# 644 • 6. – 7. september 2022
Dag 1 (av 2):
Info
- Start: 14:50 (Susendal skole)
- Framme: 15:05 (leirplass ved Susna)
- Tilbake: 19:40
- Starttemp.: + 12°C
- Vær: Delvis skyet / sol → overskyet.
Kampen mot villmarka 1820-22
Inntil første halvdel av 1800-tallet var den over tre mil lange Susendalen ubebodd. Riktignok hadde reindriftssamene hatt sesongmessige opphold her fra langt tilbake i tid når de for med reinen, men noen bosetting utover dette var det ikke i dalen. Ikke før på 1820-tallet. Fra da av og utover mot midten av århundret skulle øksa bli svingt flittig i urskogene, da en bølge av nybyggere søkte lykken her. De fleste kom fra Sør-Norge, men også folk fra Sverige og kyststrøkene fant veien hit.
Ivar Ivarsen, eller «Gammel-Ivar» som han for ettertida ble kjent som, er på sett og vis blitt opphøyd til en slags farsfigur for hele bygda. Mindre kjent er det at bare noen få år før Ivar kom gående fra Sel i Gudbrandsdalen i 1827 hadde svensken Hans Normann med sin lille familie ryddet seg en liten gård i dalen, før de dro for godt etter bare et par år. 200 år etter Normann-families ublide skjebne ville jeg oppsøke tuftene etter dem.
En brukbar bålplass ved Susnas bredd.
Fra skolen tok jeg først et par hundre meter nordover langs veien, før jeg smatt innimellom bolighusene på Sandmo, og vips så var jeg ved elva. Polarsirkelen friluftsråd etablerte i 2019 noen såkalte elvestier langs Susna med tilrettelegging og informasjon. En av stiene befinner seg i området mellom Ivarrud og Svenskvoll, dog ikke langs hele strekninga. Disse gårdene har for øvrig navn etter dalens to første nybrottsmenn.
Noen teltplass hadde jeg ikke sett meg ut, men da jeg kom til en tilrettelagt bålplass (bildet over) der det attpåtil fantes noe fyringsved, bestemte jeg meg for å tilbringe kvelden og natta der. Like bak stien, i skogen, fant jeg meg et høvelig sted å slå opp mitt transportable losji. Jeg fant ut at jeg først ville følge stien nordover mot Ivarrud, for deretter å gå tilbake og fortsette sørover mot Svenskvollen.
På den smale sti.
Den smale, men tydelige skogsstien ble etter hvert til en breiere sti, muligens et parti av den gamle ferdselsåra gjennom dalen. En innbydende rasteplass kom til syne foran meg, og siden jeg ikke hadde det travelt ble den testet ut. Herfra var det dessuten fint å ta seg ned mot elva og utpå et tørt skjær. Jeg befant meg nå ved den såkalte Høylemmen.
Langs Susna.
Trimboka avslører at i hvert fall denne elvestien er godt besøkt.
Med kilder i Børgefjellet utgjør Susna ei av de største sideelvene i Vefsna-vassdraget.
«Høylemmen» – et nødlosji for å overleve den første vinteren
Sitat fra infotavla på stedet:
Høylemmen har fått namnet sitt fra nybyggerepokens første tid. Familier fra sørligere og mer lågtliggende deler av landet tok seg da hit for å bryte jordbruksland og skape en ny tilværelse.
Denne innvandringa skjedde mye utover 1800-tallet. Som regel kom folk gående på ettersommeren når elver og bekker gjorde det framkommelig. Det ble da ei hektisk og kritisk tid for å skaffe seg selv og dyrene husvære – ikke minst første vinteren. Sparsommelige krypinn måtte i all hast lages for å gi berging igjennom ei skarp og værhard årstid.
Høylemmen forteller om en slik ytterst primitiv boplass. Enkle stokker og lemmer med vegger og tak ble reist. Grasslått til dyrefôr ble stakket over og rundt det enkle bostedet som ekstra isolasjon når kalde dager og netter kom.
Hustufta til Høylemmen skal være ganske nær denne infotavla. Etter hvert klarte menneskene her å bygge gård litt lengre opp i dalen. Først på daværende Svenskli, seinere på Svenskvollen.
