Gestapo hadde tidlig på morgenen 6. september 1942 lyktes i å få presset ut informasjon fra motstandsmann og Linge-soldat Reidar Aarkvisla (33 år), etter at han hadde blitt arrestert i sin bopel på Trofors natta i forveien og kjørt til Mosjøen. Under det brutale forhøret ble Aarkvisla utsatt for tortur, og han fryktet for livet om han ikke ga noe til tyskerne. Dermed fortalte han om et våpenlager på gården Tangen på sørsida av Majavatnet, men nevnte ikke navn på personer.

Seinere på dagen ankom flere tyske soldater Tangen med robåter. Med seg hadde de fangen Aarkvisla som i lag med brukeren Erling Grannes umiddelbart ble satt til å grave opp våpnene.

Tilfeldighetene ville ha det slik at akkurat denne dagen befant det seg tre Linge-soldater på Tangen, som bare skulle hente noen eiendeler, i tillegg til en soldat som bodde fast på gården. Disse hadde oppdaget båtene som var på vei mot Tangen, tatt affære og skjult seg i skogen bak husene.

Da Grannes og Aarkvisla var ferdig med gravearbeidet og var på vei ned mot naustet med våpnene, bak tyskerne, stormet Linge-soldatene fram og åpnet ild. Minst to tyskere ble drept og flere såret. Grannes fikk tak i et våpen og sluttet seg til Linge-soldatene, mens våpenløse Aarkvisla kom seg i dekning. Da det hele var over prøvde resten av soldatene å rope på Aarkvisla uten å få svar, og de regnet med at han hadde kommet seg i sikkerhet.

I ettertid kom det fram at han først hadde tatt seg over åsen mot det langstrakte vatnet Mellingen, for så å følge østsida av dette nedover mot Smalåsen. Derfra hadde han fått skyss med dresin langs jernbanelinja et stykke, før han hadde tatt fatt på en lang marsj innover Børgefjellet mot Sverige.

De åtte andre (fire Linge-soldater og Grannes-familien på Tangen gård) la ut på en minst like strabasiøs flukt utover fjellene mot kysten. Målet var sannsynligvis å bli med en båt til Storbritannia.

4 Linge-soldater:

Hans Christian Hansen (35 år)

• • • Hvalfanger fra Tønsberg
    • En av Linge-soldatene som tilfeldigvis befant seg på Tangen 6. september 1942

Erik Rustan (33 år)

• • • Hvalfanger fra Våle ved Tønsberg
    • En av Linge-soldatene som tilfeldigvis befant seg på Tangen 6. september 1942

Harald Bugge (27 år)

• • • Fra Vestfold
    • En av Linge-soldatene som tilfeldigvis befant seg på Tangen 6. september 1942

Bjarne Mathisen (32 år)

• • • Hvalfanger fra Fredrikstad
    • Hadde fast bopel hos Grannes-familien på Tangen i 2. etasje, skaffet til veie av Liv Grannes

4 medlemmer av familien Grannes:

Erling Grannes (52 år)

• • • Født og oppvokst på gården Granneset i Bjørnådalen sør for Mosjøen
    • Som 27-åring utvandret han til Amerika, der han bodde i 15 år
    • Bygde opp bureisningsbruket Tangen på sørsida av Majavatnet i 1932
    • Onkel til den sentrale motstandskvinnen og agenten Liv Grannes ved politikammeret i Mosjøen

Dagfrid Grannes (48 år)

• • • Hadde i lag med mannen sin Erling kommet tilbake fra USA, da de bosatte seg på Tangen
    • Tante til etterretningsagenten Liv Grannes som var gift med Birger Sjøberg.

Randi Grannes (20 år)

• • • Datter til Dagfrid og Erling
    • Som barn, mens foreldrene bygde opp Tangen, bodde hun et år eller to hos slektningene i Mosjøen

Sigrid Grannes (23 år)

• • • Kusine til både Liv og Randi, og som bodde hos foreldrene sine på gården Granneset i Bjørnådalen
    • Hun var tilfeldigvis på besøk hos sin tante, onkel og kusine på Tangen 6. september 1942

Følget på åtte tok nå fatt på en strabasiøs flukt mot vest gjennom røffe fjelltrakter, etter hvert i et høstvær av verste sort. Uka på flukt er i seg selv ei medrivende fortelling i tidsrommet mellom blodsutgytelsene på Tangen, der de flyktet fra, og det like blodige sammenstøtet på Urvollan, der flukten mot vest endte.

