# 652 • 20. oktober 2022

 

stjerne

Info
  • Ankomst: 9:20
  • Avskjed: 16:25
  • Starttemp.: + 7°C
  • Vær: Overskyet. Yr og regnbyger.

Kaffeslabberas på Gråøya

Målet om å få til turer i samtlige helgelandskommuner i løpet av ett og samme år var nesten nådd. Men en kommune gjensto, og det var Herøy. Egentlig skulle jeg ha tatt turen til Sandvær i sommer, i etterkant av en arrangert tur til Skjærvær i lag med Vegaøyans Venner. Dette ville ha høvd fint med rutetidene for båtruta mellom Vega og Sandnessjøen, men akkurat den dagen var nevnte båtrute innstilt. Dermed ble turen til Herøy-skjærgården utsatt på ubestemt tid.

Nå var vi kommet til siste halvdel av oktober, og det var på høy tid å komme seg av sted. Jeg valgte å dra på en torsdag, siden det da var mulig å få til en dagstur med utgangs- og endepunkt i Sandnessjøen. Ettersom ingen passasjerer skulle til Herøy, tok båten ei uvanlig lei – i hvert fall for meg – gjennom Lauvøysundet og langs yttersida av Nord- og Sør-Herøy. En liten time etter avgang var vi i Sandvær, der båten la til ved Nordøya. Her var det jeg steg i land i fjor, da jeg hadde teltet med. Denne gangen gjorde jeg strandhogg på Langøya.

Jeg settes i land på Langøya som eneste passasjer. 


Ingen tvil om at det var blitt seinhaust med kun sju grader i lufta. Særlig mye vind var det ikke, men den hustrige og rå værtypen satte likevel sitt preg. Det verste var imidlertid at fjellskoene tok inn iskaldt vatn. Etter mange mil med til dels tung sekk, er de trofaste undersåttene nå fullstendig utslitte, og etter denne siste innsatsen er det vel bare å takke for en lang og tro tjeneste. Jeg tok til å følge sien sørover Langøya, der den sneik seg mellom husveggene og fjæra.

Øyhopping på Helgelandskysten er noe som en aldri blir ferdig med.


Godt skiltet langs stien.


Langøya er, som navnet sier, ei lang og smal øy, vel 500 m fra nord til sør og bare noen titalls meter brei. Omtrent halvveis langs stien kommer en til ei lang plankebru som strekker seg over sundet mot Gråøya. Jeg lot meg friste til å gå over brua med en gang, og vips så var jeg på Gråøya – ei mer kompakt øy med bebyggelse kun på den nordlige halvparten.

Den vel 70 m lange brua mellom Langøya og Gråøya er som et landemerke å regne i Sandvær.


Over mot Gråøya, som langt fra er så grå som man kan forledes til å tro.


Etter å ha satt fra meg sekken på ei lita brygge, gikk jeg rundt omkring på øya for å se meg om. Sørover smalner øya til et flatt nes, og naturligvis måtte jeg ytterst utpå neset før jeg snudde. Ei flott hegre fløy opp fra fjæra. Ellers mye kråkeboller å se.

Lengst sør på den gressbevokste Gråøya.


Kråkebolle.


Tilbake på Langøya, bar det videre sørover. Til forskjell fra Gråøya, er mesteparten av bebyggelsen på Langøya konsentrert i sør. Med unntak av ei hytte med moderne arkitektur, er dette gamle, tradisjonelle hus som har blitt fraflyttet og som nå brukes som fritidsboliger. Selv om øyene i Sandvær befinner seg nesten tre mil unna nærmeste fastland, fylles husene av ferierende på sommeren. Men denne sure oktoberdagen var det ikke et menneske å se. Trolig var jeg alene her ute.

Sundet mellom Langøya og Gråøya sett mot nord. (Innerøya og Nordøya i bakgrunnen.)


Jeg innså at et noe uvanlig problem var i ferd med å melde seg. Øyene her er så små og arealet så lite at en i grunnen har fått se det som er å se i løpet av en times tid. «Problemet» mitt var at jeg hadde hele sju timer til rådighet, før båten tilbake til Sandnessjøen var her. Den første av flere  regnskurer kom feiende inn, og det ante meg at resten av oppholdet ville bli en tålmodighetsprøve. Jeg fikk bare takle det, og tenke positivt!

Vått og grått.


Dette var etter alt å dømme den siste turen før vinteren, i et år som hadde vært spekket med turopplevelser over hele Helgeland – og vel så det. Nede på hurtigbåtkaia tittet jeg inn vinduene i den store trebygningen der. Her har det sannsynligvis vært handel i tidligere generasjoner. Inne i huset hang det reklameplakater fra ei svunnen tid og i hyllene sto det fremdeles varer.

Med turen til Sandvær er samtlige 18 helgelandskommuner besøkt i 2022.


I det rufsete været skulle det nå bli godt med en kopp varm kaffe, kokt på primusen, og nok en gang satte jeg kursen over mot Gråøya. Men før jeg var framme la jeg merke til at døra på det rødmale bryggehuset sto på vidt gap – og sekken min var borte. I alle dager! Så hørte jeg semmer. Det var visst folk her likevel, altså.

Det viste seg at det var Frank Krokå og Nina Kristensen som drev og pakket ned for vinteren. De hadde stusset på sekken som sto her, og tatt den inn ettersom den sto litt i veien. Det som så skjedde, var at jeg ble invitert på kaffe i fritidsboligen deres. Hadde ikke før rukket å renske av meg det utslitte fottøyet, før Nina kom med tørre sokker. Inne var det godt og varmt, og kaffe og kaker ble satt på bordet.

I dette koselige huset blir jeg invitert på kaffe.


Frank var fra i Mo i Rana, men hadde sterke røtter i Sandvær. I barndommen var han her så godt som hver ferie, fortalte han. Også Nina hadde bodd på Mo de siste 30 årene, men var opprinnelig fra Fauske med aner fra Søfting i Vefsn. Begge trivdes godt her ute, og slik jeg forsto det hadde huset vært i slekta lenge. I det siste hadde de drevet på og pusset opp, som også innebar å rive en vegg. For øvrig fikk jeg bekreftet at det hadde vært butikk nede på kaia.

Gjestfrie folk: Nina Kristensen og Frank Krokå.


Tida fløy i godt selskap, og det var på tide å avslutte kaffeslabberaset og takke for meg. Fant ut at jeg ville ta en nærmere titt på ehusene som Frank hadde fortalt om. Disse var å finne bl.a. på en nærliggende holme ikke så langt unna hurtigbåtkaia. På fjære sjø var det en grei sak å komme seg dit.

Også i Sandvær ble ærfuglen sett på som en ressurs.


Gammelbutikken på kaia har utvilsomt sett bedre dager, men renovering er blitt diskutert.


Det var fascinerende å være her ute i havgapet på ei tid da nesten ingen andre er her, men når alt kommer til alt er det nok flottest her på sommerstid med grønt gress og blomsterprakt på alle bauger og kanter. Båten kom og la til ved Nordøya, før den tok den korte veien over sundet mot tuppen av Langøya. Jeg gikk om bord. Turåret 2022 var kommet til ende.

MS «Liv Grannes» bruker bare noen sekunder mellom anløpsstedene «Sandvær» og «Langøy».

Social media & sharing icons powered by UltimatelySocial