# 639 • 8. – 9. august 2022

 

stjernestjerne

Info
  • Ankomst: 7:35 (Vennesund) / Start: 16:10 (tur til Tjuvhola)
  • Framme: 19:55 (Tjuvhola)
  • Tilbake: 22:05 / Avskjed: 6:50
  • Starttemp.: + 10°C (ved ankomst)
  • Vær: Sol fra klar himmel → overskyet. Regn på natta.

«Kvinnerovet i Tjuvhola» – en åstedsbefaring

Nok en gang utgjorde et gammelt sagn utgangspunktet for en tur. Denne gangen var det «kvinnerovet i Tjuvhola» jeg hadde fattet interesse for – et sagn som trolig går tilbake til første halvdel av 1600-tallet og som er nedskrevet i det første bindet av Sømna gård og slekt under gården Skåren. I det samme avsnittet hadde jeg bitt meg merke i et håndtegnet kart, der huleinngangen var markert med en prikk.

Men å komme seg til Tjuvhola er lettere sagt enn gjort, der den ligger lite tilgjengelig oppe i fjellsida aller lengst sør på Sømna-halvøya, høyt over Bindalsfjorden. På forhånd hadde jeg stilt spørsmål i ei lokal facebook-gruppe om hvor jeg burde legge traseen fra Vennesund, uten den store responsen. Det viste seg imidlertid at ei dame hadde besøkt hula for lenge siden, men at hun da hadde kommet sjøveien i lag med følget sitt. Dermed hadde jeg kun det som bygdeboka og kartet kunne frambringe av informasjon å forholde meg til. Etter å ha fått meg mat og søvn på Vennesund camping, var jeg opplagt og klar for tur utpå ettermiddagen.

Skårvika like nord for Vennesund.


Jeg hadde i grunnen tre alternativer: 1) å følge fjæra utover langs Vennesundet via Olavskilden, 2) å gå over Skårfjellet og deretter nedover mot hula – eller 3) å følge Skårskardet sørover mot Bindalsfjorden. Det siste alternativet var lengst, men ettersom jeg var i tvil om brattheten og lendet generelt for de to første alternativene, endte jeg opp med å gå kystriksveien en drøy kilometer tilbake, for så å ta inn Skårskardet ved Skåren – uten sekk, men med drikkeflaske. Temperaturen var fin, selv om det hadde skyet over.

Midtveis inne i det halvannen km lange skardet ble jeg vitne til et rådyr som kom hoppende, og like etter et par til. Stort sett var terrenget snilt, men den siste biten nedover mot Bindalsfjorden var preget av uoversiktlig vegetasjon. Jeg var kommet inn i Skårfjellet naturreservat, der varmekjære treslag som alm, hassel og rognasal vokser. Å gjenkjenne vekster er ikke min sterkeste side, men hasselen dro jeg straks kjensel på med sine karakteristiske blader.

Bindalsfjorden kommer til syne i sør.


Langs fjorden var det til å begynne med ikke altfor vanskelig å ta seg bortetter bergene, men bare noen hundre meter lenger vest ble lendet såpass steilt og utsatt at jeg ble tvunget opp i skogen igjen. Jeg befant meg nå på sørenden av den flere mil lange Sømna-halvøya, og i luftlinje skulle det ikke være så langt opp mot Tjuvhola. Men terrenget spilte ikke helt på lag. Flere mindre kløfter måtte forseres og stedvis ble jeg nødt til å ta nevene i bruk.

Bergene langs fjorden blir gradvis mer utfordrende å ta seg fram langs.


Et stykke kunne jeg følge en nokså lettgått bergrygg oppover fjellet, da jeg brått fikk øye på det som åpenbart måtte være huleinngangen oppe i fjellsida. Synet av hula var naturligvis oppmuntrende, men jeg var på langt nær framme ennå.

Tjuvhola kommer endelig til syne.


Igjen ble jeg konfrontert med ei kløft – større enn noen av de andre jeg hadde fått bryne meg på. Utfordringen var å komme seg ned i kløfta, men da denne prosessen var unnagjort, var resten lett match. Bergkløfta strakte seg nemlig direkte opp mot huleinngangen uten noen synlige hindringer.

Så snart jeg er nede i kløfta er det grei skuring å ta seg oppover mot hula, til tross for noe stein øverst.


Det var påfallende lite spor etter ferdsel her, og ingen antydning til sti – selv der bakken bestod av gress og lyng. Etter alt å dømme er Tjuvhola svært lite besøkt både av lokale og tilreisende.

