Trippeldrapet i Vesterfjellan: I Hans Normanns fotspor 200 år etter

Daudmannsremma

# 645 • 9. – 11. september 2022

stjernestjernestjerne

Dag 1 (av 3): Stavassdalen – Langskardnesan i Eiterådalen
Info
  • Start: 12:30 (Stavassgården)
  • Framme: 16:55 (Langskardneshytta)
  • Starttemp.: + 15°C
  • Vær: Sol fra klar himmel.

Trippeldrapet i Vesterfjellan: I Hans Normanns fotspor 200 år etter

For 200 år siden inntraff det en uhyrlig hendelse i Vesterfjellan (i dagens Lomsdal-Visten nasjonalpark). I vår tid ville vi nok brukt termer som trippeldrap og familietragedie, da alle involverte var i nær familie. Likene ble angivelig funnet under reindrifta ved et naturlig reintrekk og ei tidligere velbrukt ferdselsåre mellom indre og ytre strøk. Åstedet for ugjerningene ble i ettertida kjent som Daudmannsremma.

Det er lenge siden den nevnte farleia gjennom Velfjordskardet gikk ut av bruk for allmenheten, og gårdene som lå tettest innpå det gamle tråkket mellom øst og vest er avfolket for mange generasjoner siden. Navnet «Daudmannsremma» har imidlertid blitt hengende ved, men ifølge kyndige har Kartverket plassert det på feil sted. Nå var jeg på tur til stedet med dette grufulle navnet inne i fjellene. Det er ingen dagstur for min del, men fikk jeg meg ei overnatting på Langskardneshytta, skulle nok turmålet være innen rekkevidde dagen etter.

Fra Stavassgården legger jeg i vei.

I hovedrollene:

Hans Normann (70 år)

      • Den aller første som ryddet seg gård i Susendalen i lag med kona Ane og sønnen Hans
      • Året var 1820
      • Kom sannsynligvis vandrende fra dagens Vilhelmina kommune
      • Døde i 1822 under Velfjordskardet, trolig drept

Ane Normann (56 år)

      • Kom  gående fra Sverige i lag med ektemannen Hans og sønnen med samme navn
      • Døde i 1822 under Velfjordskardet, trolig drept

Hans (20 år)

      • Sønnen til Hans og Ane
      • Var bare i slutten av tenårene da han kom vandrende til Susendalen fra Sverige
      • Døde i 1822 under Velfjordskardet, trolig drept

Kristine (29 år)

      • Dattera til Hans og Ane
      • Var ikke med da resten av familien gikk fra Susendalen mot Velfjorden i 1822
      • Enten ble hun igjen i Susendalen, eller så var hun flyttet til Sirijorda i Vefsn med mannen sin
      • Giftet seg med morderen, Johannes Bakli på Sirijorda, kanskje uten å vite at han var morder

Johannes Persson Bakli (37 år)

      • Gift med Kristine og dermed svigersønn til Ane og Hans Normann
      • Han og Kristine bodde på Sirijorda høsten 1822 ifølge kirkebøkene, men ukjent når de flyttet dit
      • Like etter drapene skal han ha gått til Susendalen og hentet ut verdier
      • På høsten, samme år som drapene skjedde, flyttet paret til Visten, der de ble i kun et år

En aldri så liten matpause på Stavassetra.

Forhistorien: De første susendalinger

Normann-familien, bestående av Hans, Ane og sønnen med samme navn som faren, kom gående fra Sverige i året 1820. Ifølge H. Børresen i «Far etter fedrane» 1999, kan det i tillegg til de ovennevnte ha vært med en yngre sønn som snart dro tilbake til Sverige. Som de aller første ryddet den svenske familien seg en gård i Susendalen, på stedet som for ettertida ble hetende Svenskvollen.

Om dattera Kristine og mannen hennes Johannes kom i lag med dem, og om de har hjulpet til med ryddinga av gården, er usikkert. De var i hvert fall å finne på Sirijorda i Eiterådalen et par år etter.

Hans var fra Valksöen i Sverige, trolig Volgsjö sokn, det gamle navnet på Vilhelmina i Västerbottens län. Men Valsjön nord i Jämtland kan heller ikke utelukkes. Det de kom til var villmark. Reindriftssamer oppholdt seg tidvis i dalføret i forbindelse med reinflyttinga, og noen kåter fantes nok her og der. Men gårder eller annen fast bosetting eksisterte ikke. Dette var noen år før den store innvandringen fra dalstrøkene på Østlandet og i Trøndelag tok til.

På rydningen klarte de på kort tid å sette opp stue og fjøs som rommet både hest, småfe og om lag fem kyr. Men før det var gått to år hadde de visst fått nok, og var på jakt etter et nytt bosted ute ved kysten. De ble funnet døde i Vesterfjellan, oppunder Velfjordskardet i juni 1822. En av de første nybyggerne, «Gammel-Børre» på Trallerud, har fortalt at da han kom til Susendalen i 1833 var både hustufta og noe av veggene på Normann-tomta godt synlig, men det var tydelig å se at gården var blitt nedbrent.