Det gjaldt livet! Etter å ha tatt livet av nazistene måtte motstandsfolkene umiddelbart komme seg i sikkerhet for Gestapo. De øynet muligheten til å komme seg til kysten, og derfra i båt til De britiske øyer, og tok straks fatt på flukten. Den siste av Linge-soldatene, Reidar Aarkvisla, var forsvunnet, og trass roping ble det ikke respondert. Fortsatt var været fint, slik det hadde vært hele dagen.

Fra Tangen bar det først gjennom skardet i Mellingsfjellet og ned mot Mellingen – et langstrakt vatn på om lag ei halv mil med en stor holme midt i. Sør på holmen lå Mellingshytta, der flyktningene hadde et håp om å finne mat og ryggsekker. For både mat og klær var utilstrekkelig – især for kvinnene som gikk i sommerkjoler og uegnede sko. Nede ved vatnet, fulgte Harald Bugge bredden helt nedover mot sørenden, der han fant en båt, slik at de kom seg over.

Inne på hytta var det skuffende lite mat å finne, men et telt og noen ulltepper ble tatt med. Erling Grannes tok dessuten med seg en amerikansk maskinpistol, mens våpenet han hadde rappet fra tyskeren ble slengt i vatnet. Vel over på vestsida av Mellingen, svømte Erik Rustan ut med båten og senket den for å ikke etterlate spor. Det var seint på dag, og gruppa kom seg ikke så mye lenger i kveld. Under noen grantrær ble de sittende og diskutere gjennom natta.

Erling Grannes hadde allerede på Mellingsfjellet sett to overlevende tyskere ro østover fra Tangen. Nå som det var mørkt var det tegn som tydet på at tyskerne som hadde overlevd skytingen hadde hentet forsterkninger, da det lyste fra lommelykter oppe i Mellingsfjellet i øst. Det begynte etter hvert å yre samtidig som vinden tok seg opp, men straks det ble lyst nok fortsatte flukten.

Ferden videre er et altfor langt lerret å bleke til å skildre i detalj, men følget blir utsatt for et vilt uvær med til dels kraftig regn og vind de neste dagene. De går først innom kåtene ved Gåsvatnet, der de blir vist en nokså kald skulder, før de fortsetter videre mot vest over flomstore bekker og mindre elver. Kalvvasselva ser skrekkelig stri ut, men en av mennene klarer til slutt å komme seg over, får tak i en båt, ført denne oppover til et vatn, der han kan hente resten.

Hos Pe Westerfjell på Klarem får flyktningene en hjertelig mottakelse. De får tørket klær, spist seg mette på sodd av reinkjøtt, grønnsaker og fjellurter, og overnattet i reinskinnsoveposer på høyloftet. Etter hvert kommer de ned i den breie Åbjørdalen. Ved Åbjøra gård møter de ikke folk, og de finner heller ingen båt. Det store Åbjørvatnet er umulig å ta seg fram langs med stupbratte fjellsider, så den eneste muligheten for å komme seg videre er å ta seg opp i høyden når været bedrer seg.

På Åbjøra blir flyktningene værfaste over et døgn, før det omsider letner såpass at Rustan, Hansen og Bugge kan ta seg til fjells. De kommer omsider ned til Granbostad ved utløpet av Åbjørvatnet, der de blir møtt med skepsis. De får allikevel aller nådigst kjøpt seg litt mat og lånt en båt, slik at resten av flyktningene kan hentes. Flukten fortsetter så langs gangstier, først over Heia til bygds, så godt og vel ei mil nordover mot den ensomme gården Urvollan på sørøstsida av Tosen, langt unna allfarvei.

Ifølge bygdeboka kommer trolig navnet av aur, dvs. hard sand, eller det vi kaller ør i dag, og har neppe noe med steinur å gjøre. Gården ligger helt for seg selv, på ei flat slette i en trang elvedal omgitt av bratte fjellsider tett innpå. Men ett sted åpner det seg opp ei imponerende glippe i fjellene, som forbinder gården med Tosenfjorden. Denne «porten», som for det meste opptas av Urvollvatnet, synes ikke fra selve tunet, men 300-400 m lenger nord åpenbarer sjøveien seg i all sin storhet.