På vei oppover renna blir utsikten stadig bedre.


Omsider var jeg framme. Det er på sett og vis noe andektig over å nærme seg et naturens underverk som dette. Idet en trår inn i fjellet forandrer både lyset og akustikken seg. En forlater på en måte det kjente og trer inn i det ukjente.

En måned etter at Monsholet i Brønnøy ble besøkt har jeg tatt meg oppover mot Tjuvholet i Sømna.


Selve hula var relativt smal, men det var høyt under taket. 20-30 m lenger inn, dit dagslyset ikke nådde så godt, smalnet hula ytterligere. Beklageligvis hadde jeg ikke med meg hodelykt, slik at jeg ikke fikk utforsket hele hula. Men bakken begynte i hvert fall å helle nedover på et underlag som virket å bestå av løs grus oppå halvtørr gjørme. Jeg tok ikke sjansen på å bevege meg lenger inn i mørket, men kunne likevel ane et slags rom innerst. Kanskje var det der inne at tjuvradden satt med sitt gissel på 1600-tallet?

Inne i den sagnomsuste hula.


«Kvinnerovet i Tjuvhola»

Sitat fra Sømna gård og slekt, bind 1, s. 486:

I en hule i Nerskårfjellet forteller sagnet at en tjuv gjemte seg. For å skjule sitt tilhold, senket han båten sin utafor Hestneset. At han hadde røvet et kvinnfolk går fram av flere versjoner, men hvordan stortjuven endte sine dager, har mange varianter, og vi tar med en av disse:

Jenta han hadde, fikk lov til å gå til kirka på Sund, men hun hadde streng beskjed om at ingen fikk følge etter henne. En kirkesøndag hun var på vei tilbake, tok hun et fange halm som hun brukte til å strø etter seg. Da hun slapp opp for halm, tok hun til å rekke opp strømpen sin. Vel framme ved hula fikk hun tjuven ut og sa at han måtte legge hodet i fanget hennes, så skulle hun knekke lus.

Bevæpnede folk hadde fulgt sporene jenta hadde etterlatt seg, og de gjorde seg klar til å skyte. Da tjuven hørte kneppet fra et gevær, ble han mistenksom, men jenta beroliget han om at det bare var ei lus som knakk. Stortjuven slo seg til ro med dette, noe som like etterpå førte til at han måtte bøte med livet.

Et stykke inne i hula begynner bakken å helle nedover, men uten lys velger jeg å gi meg her.


Vurdering av sagnet

Sitat fra Sømna gård og slekt, bind 1, s. 486-487:

Hvem var disse to, og når fant tildragelsen sted? Jenta kan det ikke sies noe om, mens det eneste navnet vi har på tjuven er Blanken. Johannes Kristoffersen Blanche var en trønder som rømte fra fangehull og festninger like fort som øvrigheten fikk lagt han i jern. Han herjet her nord i siste del av 1700-tallet og passer svært dårlig inn. Blankens ugjerninger er registrert i tingbøkene, og etter hvert som tida gikk, skjedde det nok en sammenblanding av denne historia og Blankens bedrifter.

I ovennevnte versjon om tjuven i Nerskårfjellet heter det at Per Stakæ, bondelensmann som holdt til i Vik, var den som skaut tjuven. Om dette har noe for seg, blir det et svært begrenset tidsperspektiv det hele har skjedd i. Per kom til Sømna rundt 1640, og kirka ble flyttet fra Sund til Solstad i Bindalen i 1643!

 

Mine betraktninger:

At den beryktede Blanken, eller Johan Blank, som han også ble kalt – en lovløs omstreifer og voldsmann som fartet land og strand over det meste av Norge på 1700-tallet – er blitt vevd inn i dette sagnet, er kanskje ikke så rart. De fleste hadde etter hvert hørt om Blanken, som gjerne søkte tilflukt og gjemte tjuvgods i huler han visste om. Selv i dag finnes det huler langs Norskekysten som bærer navn etter ham – fra Nordmøre i sør til Kjerringøy i nord. Flere bøker er også skrevet om Blanken – den første i 1905.

Men Blanken, født rundt 1730, bedrev sine ugjerninger og dramatiske flukter i siste halvdel av 1700-tallet. Mye tyder på at sagnet om kvinnerovet i Tjuvhola er langt eldre. Hvis det skulle stemme at sagnet stammer fra den tida det var kirke på Sund i Sømna og at det var bondelensmann Per Stakæ som tok illgjerningsmannen av dage, så må – på bakgrunn av ovennevnte opplysninger – hendelsen i Tjuvhola angivelig ha funnet sted i tidsrommet ca. 1640-1643.