Kilder:

  • Vefsn Bygdebok, Særbind VI e: Gardshistorie for Hattfjelldal, s. 149
  • Václav Marek: Samene i Susendalen, s. 40:

Setra ligger ganske nøyaktig halvveis mellom utgangspunktet og endepunktet for dagens etappe.

For bare noen dager siden besøkte jeg det gamle gravstedet på Svenskvollen i Susendalen, der det var reist flere minnesteiner over de første nybyggerne i dalen. På en plakett for den aller første familien sto følgende:

TIL MINNE OM SUSENDALENS FÖRSTE NYRYDNINGSGFORSÖK

VÅREN 1820 KOM EN SVENSK FAMILIE PÅ FIRE PERSONER TIL SUSENDALEN.

RYDDET JORD PÅ SVENSKVOLLEN OG BYGDE STUE OG KÅTEFJØS

DRO FRA STEDET I 1822

– FORELDRENE OG SØNNEN HANS BLE FUNNET DØDE I VELFJORDSKARDET PÅ FORSOMMEREN SAMME ÅR.

Nå var jeg i gang med oppfølgeren til Susendal-turen, og var kommet til Stavasssetra. Jeg ville på sett og vis gå i fotsporene til Hans Normann gjennom Stavassdalen mot Sirijorda – helt opp mot Velfjordskardet, der familien på bestialsk vis ble tatt av dage av svigersønnen. Hytteboka kunne røpe at kun åtte stykker hadde vært innom setra siden starten av juli, hvorav fem på samme dag. En usedvanlig nedbørsrik sommer må nok ta hovedskylda for både det lave besøkstallet og de våte myrene.

Etter en regnfull sommer, og følgelig våte stier, har september så langt vartet opp med vær av beste merke.

Videre forbi Setra var jeg ikke like bevandret som i resten av Stavassdalen, men helt ukjent var terrenget likevel ikke. En av de første teltturene mine alene – en tur fra 1991 som fortsatt sitter friskt i minne – gikk nettopp gjennom Stavassdalen til Eiterådalen. Men målet for dagens etappe, den åpne Langskardneshytta, hadde jeg aldri vært innom.

Siden det var fredag, og det faktum at jeg møtte på et ungt par, svært så lett antrukket, gjorde at jeg ikke kunne føle meg sikker på om hytta var ledig. Tross alt går det jo bilvei til hytta gjennom Eiterådalen.

Fra Stavassheia begynner terrenget å helle nedover mot Eiterådalen.

Nede i skogen ble stien tydeligere. Jeg var nå inne i Sirijorda naturreservat, opprettet i 2017. Steinbekken som kommer ned fra Kvitfjellet var brei som ei elv, og måtte vades. Men nevneverdig utfordrende var det ikke. Så kom jeg på bilveien, som jeg fulgte vel 200 meter, før jeg tok inn mot hytta.

Der var den! Stor var den definitivt ikke, og den så ut til å ha bare ett vindu. Men til tross for sin beskjedne framtoning, skulle den vise seg å tilfredsstille alle nødvendige krav. Turen hit hadde vært veldig grei, og spesielt sliten følte jeg meg ikke. Men så hadde jeg heller ikke med meg telt, slik jeg bruker, noe som gjorde sekken lettere enn normalt.

Framme ved den smekre Langskardneshytta.

Langs veggene var det to dobbeltkøyer med til sammen fire sengeplasser. Et passe stort spisebord med fire stoler inntil var plassert borterst ved vinduet. Ved inngangsdøra en vedovn. Dessuten noe så kjærkomment som en mengde knagger og spikrer for å henge opp klær til tørk. Etter å ha vært nede i Sæterbekken, som er som ei elv å regne, og fylt opp vannbøtta, tok jeg en titt i uthuset. Her fantes det et godt gammeldags utedo og vedsekker i hopetall. For en luksus!

Tja… her skal det vel gå an å trives!

Også inne i hytta var det klargjort med både fyringsved, opptenningsved, never og fyrstikker. Snart duret det godt i ovnen borte i hjørnet ved inngangsdøra, og varmen begynte å spre seg i rommet.

Så veldig lang tid tar det ikke å varme opp den lille tømmerhytta.

Jeg ble sittende og hygge meg med hytteboka i skinnet fra et medbrakt stearinlys. Her var det navnetrekk og beskrivelser fra godt tilbake i tid. Enda eldre var signaturene som hadde blitt funnet på veggene og notert ned i boka – noen bortimot 70 år gamle.

Hyttebøker kan være finfin lektyre med skriblerier fra både nåtid og fortid.

Men det mest oppsiktsvekkende var nok likevel selve historien til hytta, som er bygd like før krigen, antakeligvis i 1939. Om hyttebygginga står det å lese på en plansje: «De som tok de hardeste takene var Adolf Fagerbakk og brødrene Johan, Arne og Mikal Holmen. Arne og Mikal ble senere skutt på Falstad, mens Fagerbakk gjennomgikk umenneskelig tortur etter tyskernes opprulling av motstandsarbeidet i distriktet.»

Det er altså motstandsfolk, henrettet eller torturert i 1942, vi kan takke for at denne hytta i det hele tatt finnes, selv om den ikke ble ferdigstilt før rundt 1970 av private initiativtagere. Ifølge den samme teksten (som er tilgjengelig inne i hytta) kan planen ha vært å bruke hytta i motstandsarbeidet. Men noe bevis for at den virkelig ble brukt under krigsinnsatsen finnes ikke.