Sitat fra Årbok for Helgeland 1985, s. 102:
Vi har hørt gjett at enkelte budde i kåtelignende reisverk under store trær. Andre, som de som kom fra Meråker, murte opp fire vegger av torv, la som tak tett med kløyvd småfuru oppå – her laget de en kåtelignende høystakk som taktekking. Dette bygget vart sett der de to lærerboligene står i Susendal. Denne plassen har siden hett Høylemmen.
Detalj fra infotavla: Slik tenker en seg at de nyankomne kunne berge seg gjennom den første vinteren.
Det kommer ikke eksplisitt fram av teksten hvem som bodde i Høylemmen eller hvor de kom fra. Men det er kanskje heller ikke så viktig. Det vesentlige å ha klart for seg er at de fleste la ut på den lange ferden mot nord utpå ettersommeren – ei årstid det vanligvis er liten vannføring i vassdragene – og at det hastet med å få seg tak over hodet når høsten var i anmarsj. Så fikk bygging av tømmerstue starte opp på våren og forhåpentligvis stå ferdig til den neste vinteren.
Stien langs elva blir etter hvert mer som en vei, men er fremdeles like fin å følge.
Jeg snur ikke før jeg er nesten helt framme ved bebyggelsen på Ivarrud.
Tilbake ved bålplassen ble det en kort rast, før jeg fortsatte sørover dalen. Men i denne retninga gikk ikke stien så langt, og snart måtte jeg finne meg i å bryte meg gjennom villnis og kratt, noe som viste seg mer strabasiøst enn ønskelig. Enkelte steder gikk det an å gå i elveleiet, før jeg ble tvunget på land igjen. Jeg endte til slutt opp med å følge bilveien den siste drøye kilometeren til Svenskvollen.
Sørover mot Svenskvollen finner jeg ingen sti, og elveleiet må til dels tas i bruk.
Framme på Svenskvollen var den gamle «Torgeirstua» vanskelig å ikke la seg fascinere av, der den står som et taust vitne fra nybyggertida. Ifølge tradisjonen skal stua være fra 1840-tallet, altså det tiåret det virkelig begynte å strømme på med familier sørfra. De første årene sto huset på Sandmoen, før det rundt 1850 ble flyttet til sitt nåværende sted. Her bodde Torgeir Larsson (1856-1930) – en ualminnelig flink snekker som laget verktøyene sine selv. (Kilde: Gardshistorie for Hattfjelldal.)
Før ca. 1930, mens hest fortsatt var det vanlige transportmidlet, gikk «svensketrafikken» gjennom Susendalen. Da var Svenskvollen et naturlig overnattingssted. For øvrig har det helt siden 1970-tallet vært gårdsmuseum på Svenskvoll med 700 – 800 bruksgjenstander stilt ut – flere av disse helt fra nybyggertida. I den rikholdige samlinga inngår f.eks. et positiv laget av Torgeir Larsson i 1925. (Kilde: bygdeboka). Om utstillinga fortsatt er tilgjengelig for interesserte er uvisst, da det ikke har lyktes meg å få tak i informasjon.
Torgeirstua ble tømret opp i nybrottstida på 1840-tallet.
Til min overraskelse befant det seg en gammel gravplass på Svenskvoll, like nord for Torgeirstua. Blant mange gamle graver var det også reist minnesteiner for de første bureiserne i dalen, men minnesmerkene er nok ikke så gamle som gravene. Ifølge bygdeboka ble gravlunden vigslet i 1864. Før den tid måtte folket i den nye bygda nedover mot kirkestedet i Hattfjelldal for å gravlegge de døde. Gravplassen var i bruk fram til for vel hundre år siden, nærmere bestemt høsten 1920.
Et minnesmerke for den legendariske «Gammel-Ivar».
Det er grunn til å tro at de kom gående gjennom et av «vegskardene» fra vest, trolig Storvegskardet.
Nybrott i villmarka
Sitat fra Vefsn Bygdebok, Særbind VI c: Gardshistorie for Hattfjelldal, s. 149:
Det første forsøket 1820: Hans Norman og kona hans Ane slo seg ned på plassen [som seinere skulle få navnet Svenskvoll] dette året, ifølge tradisjonen. Han var fra Valksöen i Sverige, trulig Volgsjö sokn, det gamle navnet på Vilhelmina i Västerbottens län. Det kan også være ei forvanskning av Valsjön nord i Jämtland.