Ellers har gården alltid vært flomutsatt og marginal med tanke på avling og utkomme. I 1958 ble Urvollan fraflyttet for godt, og den gamle gårdsbebyggelsen ble jevnet med jorda på 1990-tallet. Hele området inngår i Plathes Eiendommer i dag, og kun noen få hytter står på innmarka. Men i 1942 bodde det folk på Urvollan, da beboerne fikk et høyst uventet besøk. Detaljene i ettertidas erindringer om hendelsene varierer en del, men i grove trekk er bildet likevel nokså klart.

Høsten 1942:

På Urvollan bor de tre søsknene Rosinge, Bernhard og Otelie Urvoll, i tillegg til Otelies sønn, Ingemann (Jørgen?). Fra sistnevnte får flyktningene utlevert nøkler til ei hytte eller skogstue litt ovenfor gården som eies av Plathe på Terråk. Her får de åtte innlosjert seg og hvilt ut, men mat må de ned til gården for å skaffe. De betaler for matvarene, men vil ikke røpe hvem de er eller hvor de kommer fra. De blir på hytta i flere dager.

På samme tid driver noen karer på med å fløyte tømmer ned mot fjorden, deriblant Bernhard, og de spekulerer på hvem denne ansamlingen av fremmede i hytta kan være. Er det bra folk eller er de «farker»? En dag kommer et par av Linge-karene nedover mot fjorden for å se på båtene og forhøre seg om muligheten for transport til f.eks. Lande på motsatt side av fjorden. Soldatene skal visst ikke ha etterlatt seg noe sympatisk inntrykk.

En av fløyterne får det for seg å melde fra. På Bangstad litt lenger ut i fjordsystemet har de telefon, og både eieren Plathe og lensmannskontoret blir varslet om de fremmede. Det kan ha vært Bernhard Urvoll selv eller en annen som plutselig måtte «hjem», med litt tynn begrunnelse. Plathe skal ha gitt sin aksept om at hytta kunne brukes av de fremmede «inntil videre».

Lensmannen, som er sykmeldt og på bærtur i Åbygda, har allerede for flere dager siden blitt varslet om noen rømlinger, nevnt ved navn, og aner kanskje at noe er i gjære. Nå må han vise handlekraft. Uansett om øvrighetspersoner hadde aldri så mye sympati for motstandskampen, var de tvunget til å innordne seg okkupasjonsmakten. Han avbryter bærturen, får hentet våpen og håndjern på kontoret, og sammen med betjenten drar de med politibåten innover mot Ureidet, der de går i land.

Arnold Fossem (45 år)

• • • Født i 1897 i Sortland, Vesterålen
    • Ble lensmann i Bindal i 1930

Alf Jentoft Skogmo (23 år)

• • • Født i 1919 i Brønnøy
    • Var med i krigen i Nord-Norge i 1940
    • Kom fra tjeneste i Grong, da han ble konstituert lensmann i Bindal i 1942

Etter at lensmann Fossem og betjent Skogmo hadde steget i land ved Ureidet, fikk de med seg to av tømmerfløyterne. Dette var Bernhard og broren. De gikk det korte stykket inn mot Urvollvatnet, rodde over dette, og iverksatte en plan de hadde pønsket ut. Broren ble værende ved vatnet, mens Fossem, Skogmo og Bernhard snek seg langs skogkanten til huset. Flyktningene oppholdt seg på hytta, men måtte snart ned for å handle matvarer igjen.

Inne i huset ba lensmann Fossem gårdsfolket sette seg ved bordet og late som ingenting. Antakelig forventet de et besøk fra hytta snart. Fossem og Skogmo gjemte seg bak gangdøra og kjøkkendøra, som de lot stå åpne. Her sto de godt skjult. Og ganske riktig – her kom to av Linge-karene gående inn døra for å kjøpe melk. Dette var Harald Bugge og Bjarne Mathisen. Da de gikk inn stua, smatt Fossem og Skogmo bak dem, og ville arrestere de to fremmede øyeblikkelig.

Bugge og Mathisen ble fullstendig overrumplet, men gjorde ikke motstand. Fossem leste opp ei navneliste, for deretter å avkreve legitimasjon. Bugge hadde grenseboerbevis, mens Mathisen ikke hadde noe å vise for seg. Sistnevnte ba da om å få ta en samtale utendørs, hvorpå lensmannen skal ha svart: «Nei! Her er det ikke noe ut!» Fossem gikk for å være en svært tro tjener, men var også kjent for å ha en noe brysk og brautende framtoning.