Hyttebyggerne Arne og Mikal Holmen ble henrettet på Falstad, 8.-9. oktober 1942, hhv. 31 og 33 år gamle.

Før jeg tok kveld ruslet jeg meg en tur langs veien i høstmørket. Fullmånen skinte klart og sterkt og speilet seg i Sæterbekken. Såpass godt var måneskinnet at jeg ikke hadde behov for hodelykt. Satte meg ned ei stund ved et bord og bare nøt denne flotte høstkvelden i ødemarka. Men etter ei stund lokket den varme hytta og ei oppredd seng mer.

Fullmånen speiler seg i Sæterbekken.

Dag 2 (av 3): Langskardnesan i Eiterådalen – Daudmannsremma – Langskardnesan i Eiterådalen
Info
  • Start: 10:25 (Langskardneshytta)
  • Framme: 15:20 (elvemøtet Måsskardelva – Velfjordskardelva)
  • Tilbake: 20:20
  • Starttemp.: + 12°C
  • Vær: Sol fra klar himmel → delvis skyet / sol / klart.

Trippeldrapet i Vesterfjellan: Ved åstedet

Det gode høstværet så ut til å fortsette. Det passet meg ypperlig, for i dag hadde jeg tenkt meg til fjells. Etter ei god natts søvn i Langskardneshytta, startet jeg dagens etappe med å traske et par km langs grusveien nedover mot Neversletta, der det er bru over Eiteråga og skogsbilvei vestover mot Sirijorda.

I dag er det ikke mye som minner om at Sirijorda en gang i tida var en matrikulert gård, annet enn ei lita eng og et laftet bur som har sett sine beste dager. Tok en titt på innsida, men der så det ikke ut. Hadde buret fått seg ei overhaling kunne det kanskje ha tiltrukket seg turfolk for en kafferast. Denne dagen var det flere parkerte biler i området, tilhørende i hvert fall bærplukkere og sikkert også jegere.

Ifølge eieren Statskog er Sirijordburet bygd lenge før andre verdenskrig på tuftene av den gamle gården.

Her på Sirijorda var det at brukeren Johannes Persson Bakli regjerte en kort periode for 200 år siden, og her var det at Hans Normann, kona Ane og sønnen Hans kom innom en forsommerdag i 1822 på vei fra Susendalen til Velfjorden, like før den tragiske hendelsen på Daudmannsremma. Sirijorda var kjent som et «kuldehøl», og det skjedde ikke en eneste gang i løpet av gårdens historie at en etterkommer tok over etter forgjengeren. Men stadig nye folk var villige til å prøve seg, før de ga opp eller døde.

Fra den gamle innmarka slynger skogsbilveien seg videre oppover lia en drøy km. Alle disse veistubbene ble bygd i 1994 i forbindelse med skogdrift. Fra 2017 er imidlertid skogen innerst i Eiterådalen vernet. Fra veienden går det to stier sørover – den tradisjonelle som ligger lavt i lendet og en relativt nyetablert sti som går parallelt høyere opp. Stiene forenes etter 1 km. Etter ei seig kneik, trår en inn i nasjonalparken, før stien fortsetter innover snaufjellet mot Litjskardvatnet.

Innover mot Litjskardvatnet får en tidlig øye på Vegskardtinden (t.h.) – oppkalt etter den gamle farleia.

Fra Litjskardvatnet fortsetter leia via utløpet rett sørover langs en 1,5 km lang fjellrygg – først slakt oppover, før det halvveis bærer nesten like slakt nedover mot et elvemøte. Ifølge muntlige overleveringer har denne fjellryggen fra gammelt av inngått i den eldgamle ferdselsåra mellom Velfjorden og Vefsn-bygdene. Fjellryggen det er snakk om er Daudmannsremma.

Det har tidligere vært uenighet om hvor Daudmannsremma faktisk befinner seg, da kyndige har sådd tvil om Kartverkets plassering av navnet på M711-kartene (og de digitale kartene) er riktig. Verdt å merke seg, er det at i tidligere kartutgaver, som f.eks. gradteigskartet nedenfor fra 1894 (revidert «i marken» i 1908), er ikke stedsnavnet ‘Daudmannsremma’ oppført i det hele tatt. Navnet har med andre ord blitt påført i nyere tid, sannsynligvis på sviktende grunnlag og dermed også på feil sted.

Både i 1996 og 2003 overnattet jeg her ved Litjskardvatnet. I dag setter jeg fra meg sekken, før jeg fortsetter.

Hvor er Daudmannsremma?

I 1997 verserte det en debatt i Helgeland Arbeiderblad, der Anton Juul (1929-2017) kom med noen svært interessante opplysninger. Selv om motdebattanten Sverre Aufles (1932-2021) også hadde noen poenger, så var argumentasjonen og kildegrunnlaget til Juul så overbevisende at det ikke kan ignoreres. Jeg velger å sitere de to innleggene hans i sin helhet, og her vil kartet nedenfor være nyttig for de som er interessert i dette. For redelighetens skyld tar jeg også med motdebattantens innlegg vha. linker.