Det foreligger lite dokumentasjon om bosettinga, det ser ikke ut til at rydningsmannen har fått noen tillatelse fra verken godseier eller myndigheter. Oppholdet på plassen ble kortvarig. […] Den såkalte Norman-tomta ligger 150 meter fra det nåværende tunet på garden.
Sitat fra Václav Marek: Samene i Susendalen, s. 40:
Det var tre jemtlendinger – altså nordmenn – som så sent som rundt 1820 ikke ville bo i Sverige, og derfor flyttet til sitt gamle fedreland. Etternavnet «Norman» gir oss denne pekepinn. Mannen hette Hans Norman, og han hadde med seg familien – kone og sønn – husdyr og redskaper.
Det må ha vært arbeidsomme folk, for i løpet av et par år fikk de bygd stue og fjøs. Fjøset var stort, og har rommet ca. 5 kyr, hest og småfe. Gammel-Børre på Trallerud fortalte, at da han kom hit [1833] var hustuftene og noe av veggene godt synlig, men det var tydelig å se at gården var blitt nedbrent. Dette syntes godt den gang våre foreldre kom hit, fortalte fru Ellen Svenskvold i 1937.
Stuen som Hans Norman og familien bygde, har stått like ved vegen, og fjøset har stått der våningshuset står i dag. Det var etter disse menneskene at garden fikk navnet Svenskvold. […] Først etter krigen, da Statsarkivet i Trondheim ble åpnet igjen, kunne man lese at «Hans Norman, 70 år gl. har innflyttet år 1820 med kone Ane 56 år, og sønnen Hans Hansson 20 år».
Marek er kategorisk i sin oppfatning om at Norman-familien var jamter (fra Jämtland som en gang var norsk), mens Leif Elsvatn i bygdeboka [utgitt 2019] heller mot at de var fra Vilhelmina sokn i nabolenet Västerbotn, da soknet tidligere het Volgsjö – en opplysning Marek kanskje ikke hadde.
Etter at de første susendalingene led en skrekkelig skjebne, lå dalen igjen øde fra 1822 til 1827.
Som det framgår av plaketten, hadde Hans og Ane også ei datter – Kristine. Hun giftet seg, og ekteparet bosatte seg på Sirijorda, helt innerst i Eiterådalen i Vefsn. Nøyaktig når hun og mannen kom til Sirijorda er uklart, men de bodde i hvert fall der når Hans, Ane og sønnen mistet livet i Vesterfjellan ca. 1. juni 1822, noe kirkebøkene bekrefter. Sirijorda ligger ved ei gammel farlei mot Velfjorden, og før en tok fatt på de barske fjellene kunne det være naturlig å legge veien innom gården, i hvert fall når dattera bodde der.
Litt sør for Svenskvollen ligger både det gamle kapellet, den nye kirka og den nåværende gravplassen – sistnevnte litt nærmere elva. Siden jeg var så nært valgte jeg å ta en titt på disse bygningene som har samlet folk fra hele dalen gjennom generasjoner. Kapellet sto ferdig i 1916 og var i bruk fram til 1999. De første 45 årene huset det rødmalte lille bygget også skole. Den nye kirka ble vigslet i 2001, før ei altertavle malt av K. E. Harr og nytt orgel ble installert i henholdsvis 2002 og 2006. (Kilde: infotavla på stedet.)
Den vakre kirka fra 2001 er tømret av furu fra Susendalen.
Jeg vurderte å ta en avstikker oppover mot den gamle Svenskvollsetra, men siden det var blitt såpass seint på dag slo jeg det fra meg. Tilbake ved leirplassen ble det omsider middag og kaffe, før jeg seinere gikk ut og fyrte opp et bål. Allerede i titida på kvelden er det stupmørkt på denne årstida, men bålet lyste opp og gjorde det lunt og trivelig i høstmørket.