Hva som så skjer, og i hvilken rekkefølge, er det ikke noe entydig svar på. Til det spriker erindringene fra øyevitnene for mye. Men det som er på det rene er at Mathisens initiativ til samtaler ikke fører fram, ei heller fraværet av fysisk motstand da lensmannen og betjenten vil iverksette arrestasjon. Men da Fossem drar fram et håndjern myntet på Bugge, oppstår det et basketak mellom alle fire. Det blir truet med skytevåpen fra de stridende parter og ei kølle blir løftet av lensmannsbetjenten.

Det hevdes at Mathisen skal ha avfyrt det første skuddet, men at det i kampens hete gikk rett i gulvet. Bugge, som var fri, skal så ha trukket colten og fyrt løs mot lensmann Fossem, hvorpå betjenten skal ha ropt «Nei, nei – ikke skyt!» Men Bugge tok ingen sjanser og serverte også lensmannsbetjenten et par fulltreffere. Både Fossem og Skogmo seig i hop, men i hvert fall Skogmo døde ikke momentant og kom seg på beina igjen.

Unge Jørgen, som hadde rømt ut i redsel da det stod på som verst, erindret i voksen alder at Linge-soldatene Mathisen og Bugge kom springende ut døra i all hast, stoppet opp et øyeblikk og så seg om, før de stakk til skogs. Like etter så han lensmannsbetjent Skogmo prøve å komme seg ut døra mens han holdt seg fast i dørkarmene, da han plutselig datt bakover og ble liggende i gangen.

I hytta hadde de selvsagt hørt skuddene, og alle ble lettet over å se Mathisen og Bugge i live. De hadde fryktet et annet utfall. Men midt i lettelsen innså de at alarmen nå ville gå overalt i distriktet, og flukten mot kysten hadde fått en bråstopp. Området ville bli finkjemmet av norsk politi og tyske styrker. De hadde nå kun en mulighet: Å flykte østover fjellene igjen – helt inn i Sverige! I luftlinje vel åtte mil, i terrenget det dobbelte! Likevel tok alle åtte fatt på en ny flukt umiddelbart.

Nå kan det vel være lett å danne seg sympatier og antipatier i ettertid. Var lensmannen unødvendig resolutt og uvillig til dialog, og var Linge-soldatene i overkant «trigger happy»? Det som i hvert fall er sikkert er at konfrontasjonen på Urvollan var et spørsmål om liv eller død fra første sekund. Reprimandene fra okkupasjonsmakten ville blitt alvorlige for Fossem og Skogmo om de hadde tatt lett på det. Og om flyktningene hadde blitt innhentet av Gestapo, ville det medført den visse død.

Til tross for at ryktene svirret i bygda, kom sannheten for en dag. I boka «Krigsminner fra Bindal» hevdes det at Arnold Fossem hadde stor sympati med motstandsbevegelsen, men sto i en vanskelig dobbeltrolle, underlagt de tyske makthaverne. Alf Skogmo var endog en aktiv motstandsmann. Utdrag fra nevnte bok, s.98:

Skogmo var aktiv motstandsmann og godt orientert om våpentransporten til indre Helgeland. En av grunnene til at han kom til Bindalen, var at det ble litt for «varmt» rundt ham på Grong. Mellom annet hadde han en radiosender med seg da han kom til Terråk. Den ble oppbevart på et kott på loftet i lensmannsgården. I boka «Våre falne» står det at Skogmo var leder av Hjemmefronten i Bindal. Opplysningen har vært umulig å få bekreftet.

Alle de involverte i de dramatiske hendelsene på Urvollan var altså på samme lag, og kjempet for et fritt land. Men med dødstrusler over en lav sko er det ikke rart at det oppstod tilspissede situasjoner. Etter begravelsen av Arnold Fossem ved Vassås kirke, skrev enka Gudrun noen kloke ord til ettertanke:

Jeg bærer ikke nag. Jeg ønsker ikke hevn. Det er krigen som har all skyld. Vi lever i en ulvetid, og der faller mange hugg. Måtte Gud tilgi de stakkars folk, som jeg av hele mitt hjerte tilgir.