25. juni 1997:

I forbindelse med artikkelen i HA 23. juni vil jeg gjøre oppmerksom på feil navnsetting på kartblad 1826 II Eiterådalen hvor Daumannsremma er plassert på feil sted. Daumannsremma går fra elvemøtet (Måsskarelva/Velfjordskarelva) og nordover mot Litlskarvatnet. På kartet er den plassert på sørsida, og det er feil. Helt i sørenden av Daumannsremma, mot elvemøtet, er det satt opp et navneskilt.

Den gamle leia fra Sirijorda mot Velfjordskaret gikk nemlig forbi Litlskarvatnet og ned Daumannsremma mot elvemøtet. Dette til orientering for de som måtte ferdes i området om ikke å la seg lure av feil på kartet.

14. juli 1997:

Under henvisning av Sverre Aufles’ innlegg i Helgeland Arbeiderblad angående Daumannsremma kan jeg opplyse at mine kilder i denne sammenheng er blant annet Marie Kvitfjell, Olai Kvitfjell og Ivar Strompdal, samtlige med samme utsagn. Kvitfjellfamilien dro gjennom Velfjordskardet høst og vår med sin reinflokk og bodde til tider i sine køter ved Måsskarelva (på vestsida).

Det er i alle fall fire veger (stier) inn mot Velfjordskaret. Jeg har personlig gått alle mange ganger. Hvilken man velger avhenger av utgangspunktet, været og ikke minst hvor flo elvene er. En av disse som Olai ofte gikk var Sirijorda – Litlskarvatnet – Daumannsremma.

Hovedferdselsvegen fra Stavassdalen (merket på de gamle kartene fra 1880/90-årene) er grei nok til elvemøtet. Men derfra opp Måsskarfjell-aksla vil jeg fraråde, jeg har gått der. Der vil «kartslavene» få seg en ubehagelig overraskelse (bratt opp, ned et dypt juv, og opp igjen).

Mine kilder sa alltid «følg elvefaret helt til dalbunnen, og da først dra sørover». Denne opplysningen har jeg hatt nytte av. Der er også delvis merking. Hvis noen kan dokumentere en annen geografisk beliggenhet av Daumannsremma enn den som mine kilder har oppgitt – så gjerne det.

De inntegnede stiene og farleiene på gamle kart gir en pekepinn på hvor fortidas ferdsel gikk.

Hva hendte med familien Normann?

En må vel anta at Hans, Ane og sønnen i stor grad tok seg fram på ski fra Susendalen så tidlig på forsommeren. Kanskje gikk de på natta, når snøen har større bæreevne. Lyst var det uansett døgnet rundt. Over elvene var de nok avhengige av båtskyss, og de krysset kanskje Fiplingelva ved Fiplingkroken og Svenningelva enten ved Båfjellmoen eller ved gårdene lenger opp i dalen. Så bar det nok gjennom Stavassdalen mot Sirijorda, der svigersønnen bodde. Hva som så skjedde går det uhyggelige frasagn om.

Det er så vidt jeg vet kjent fire nedskrevne varianter av hendelsesforløpet på Daudmannsremma for 200 år siden. En god del av innholdet i de forskjellige versjonene er nokså likt, men det er også vesentlige ulikheter. I det følgende gjengir jeg to av versjonene i sin helhet, mens jeg for de resterende versjonene kun gir et resyme – men med henvisninger til de fullstendige fortellingene. For å lette lesningen, som er på nynorsk, har jeg delt opp teksten i små avsnitt med passende overskrifter.

  • Versjon 1: Fortalt av Eliseus Lomsdal til Knut Strompdal
  • Versjon 2: Fortalt av Gippe Njarka til Reidar Svare
  • Versjon 3: Fortalt av Arne Appfjell til Reidar Svare
  • Versjon 4: Nedskrevet av Knut Strompdal

Jeg må først over Litjskardelva før jeg kan ta fatt på Daudmannsremma videre sørover.

Versjon 1:

«Korleis Hans Normann endte sine dagar i Velfjordskardet»

Fortalt av Eliseus Lomsdal (1856-1936) til folkeminnesamler Knut Strompdal (1881-1954) fra et upublisert manus «Folkeminne frå Susendal».

Ein underleg kar

Johannes på Sirijorda, øvst i Eiterådalen, var svigerson til Hans Normann på Svenskvollen. Då Johannes i si tid kom flyttande til Sirijorda kom han framom Per Kristenson i Stavassdalen. Dottera til Per, Kjerstina Lomsdal, budde då i lag med faren. Johannes var ein underleg kar, syntes dei: Han hadde krøttera med seg då han kom og sette dei rett inn i fjøset, tok høy og gav buskapen utan å spørgje gardsfolket om lov, og der i Stavassdalen gav han seg av.

Stor-Tomas ordnar opp

Ein dag kom Stor-Tomas innom, og gardsfolket klaga åt Tomas om denne gjesten som heldt på å ete han ut av huset, men som dei ikkje torde å vise bort. Stor-Tomas gjekk straks og sa til Johannes at no fekk han sjå til å reise der ifrå. Men det ville ikkje Johannes. Då tok finnen fram børsa, og Johannes våga ikkje anna enn  å gi seg i veg, og sanka då vidare til Sirijorda.