Når man sitter slik ved bålet og stirrer inn i flammene, vandrer tankene. Det er noe tidløst over det. Dette kunne like gjerne ha vært for 200 år siden. Kanskje satt Hans og Ane slik ved bålet de første dagene før de fikk tak over hodet. Tilværelsen måtte ha vært et sant slit – en daglig kamp mot villmarka for skaffe seg mat nok, varme nok, ly og sikkerhet. De fikk etter hvert bygd seg stue og fjøs på Svenskvollen, men likevel ble de bare her i knapt to år, før de ble funnet døde i Velfjordskardet. Hva skjedde?
Ved flammene i høstmørket er det ikke så vanskelig å la seg henføre et par århundrer tilbake i tid.
Dag 2 (av 2):
Info
- Start: 7:15
- Framme: 7:30
- Starttemp.: Ca. + 5°C
- Vær: Overskyet.
En 200 år gammel familietragedie
Natta ble ikke like kald som det jeg hadde sett for meg, og selv om det unektelig var noe kjølig på morgenkvisten var været ellers greit. Ryddet opp ved bålplassen, før jeg pakket i hop og gikk bortover mot skolen for å ta bussen til Trofors.
Ved å besøke Susendalen, der Hans Normann med sin lille familie prøvde seg som de første nybyggerne i 1820, var første ledd i et et lenge planlagt turkonsept gjennomført. Neste kapittel i dette totrinns-opplegget var en tur vestover fjellene – mot Velfjordskardet, nærmere bestemt Daudmannsremma, som skal ha fått sitt navn etter nettopp Normann-familiens kollektive dødsfall i 1822.
Det gryr av dag.
En 200 år gammel familietragedie
Hva var det egentlig som hendte med familien Normann i Velfjordskardet tidlig i juni 1822?
Og hvorfor la de ut på denne lange vandringen mot vest?
Som rydningsmannen «Gammel-Børre» har fortalt om, så var sporene etter huset på Normantomta godt synlig da de elleve år seinere, i 1833, kom til Susendalen og ryddet seg en gård 2 km lenger opp i dalen. Både hustuftene og deler av veggene var godt synlig, men det var tydelig at gården var nedbrent, slik det går fram i Václav Mareks bok «Samene i Susendalen».
Et presserende spørsmål blir da om hvordan brannen oppstod? Var det et uhell, en bevisst gjerning – eller var brannen påsatt av andre? Andre folk enn nomadiske reindriftssamer fantes ikke her. At forholdet mellom samer og rydningsfolk ikke var rosenrødt, er det mye som tyder på. Jeg har selv blitt vist kulehull i Ivarstua av gårdbrukeren på Haugen. Etter sigende stammer kulehullene fra den tida da Ivar Ivarsen lå i konflikt med samer som mente å ha hevd på disse traktene. Eller var brannstifteren en luring som kom gående fra vest like etter familiens død?
Et eksakt svar vil vi nok aldri få. Den svenske familien dro mot vest, angivelig for å finne seg en gård ved kysten. De skal ha lagt veien innom Sirijorda, der dattera Kristine og stesønnen bodde, før de la i vei videre innover mot Velfjordskardet. Der endte de sine dager. Lenge ble det antatt at de hadde kommet ut for et forrykende uvær denne junidagen, en antakelse som ble videreformidlet i både kirkebøker og seinere i J.M. Ingebrigtsens bok «Storjorden».
Men muntlige overleveringer fra reindriftsfamilien som fant de tre likene er av en annen oppfatning. Vi har kanskje å gjøre med et trippeldrap begått av stesønnen på Sirijorda. Det som styrker denne teorien er stesønnens adferd i ettertid. F. eks. skal han ha gått til Susendalen straks etter dødsfallene, før noen andre visste om Normann-familiens skjebne.
Første del av et totrinns turopplegg som tar for seg Normann-familiens liv og død er snart kommet til ende.
Nå satt jeg på bussen, men så allerede fram til å følge opp denne turen med en snarlig ferd mot åstedet for det som trolig var et overlagt trippeldrap – Daudmannsremma.
Trivia:
- Navnene «Normann» og «Norman» varierer fra kilde til kilde, så også i denne turrapporten.
- Tittelen «Kampen mot villmarka» er lånt fra Mikkjel Fønhus’ roman som ble utgitt i 1946, og som sammen med «Køia i Tusterdalen» omhandler nettopp nybyggertida i Susendalen.
Tags: kulturminnelangs vei og stilokalhistorienybyggereskogstur