Det bør vel likevel understrekes at dette er og blir et sagn – hverken mer eller mindre. At jenta skulle ha lagt spor etter seg helt fra Sund til Tjuvhola virker på meg usannsynlig. Mer trolig er det at kriminelle fant skjul for seg selv og tjuvgodset sitt i bortgjemte huler før i tida, slik Johan Blank er et beviselig eksempel på. Det virker heller ikke urimelig at lensmannen, nevnt ved navn, kunne ha drept tjuven i Nerskårfjellet i ei tid da hekseprosessene langt fra var over og lenge før rettsstaten så dagens lys.

Vel 380 år etter at ugjerningsmannen ble tatt av dage, oppsøker jeg åstedet.


Jeg ble sittende i nærheten av huleinngangen, der det var lyst og trivelig, nærmere en halvtime og speide over Bindalsfjorden mot velkjente fjell som Heilhornet, Markahornet og Lesshornet i sør. Herfra hadde jeg dessuten full oversikt over fergetrafikken til og fra Holm. At Tjuvhola er lite besøkt er hevet over tvil, noe det krevende landskapet nok har skyld i. Trolig er det mest lettvint å ankomme med båt, for så å ta seg rett oppover mot hula.

Heilhornet, eller «Den norske bukk», som tinden også har vært kjent som, er ikke til å ta feil av.


Lysten til å gå tilbake langs den tornefulle traseen jeg hadde kommet var ikke stor. Hvis jeg kunne ta meg opp på fjellet herfra uten for mye besvær, ville det vært fint. Men om det lot seg gjøre var en annen sak.

Det bar først et stykke nedover fra hula, før jeg dreide mot vest. Etter bare noen få skritt sto jeg på kanten av ei ny kløft – ei virkelig diger ei. Dette uhyggelige gjelet var fullstendig utelukket å prøve å ta seg ned i. Da fikk jeg heller bare bite i det sure eplet og gå tilbake samme vei som jeg hadde kommet. En siste mulighet var imidlertid å fortsette oppover det knausete fjellpartiet mellom de to kløftene. Det fikk briste eller bære!

Inngangspartiet av Tjuvhola sett fra fjellkanten på vestsida.


Til tross for at det ble litt klyving her og der, kom jeg meg opp på Skårfjellet – eller Nerskårfjellet for å være eksakt. Det var en lettelse! Fra nå av kunne jeg vandre i et medgjørlig fjellterreng. En forsvarsinstallasjon oppå en knaus ble passert, før jeg kom på en velbrukt sti. Den virket gammel, og har nok blitt benyttet til turer hit opp gjennom generasjoner.

Lykken står meg bi, da jeg klarer å ta meg til fjells fra Tjuvhola.


Tilbakeblikk mot bl.a. Austra, der ei av flerfoldige Johan Blank-huler langs kysten befinner seg.


Den gode og tørre stien var som en drøm å følge – i hvert fall helt til jeg sto på kanten mot bebyggelsen i Vennesund. Her ble det brått temmelig bratt, i tillegg til at stien ble sleipere. På det verste partiet var det boltet fast en vaier for å holde seg i, og jeg undret meg over om det ikke hadde vært enklere og tatt seg ned en slakere bergrygg litt lenger nord. Men ned kom jeg, før jeg kunne spasere de siste meterne langs kystriksveien bortover mot campingplassen.

Vennesund og Kvaløya.


Det mørknet, og det var bare å komme seg nedi soveposen. Utpå natta slo det om til et skikkelig grisevær med lavt skydekke, regn og krappe vindkast – et ikke helt ukjent sommervær i Nordland, altså.

I sagnet om kvinnerovet i Tjuvhola, som antakeligvis stammer fra 1640-årene, nevnes to nedlagte kirkesteder som jeg har besøkt og skrevet om tidligere: Sund i Sømna og Solstad i Bindal.

Når det gjelder den en gang så vidgjetne «Johan Blank» eller «Blanken», som feilaktig – men forståelig nok – kom til å bli assosiert med tjuven i sagnet om Tjuvhola, så har jeg gått nærmere inn på både personen og noen av hans høyst tvilsomme bragder i en turrapport fra 2021: Austra (Oterneset).