Til Velfjord for å sjå på ein gard

Hans Normann hadde med seg kona og ein son; den vesle huslyden skulle til Velfjord for å sjå på ein gard. Dei la leia innom Sirijorda åt versonen [svigersønnen] Johannes før dei tok over fjellet. Dei kom ikkje lengre enn oppi Måsskardet, før dei gjekk klar alle tre. I ettertid trudde folk at det var Johannes som hadde teke dei av dage.

Stor-Tomas finn tre lik

Det var Stor-Tomas som fann dei tre lika, då han kom flyttande austover med reinflokken sin ein vår. Han kom fram til ein bjørkerull inni Måsskardet, og der ville ikkje reinen gå lenger. Han måtte fram og sjå etter kva som stoppa reinflokken, og då fann han dei tre lika. Stor-Tomas gjekk ned til Johannes på Sirijorda og ville at han skulle vere med for å grave ned levningane.

Tilbake på Daumannsremma

Johannes ville ikkje vere med i førstninga, men då tok Tomas børsa og trua den andre til å gå med seg. Johannes måtte gå føre, og finnen kom etter med børsa. Staden der dei vart nedgrave kallast Daumannsremma. Finnane sette opp ein stav på kvar av dei tre gravene, og bytta stavane ut med nye tre gonger etter kvart som dei gamle hadde rotna opp.

Ute etter pengar og arv?

Folk trudde Johannes drap dei tre for å få tak i pengane Hans Normann hadde med seg, for etterpå for han til Susendalen etter arven – og det var før folk der fekk vete at dei var døde. Det vart fortalt at Johannes i ettertid trudde at han vart heimsøkt av dei døde; best det var kunne han springe opp og kauke at no kom dei inn vindauga og ville ta han.

Kilde:

  • Vefsn bygdebok, Særbind VI e, Gardshistorie for Hattfjelldal, s. 137

Vel over Litjskardelva, tar jeg en titt på denne hvite marmorblokka – kanskje er en gammel markør av leia?

Versjon 2:

«Tragedien i Velfjordskardet»

Fortalt av den sørsamiske kvinnen Gippe Njarka (1885-1971) til folkeminnesamler og lokalhistoriker Reidar Svare (1899-1976):

Vegvisaren frå Sirijorda

Det bar slik til, sa Gippe Njarka: Dei (Hans Normann) var på veg til Velfjord, hadde i tankar å kjøpa seg jord der. På vegen tok dei fram på Sirijorda (Tverelvmoen). Dei hadde ein verson [svigersønn] som var brukar der. Han vart med på fjellet, skulle visa dei vegen.

Slått i hel på fjellet

Men på fjellet vart dei ostelt om eitkvart og bar ihop. Det enda med at versonen slo verforeldra og verbroren ihel. Og gjekk så heim. Kona hans spurde då korleis det gjekk med foreldra hennes på fjellet, og fekk vita at dei hadde bore ihop og krangla. – Du sku så beint bære ha tikje å slie di ihjel! sa ho. – Ja, dæ va så nett dæ e gjorde! svara han.

Reinen får ferten av lika

Ei tid etterpå dette skulle morfar til Gippe sanka reinen sin over frå Velfjord til Eitrodalen. Men då han kom oppi Skardet, stana reinen opp og ville ikkje ganga lenger. Han sette berre av til sidene. Han bessfar gjekk då og såg etter kva det var reinen skydde så, om det var noko han tok tøven av. Og då fann han lika av folket frå Susendalen, men han visste ikkje då at det var mannen på Sirijorda som hadde drepe dei.

Han tok med seg børsa

Då han bessfar kom fram til Sirijorda, fortalde han om funnet han hadde gjort på fjellet. Mannen der vart med ein gong med. Han skulle hjelpa til med å grava ned lika. Han tok med seg børsa. Dei laga tre graver.

Ondt i sinne

Då dei var ferdige med det, greip Sirijord-mannen etter børsa, og han bessfar fekk det då for seg at han hadde ondt i sinne. Han bessfar vart redd og sprang ifrå Sirijord-mannen og gøymde seg i småskogen. Dei skjøna då at han var mordar. – Ho mor kan minnast gravene i Velfjordskardet. Staden har namnet Daudmannsheia. Det sa Gippe Njarka.

Kilde:

  • Vefsn bygdebok: Frå gamal tid: Tru og tradisjon (1973), s. 138.

På Daudmannsremmas høyeste punkt står det en ørliten varde.

Versjon 3:

Fortalt av Arne Appfjell (1911-2005) til folkeminnesamler og lokalhistoriker Reidar Svare (1899-1976):

Sørsamiske Arne Appfjell husker at den siste gårdbrukeren i Lomsdalen, Eliseus Lomsdal (1856-1936) fortalte om tragedien i Vesterfjellan. Også her er historien at Hans Normann med familien skulle til Velfjorden for å kjøpe seg gård. Han hadde bra med penger på seg, noe Johannes på Sirijorda hadde fått nyss om. Svigersønnen la seg derfor på lur i Velfjordskardet, «der Båtskardelva og Litlskardelva renner i hop».

