnes i Alstahaug.

Bronseknivene ble funnet i 1927 av handelsmannen på Vennesund, som også har opplyst at knivene ble funnet under en bunnhelle i et mannslangt gravkammer bygget av steinheller. Vitenskapsmuseet i Trondheim gjorde en ettergraving. De fant i tillegg noen brente bein og muslingskall. 

Kilder:

1. Finnbakk Skrivarstove: Rundt Olsok valfartet de til Sømna for å bli friske
2. Foredrag av turleder fra Helgeland museum under arrangert tur til Olavskilden, 29.07.2021
3. «Fotefar mot nord»-folderen «Der vennligheten selv tok i mot oss» – Vennesund og Kvaløya gjennom 3000 år
4. Helgeland Historie, Bind 1
5. Kulturminner på Sør-Helgeland (2011)
6. NRK radio: Hellig vann. St. Olavskilden i Vennesund (1984)
   • Intervju med Dag Skogheim
   • Intervju med Ronald Grambo
7. NRK tv: Norge rundt-innslag, 28.05.2021: Hellig vann
8. Strompdal, K.: Gamalt frå Helgeland (1929)
9. Werner, E. E.: Helbredende kilder i Norge (1998)
10. Årbok for Helgeland 1976
11. Årbok for Helgeland 2015

Bilder:

• Bilde av kniv: Hentet fra «Fotefar mot nord»-folderen «Der vennligheten selv tok i mot oss» – Vennesund og Kvaløya gjennom 3000 år. Fotograf: Per E. Fredriksen