# 628 • 27. mai 2022

Al arma! Al arma!

I anledning 50-årsdagen min befant jeg meg i Spania – nærmere bestemt i Albir på Costa Blanca i Valencia-regionen. Selve bursdagsfeiringen foregikk i går (26. mai) i lag med en gjeng trivelige folk på restauranten Casa Vital i gamlebyen av Altea. I dag så jeg for meg å ta turen til fyret i Albir – en populær tur som «alle» som hadde hatt noe befatning med dette stedet å gjøre kunne anbefale.

Fyret ligger ytterst utpå en fjellknaus, høyt over havet, med utsikt både utover Middelhavet og innover mot Albir-bukta, m.m. Det er dessuten lett tilgjengelig med en fin turvei som slynger seg oppover åssidene hele veien opp. Turen valgte jeg å starte ved den såkalte Ankerplassen i enden av sandstranda i Albir.

Oppstart ved stranda.

---

Etter å ha tatt meg gatelangs oppover fra stranda, forbi den ene fasjonable boligen etter den andre, gikk jeg gjennom en portal – og det er nettopp her at turveien begynner. Samtidig trådte jeg inn i naturparken Sierra Gelada, som omfatter både hav og land.

Gatelangs.

---

Turmålet er Faro de l’Albir, eller fyret i Albir. (Bilde: fra ei infotavle).

---

På vei innover Serra Gelada naturpark.

---

Ideelt sett burde man nok ha startet på morgenen, kanskje allerede ved soloppgang, når lufta er svalere. Det er visstnok på morgenen at de fleste tar turen til fyret. Men med kun 23 grader var det uansett lite å klage på, og temperaturen må vel karakteriseres som en behagelig. I dette området kan det bli adskillig varmere, og da er det nok mindre lystbetont å svette seg opp i høyden.

Rett før en ørliten tunell tok jeg til venstre, der en sti førte ut mot et utkikkspunkt. Her var det fint å sette seg ned ei stund og nyte utsikten mot Albir og Altea – småbyer som jeg hadde gjort meg litt kjent med de siste dagene.

Små avstikkere er ofte det som gjør turene minneverdige.

---

Så bærer det gjennom en ørliten tunell…

---

… og forbi gamle kulturminner.

---

På den siste halvparten av turen slynger turveien seg innover et lite dalføre, før den vrir seg utover igjen. Så gjenstår det bare noen få hundre meter, før man er oppe ved fyret.

Veien gjør ei svær løkke innover en dal, før man er framme.

---

Ved veis ende.

---

Dessverre var informasjonssenteret inne i fyret lukket og låst for dagen, så jeg fikk nøye meg med de opplysningene som kom fram på infotavlene langs veien. Det gikk an å gå rundt fyret, og som forventet var utsikten fabelaktig – både utover det asurblå Middelhavet og langs kysten hele veien nordøstover mot Calpe. Innover land tok den 1.406 m høye Puig Campana mye av oppmerksomheten. Hav og fjell har vi i Norge også, men klimaet er et annet.

Fyret er lokalisert ytterst utpå en bratt skrent.

---

Blått hav så langt en ser.

---

For noen hundre år siden var det sjørøvere man holdt utkikk med fra dette stedet.

---

Murfundamentet er alt som er igjen av det en gang så ruvende «La torre Bombarda».

---

Her oppe ved fyret var det en herlig bris, og jeg ble værende i godt og vel tre kvarter. En del folk å se, særlig da jeg var på vei oppover. De fleste var nok spanjoler, i tillegg til en del nordmenn og nederlendere. Det sies at denne valfarten opp til fyret er noe som den norske kolonien i Albir har bidratt sterkt til, og som flere og flere spanjoler har fått opp øynene for.

Infotavlene langs veien tok for seg en rekke temaer som historie, legender, ferdsel, flora, fauna og geologi. Et sted passerer man et felt med fossiler av utdødde bløtdyr (mollusker), og et annet sted en vannkilde. Å gå i dybden på alt dette hadde jeg ingen ambisjoner om. Målet var enkelt å greit å ta seg oppover mot fyret – og ned igjen.

Et strategisk punkt.

---

Vel nede igjen smaker det med en «pizza & pint» på et av Albirs mange serveringssteder.