Elvenavnene er åpenbart feil, noe som også kommenteres i Velfjord Historielags årbok «Fra fjord til fjell» for 2011. Navnet Båtskardelva finnes ikke i disse traktene, og kan ha blitt forvekslet med Måsskardelva. Litlskardelva forenes dessuten ikke med Måsskardelva. Det er trolig elvemøtet Måsskardelva – Velfjordskardelva det siktes til også i denne versjonen.

Her lå altså brukeren på Sirijorda, den 37 år gamle Johannes Persson Bakli, i skjul og ventet på at Hans Normann skulle komme gående nedover remma. Der bar de i hop, og der utspilte mordtragedien seg.

Det var ei finnkone, ei enke, som først fant likene. Reinen stanset opp, og hun måtte ta en omvei. Hun fikk se morderen – og ble redd. Finnkona hadde ei datter med seg, og hun ba dattera om å få hundene til å tie. Den remma hvor likene ble funnet ble kalt Daudmannsremma. Der var det tre graver med en stein på hver, men på det tidspunktet Arne Appfjell fortalte dette til Reidar Svare var det visst lite igjen å se av gravene.

Kilde:

  • Vefsn bygdebok: Frå gamal tid: Tru og tradisjon (1973), s. 138-139
  • «Fra fjord til fjell» 2011, s. 59

Enda en varde – og en enda flottere utsikt mot Måsskardet og Velfjordskardet.

Versjon 4:

Den siste versjonen er nedskrevet av folkeminnesamleren Knut Strompdal i 1924:

Her heter det at det var på høsten eller først på vinteren at Normann-familien for forbi Stavassdalen, på vei «fra Hattfjelldal til Velfjorden». Årstallet nevnes ikke, men det skal ha skjedd for «80-90 år siden». Navnet er blitt til Hans Norrom. I likhet med de øvrige versjonene skal familien ha vært innom Sirijorda.

Siden var det ingen som hørte noe fra dem, «før utpå vårparten, ein finn, Pe’ Jonså’, fann dei døde der på remma». Det ble sagt at svigersønnen hadde lost familien opp i Velfjordskardet, og han ble sterkt mistenkt for drapet.

Da de ble funnet var likene så medfarne at det ikke ble gjort noen forsøk i å finne dødsårsaken. Straks etter funnet dro Pe’ Jonså’ ned til Sirijorda for å få Johannes med på å grave ned likene. Sirijord-mannen ville først ikke være med, før Pe’ Jonså’ truet ham til det. Johannes tok med seg børsa, noe Pe’ Jonså’ var skeptisk til, og holdt stadig øye med ham.

Oppe i skogen et stykke, tok Johannes til å ville lure seg bort i kjerret, og Pe’ fryktet for å bli skutt. Han sprang derfor bort til Johannes og tok børsa hans, stor og sterk som han var. Og så ble Johannes truet til å føre an helt til de var kommet til likene, som de da gravde ned. Seinere satte samene opp skistavene til de forulykkede på gravene.

Som nevnt, ble Johannes anklaget for mordene, og oppførselen hans i ettertid økte mistanken. Før folk fikk vite om Normann-familiens skjebne, for Johannes til Hattfjelldal for å få tak i sakene deres. Kanskje var det også Johannes som satte fyr på svigerforeldrenes hus i Susendalen? Ingen andre bodde i dalen på denne tid. Ikke lenge etter flyttet Johannes og Kristine til Visten, der de kun ble et års tid, før de flyttet videre. Det påstås at Johannes ble hjemsøkt av de drepte.

Kilde:

  • Vefsn bygdebok, Særbind VIII a, Gardshistorie for Vefsn, s. 558

På Daudmannsremma langs den gamle leia mot Velfjorden ble det i 1822 begått et grotesk trippeldrap.

Kristine: Visste hun ikke hva mannen hennes hadde begått?

En kan få inntrykk av at både svigersønnen og dattera Kristine holdt til på Sirijorda da Hans, Ane og sønnen kom innom gården på forsommeren 1822, men Hans Børresen (1904-2002) fra Susendalen er av en annen oppfatning. I «Far etter fedrane» 1996 redegjør han:

Kristine var på Svenskvollen hele sommeren til senhøsten og venta på at foreldrene skulle komme heim – noe de ikke gjorde av rimelig grunn. Årsaken var det som hadde hendt oppe i Velfjordskardet. Da Kristine opplevde at foreldrene og broren ikke kom tilbake fra gårdkjøpsturen var det rimelig at hun dro vestover for å se hvor de var blitt av. Nå er det at hun kommer til gården Sirijord […] hvor foreldrene hennes bodde tidligere på forsommeren.

Børresen følger opp i «Far etter fedrane» 1999 med å formode at hun blir sterkt frarådet av Johannes på Sirijorda mot å legge i vei videre inn i fjellene like før høsten satte inn. Hvis Børresen har rett, var vel grunnen til Johannes’ fraråding heller at han ville forhindre at Kristine skulle komme over de tre gravene, der foreldrene og broren lå begravd, tydelig markert med staver. Tok Kristine for god fisk at familien hadde omkommet i uvær, intetanende om at det var mannen hennes som hadde myrdet familien?

