# 617 • 7. august 2021
Info
- Start: 10:05 (Vegstein)
- Framme: 11:05
- Tilbake: 15:35
- Starttemp.: + 20°C (Vegstein)
- Vær: Delvis skyet / sol.
Om bord og til bords
Hver eneste august, på den såkalte «Øyans dag», arrangerer Vegaøyans venner en utflukt til ei av de mange øyene i verdensarvområdet. I år var turen kommet til Omnøya – ei lita øy halvannen mil nord for Vega og nesten like langt vest for Tjøtta. Det spesielle med Omnøya er at det er her den aller siste fastboende i det vidstrakte verdensarvorådet, Svein Nilsen, holder hus.
Jeg hadde mange ganger hatt lyst til å bli med på denne årlige begivenheten, da turene er åpne for alle, men det hadde aldri høvd seg slik. I år klaffet det derimot. Fra teltplassen min utenfor Holand, helt nord på Vega trasket jeg en 8-9 km til Vegstein, der båten skulle legge ut fra. Fin oppvarming! Før vi kunne stige om bord i et av Vega skyssbåters fartøyer ble vi registrerte – en etter en, før vi la fra kai. Båtturen var i gang!
Avgang fra Vegstein, nordøst på Vega.
Kursen ble satt nordover mellom utallige småøyer, holmer og skjær. Og mens Vegfjellan ble stadig fjernere bak oss, kom De syv søstre nærmere. Båten var fullbooket, dvs. 30 stykker, men jeg forsto det slik at man kunne ha solgt langt flere billetter. De fleste av deltakerne hadde nok lokal tilknytning på en eller annen måte, men det var også med ferierende helt fra Rogaland.
Om bord.
Vegfjellan blir stadig fjernere.
Omsider kom bestemmelsesstedet til syne foran oss – Omnøya. Ei grønn og innbydende øy, virket det som, med noen hus her og der – og ei stor brygge. Etter en times tid om bord kunne vi stige i land på øya, der brødrene Svein og Sverre Nilsen hilste oss velkommen. Som nevnt er Svein den siste fastboende – ikke bare på Omnøya, men i hele verdensarvområdet. Sverre flyttet tidlig herfra, og bor i dag på Tjøtta.
Etter en times båttur i moderat tempo nærmer vi oss turmålet.
Omnøya ligger nord i verdensarvområdet.
Etter at alle hadde funnet seg en plass å sitte, serverte Sverre oss et lite foredrag om øyas historie. I 1965 opphørte Tjøtta som egen kommune, og land- og sjøarealene ble fordelt mellom nabokommunene. En stor del av de ytre strøkene, som Kilvær, Skogsholmen og Omnøya tilfalt Vega. Tidligere hadde folk på Omnøya og omegn for det meste henvendt seg østover mot administrasjonssenteret Tjøtta for viktige ærend, men fra nå av ble Gladstad på Vega det nye kommunesenteret.
På denne tida bodde det om lag 200 mennesker på disse øyene, som i dag praktisk talt er avfolket – mye takket være myndighetenes oppmuntring til å flytte til større sentra, bl.a. i form av fraflyttingstilskudd. Til tross for denne utviklinga er mye av bygningsmassen i øyværene holdt godt i hevd, og på sommeren holder det til folk på en mengde øyer. I 1940-åra fikk Omnøya rutebåtanløp, men dette tilbudet varte bare i knapt 20 år. Strøm har det vært på øya siden 1950-tallet.
Sverre Nilsen som hadde sin oppvekst på Omnøya forteller om øyas historie og utvikling.
Vi tok så fatt på en spasertur over øya – først tvers over mot austsida, der det også befant seg ei kai. Både Sverre og Svein la villig ut om dagliglivet på Omnøya i «hine hårde dage» til et interessert og lydhørt publikum. Jordbruk, husdyrhold og egg- og dunsanking fra «ea» skaffet goder mest for eget bruk. Fiske kunne derimot gi en viss inntekt.
Jorda er godt skjøttet – et resultat av både slått og beite.
Når det gjaldt fiske, så rodde folk herfra stort sett «heimskyen», men det hendte også at man for på Lofoten for å delta i skreifisket. Skjæring av tang kunne utgjøre en tilleggsinntekt, da tanga bl.a. ble brukt som tykningsmiddel. Selv om Omnøya kun er snaut 800 m lang og drøyt 200 m brei, er det god gressvekst stort sett overalt. Fra gammelt av var øya delt i tre eiendommer, noe som gjelder den dag i dag. Vi beveget oss så sørover mot de sydligste husene.
Dette landskapet har utgjort fiskerbondens rike i uminnelige tider.
Her ble vi tatt godt imot av Kitty og Øivind Gårdvik og dattera Kristine. Utenfor den flotte nordlandslåna vaiet flagget. Om det var fordi øya fikk besøk eller om det var en annen grunn skal være usagt. Familien bor i Sandnessjøen, men Kitty har aner fra øyriket i vest, nærmere bestemt Sandvær og Skålvær. Buret, som bl.a. inneholdt ei steingrue av høy alder, hadde de lagt ned stor arbeidsinnsats i, og de som ville måtte bare ta en titt innendørs. Til gjengjeld ble familien invitert på et bacalaomåltid.
På visitt hos familien Gårdvik, som har sitt ferieparadis sør på øya.
Omnøyas høyeste punkt strekker seg ikke mer enn ti meter opp i været, men det er likevel nok til å bli belønnet med en vidstrakt utsikt i alle retninger. En av turdeltakerne var av den oppfatning at det måtte da vel være ekstremt utsatt for vær å vind her ute. Svaret fra Svein var at det ikke var verre her enn andre steder. Vinden er jevn, til forskjell fra i en fjord, der både fallvinder og krappe vindkast kan gjøre seg gjeldende. Dessuten beskytter skjærgården mot sjøgang og tungsjø.
Fra Omnøyas høyeste punkt er utsikten uhindret i alle retninger.
Fakta om Omnøya
Sitat fra Verdensarvvega.no:
Omnøy er den eneste øya i verdensarvområdet som fremdeles har bosetting. Navnet på øya stammer sannsynligvis fra mannsnavnet Amund. Amundøen ble øya kalt på 1600-tallet, senere ble det til Omnøy. Bosettingen stammer kanskje fra helt tilbake til 1300-tallet, og de første skriftlige opplysninger om bosetting er fra 1521.
I fogdens manntall av 1664-66 er fire personer oppført som beboere i Omnøy; tre bønder pluss en tjener. I 1907 var det registrert tre bruk på øya: Gården, Bakken og Nakken. Omnøy hørte inn under Tjøtta-gården frem til 1913.
Omnøya har trolig vært bosatt helt siden middelalderen – og er det fremdeles!
«Øyans dag» varter opp med et nydelig sommervær.
Tilbake ved brygga var det bare å sette seg til bords. En blir jo unektelig sulten av å være ute i det fri, og nå kom førsteklasses bacalao levert av Vega Delikatesser på bordet. Praten gikk lett og ledig både mellom kjente og ukjente. To porsjoner måtte til, før det ble kaker med kaffe attåt. Loddtrekning ble det også, der en av premiene var nyplukket molte fra Bremstein. Selv ute ved fyrene vokser det altså molte.
Til bords.
Bor man alene på ei øy, så sier det seg selv at man må være selvhjulpen og nevenyttig. Svein, som bor på Omnøya året rundt, er vel i tillegg det man kan kalle en tusenkunstner. Det velstelte landskapet er i stor grad hans fortjeneste. Det samme med bygninger, for ikke å glemme ei kran ytterst på kaia han har montert, pusset opp og malt. Selv om det er over et halvt århundre siden øya ble overført fra Tjøtta til Vega, følte han seg mer som tjøttværing enn vegværing den dag i dag, noe som også dialekten bar bud om.
«Den siste øyværing» – Svein Nilsen (69).
Også familien Gårdvik fra naboeiendommen kom og satte seg, og det ble noe snakk om det gamle ærverdige skipet «Hestmanden» fra 1911 som har overlevd to verdenskriger, og som skulle seile langs Nordlandskysten om noen dager. Skipet er i dag innredet som krigsseilermuseum. På Omnøya kunne man gjerne vært lenger, men alt har sin ende, og til sist var det bare å ta avskjed med øya.
Sørover mot Vega satt så godt som alle på dekk i det flotte seinsommerværet. Kom i prat med ei dame som hadde bodd hele sitt liv i Fredrikstad, men besøkt Vega så godt som hvert år, ettersom faren hennes var vegværing. Da hun fikk overta huset etter han, tok hun skrittet fullt ut og flyttet fra Østlandet til Vega, noe hun ikke hadde angret en eneste dag på. Hun beskrev det «som å komme hjem».
Blikkstille og sommervarme på tilbaketuren.
Jeg håper det blir flere turer med Vegaøyans venner i årene framover. Både båtturen i seg selv, spaserturen på øya, historieformidlingen, den gode maten – og ikke minst det sosiale samværet i lag med blide mennesker fra fjern og nær gjorde dette til en storartet opplevelse. Og når også været spilte på lag var det jo uovertruffent. Det var for øvrig journalister med på turen til Omnøya, noe som resulterte i reportasjer både i Brønnøysunds Avis (9.8.2021) og Helgelendingen (15.8.2021).
Tags: guidet båtturhappeningkulturarrangementkystgårdlokalhistorieskjærgård