Det er nesten ikke vatn i Måsskardelva, som kommer rennende fra sør.

Daudmannsremma viste seg svært enkel å gå, og det kan ikke herske tvil om at dette var den foretrukne leia fra Sirijorda og inn mot Velfjordskardet. Noen mindre varder langs den halvannen km lange ryggen talte i samme retning. Nå satt jeg på stedet der Måsskardelva fra sør og Velfjordskardelva fra vest møtes – begge med svært lav vannføring. Brisen suste i det gulnede løvet, og jeg ble grepet av villmarkas sus her jeg satt – langt fra alt og alle, men likevel tilfreds.

Nederste del av Velfjordskardet (tidligere kanskje også kalt ‘Vegskardet’) med Vegskardtinden på vestsida.

Etter å ha spist og drukket meg utørst på fjellvatn, var det på tide å løfte skrotten og ta fatt på samme vei tilbake. Jeg hadde knapt nok begynt å gå, da jeg med ett oppdager noe treverk i buskaset. Det er jo fordundre meg et skilt! Jeg konkluderer med at det må være det skiltet som Anton Juul fikk satt opp på 1990-tallet og som i 1997 utløste en ordveksling i Helgeland Arbeiderblad (gjengitt i detalj ovenfor) om plasseringen av Daudmannsremma.

Til min overraskelse finner jeg dette halvveis nedfalte skiltet, som trolig ble satt opp på 1990-tallet.

På vei nordover og nedover mot Litjskardvatnet, der jeg hadde satt fra meg sekken for å redusere vekta, fikk jeg plutselig se en mann i profil komme gående nedover Litjskardaksla. Dette var overraskende. Å se andre mennesker i disse fjellene er ikke akkurat hverdagskost.

Det viste seg etter hvert at det var et par, noe yngre enn meg, som hadde vært på toppen av Vegskardtinden. Under en liten matpause før det bar nedover mot Sirijorda, nådde de meg igjen. Turen deres hadde vært flott til tross for at det var lengre enn antatt og at terrenget stedvis ikke spilte på lag. Da jeg kom inn på trippeldrapet på Daumannsremma, så de skeptiske ut, forståelig nok. Nede i skogen hadde jeg uten å tenke meg om havnet på den tradisjonelle stien nærmere Velfjordskardelva.

Nedover mot Litjskardvatnet – med den sydligste av de tre Visttindan, Litjskardtinden, ruvende bak.

Sammenligning av de fire versjonene – likheter og ulikheter:

Mye av innholdet er likt i de forskjellige versjonene. Hans, Ane og sønnen er på vei fra Susendalen til Velfjorden for å kjøpe seg gård. På veien dit er de innom Sirijorda, der i hvert fall svigersønnen bor. Om dattera bor der er mer usikkert. At alle som en ble drept på Daumannsremma levnes det ingen tvil om. Morderen er svigersønnen Johannes Persson Bakli.

Men hvordan udåden skjedde og hvem som fant likene, varierer fra versjon til versjon. I versjon 3 hevdes det at Johannes visste at Normann-familien var på vei til Velfjord med mye penger på seg, og hadde derfor lagt seg lagelig til med børsa da familien kom forbi. I andre versjoner opptrer han som veiviser fra Sirijorda mot Velfjordskardet. At hele familien skal ha blitt «slått i hjel», slik det framstilles i versjon 2 er vel lite trolig, om en skal tolke det bokstavelig.

I samtlige versjoner er det samer som finner likene i forbindelse med reindrifta – men det er aldri samme person. Var det Stor-Tomas, Pe’ Jonså’, bestefaren til Gippe Njarka eller «ei finnkone» og dattera som oppdaget de døde kroppene? I flere versjoner er det reinflokken som blir var likene aller først.

Det er også sprik i informasjonen om Johannes blir med frivillig til åstedet når likene skal graves ned, eller om han må trues til å bli med. De tre gravene ved Daudmannsremma blir markert med enten steiner, staver eller skistavene til de drepte.

Hans Børresens vurderinger:

Kanskje har Børresen rett i sin teori om at Kristine ble igjen på Svenskvollen for å se etter hus og dyr. Men det som da skurrer er den angivelige turen Johannes skulle ha foretatt fra Sirijorda til Susendalen rett etter drapene. Framme på Svenskvollen for å hente med seg så mye som mulig av arvegodset, ville han i så fall ikke ha møtt tomme hus – men sin egen kone Kristine!

Detaljene i denne kriminalfortellingen ligger skjult bak tidens slør, og en fullstendig oppklaring vil vi vel aldri få. Saken ble aldri  etterforsket eller stilt for retten. Det het seg i kirkeboka at de omkom «formodentlig i Sneefog paa Fjeldet». De muntlige overleveringene, som etter hvert ble nedskrevet, bør likevel tillegges stor vekt. Ett er i alle fall sikkert – det hviler en aura av mystikk rundt både Normann-familiens skjebne og den avsidesliggende Daudmannsremma.

Det gamle veifaret mellom kyst og innland er fremdeles godt synlig i skogen ovenfor Sirijorda.

Den tradisjonelle stien var både tørrere og mer opplevelsesrik å gå, til tross for at den for alvor begynner å gro igjen. Et langt stykke kunne suset fra Velfjordskardelva høres mellom trærne på høyre side. Så var det bare å slentre seg nedover veien mot Eiteråga, via Sirijorda og Neversletta, og videre sørover det siste stykket opp mot Langskardneshytta.

Vakkert kveldslys i østhellinga av Eiteråfjellet.

Endelig tilbake ved hytta kunne jeg konstatere at jeg hadde brukt bare fem minutter kortere tid på tilbaketuren enn på turen innover mot Velfjordskardet. Men så var jeg heller ikke så gnien på pauser på vei tilbake. En sånn fin høstdag måtte nytes og utnyttes til fulle. Etter en tur ned i elva for å hente vatn, tok jeg med meg en vedsekk fra vedskjulet. Her skulle det fyres utover kvelden!

Idet jeg er tilbake ved hytta er dagslyset i ferd med å ebbe ut.

Dag 3 (av 3): Langskardnesan i Eiterådalen – Stavassdalen
Info
  • Start: 12:05
  • Framme: 16:55
  • Starttemp.: + 15°C
  • Vær: Lettskyet / sol → overskyet.

Skudd og skritt

Hadde ikke før kommet meg på beina da jeg hører skudd, og innen jeg var ferdig med morgenkaffen merket jeg tydelige skritt utenfor hytta – da døra brått ble røsket opp av en jeger i full mundur. Det viste seg at det var en trivelig kar som med grøtete Skåne-dialekt forklarte at han var på storfugljakt. Jeg anbefalte hytta, og informerte ham om at jeg snart var på vei ut.

Etter å ha båret inn ved, reingjort ovnen og kostet gulvet var jeg klar til å ta fatt på den 8 km lange etappen tilbake mot Stavassgården. Hadde ikke kommet langt før jeg møtte den Mosjøen-baserte svensken igjen. Det var lite storfugl å se, fortalte han.

På morgenen får jeg besøk av en svenske, men han heter neppe Hans Normann.

Det gode været jeg hadde vært begunstiget med hittil denne helga så ut til å være på vikende front. Det skyet stadig mer over, og oppe på Stavassheia så jeg Litjskardtinden forsvinne inn i skymassene. Noe kjøligere ble det også. Som på fredagen var stien gjennom Stavassdalen sleip og gjørmete på store partier, og spesielt ille var det mellom Setra og Stavatnet.

Stavassheia – den tette skogen er tilbakelagt og myrene ikke påbegynt.

Langs Seterbekken.

Innunder Eiteråfjellet i bakgrunnen, ble Kaptein Sjøberg skutt under dramatiske omstendigheter i 1944.

Bare unntaksvis er stien tørr.

På vei ned mot Stavasselva hørte jeg plutselig et skarpt pip, og straks etter fikk jeg øye på et ekorn litt oppe i ei gran. Det var lenge siden jeg hadde tatt en titt på det såkalte Finnburet, som til tross for sin beliggenhet ved stien er lett å gå forbi, da det delvis er skjult av trær. Her overnattet jeg og en kompis på slutten av 1980-tallet, etter å ha fått låne nøkler. Finnburet ble flyttet til sitt nåværende sted i 1904. Før den tid utgjorde det den ene enden av vaskeriet i sølvgruvene i Nedre Svenningdal (nedlagt i 1890).

Finnburet ble restaurert i 2000-2002, og er et kulturminne fra siste del av 1800-tallet.

Stavassdalens venner har sørget for solid klopping.

Ved Stavassgården holdt noen unger på å svinge seg i lekeapparatene under oppsyn av voksne. Stavassgården er blitt et populært utfartssted og et glimrende utgangspunkt for både kortere og lengre turer inn i fjellene. Min tur var straks over – en fantastisk fin høsttur med godt vær og mektig natur. Nå hadde jeg i løpet av to turer fått se både Normann-familiens rydningsplass og minnestein i Susendalen – og fulgt i familiens fotspor via Sirijorda til Daudmannsremma der de møtte sitt endelikt.

Til forskjell fra folket som skulle til Velfjorden for å kjøpe seg gård, kommer jeg meg tilbake i live.

  • Kilder:
    • Børresen, H.: Første bureisaren i Susendalen i Far etter fedrane 1996
    • Børresen, H.: Norman-familien og dens skjebne i Far etter fedrane 1999
    • Fra fjord til fjell 2011, s. 59
    • Grimsby, B.: Vefsn JFFs jubileumsskrift 1996: Langskarneshytta / Plansje i Langskardneshytta
    • Helgeland Arbeiderblad, 1997: 25.6., 9.7., 14.7. og 24.7.
    • Marek, V.: Samene i Susendalen, s. 40
    • Norges geografiske opmaaling: Gradteigkart 1894, revidert 1908: Kartblad ‘Velfjorden’
    • Plansje på Finnburet i Stavassdalen
    • Vefsn bygdebok: Frå gamal tid: Tru og tradisjon (1973), s. 138-139
    • Vefsn Bygdebok, Særbind VI c: Gardshistorie for Hattfjelldal, s. 137 og 149
    • Vefsn bygdebok, Særbind VIII a, Gardshistorie for Vefsn, s. 558
    • Statskog.no: Sirijordburet

Tags: