# 654 • 14. februar 2023

 

stjernestjernestjerne

Info
  • Start: 12:40 (Naturparksenteret, Calpe)
  • Framme: 13:50
  • Starttemp.: + 14°C
  • Vær: Overskyet.

Landemerke og sjømerke

Noe av det første jeg la merke til av landskapsformasjoner da jeg besøkte Costa Blanca i fjor, var den særegne klippen Penyol d’Ifac (eller «Calpeklippen», som den for enkelhets skyld gjerne blir kalt av nordmenn) der den ruvet i ensom majestet over Middelhavets asurblå flate borterst i synsranden. Et høyst bemerkelsesverdig landemerke – for ikke å si sjømerke.

At jeg mindre enn et år seinere skulle stå på toppen av denne steile mastodonten hadde jeg ikke sett for meg. Men så viser det seg altså at det skal være ganske grei skuring å ta seg til topps, bl.a. via en tunell mot den slakere sørsida. Om de syv toppene i Serra Gelada drar tankene mot De syv søstre, så er Penyol d’Ifac mer å betrakte som Costa Blancas svar på Trænstaven. Like høye er de i hvert fall. Etter å ha tatt trikk til Calpe og buss ned mot sentrum, var det å ta seg gatelangs mot naturparksenteret oppunder fjellet. Av alle ting måtte man gjennom et telleapparat. Dette for å kunne begrense antall samtidig besøkende på fjelltoppen.

Et telleapparat sørger for at ferdselen mot toppen ikke overskrider 150 personer samtidig.


En forseggjort gangvei belagt med flat hellestein slynget seg sikksakk oppover ei nokså slak li, før den endte i en tunell i bergveggen. Denne smarte – og nødvendige – innretningen er ikke noe nytt påfunn, men så dagens lys allerede i 1918, lenge før masseturismens tidsalder.

Det er svært lettvint å ta seg fram den første delen av turen.


Rette strekninger…


…og krappe svinger.


Ingen vei utenom – rett inn fjellet.


«Nordsteinen»

Penyal d’Ifac eller «Calpeklippen» er en 332 m høy kalksteinformasjon like ved byen Calpe på Costa Blanca, forbundet med fastlandet med et smalt eid. Så lenge det har ferdedes mennesker her har klippen vært et iøynefallende landemerke eller sjømerke. Fønikerne kalte klippen «Nordsteinen» for å skille den fra den 426 m høye Gibraltarklippen ved innløpet av Middelhavet. «Penyal» betyr enkelt og greit stein på valensiansk, mens «Ifac» trolig kommer fra libysk Ifach, mot nord.

I 1987 ble et 45 hektar stort areal som omfatter hele klippen vernet (utvidet noe i 2015). Til tross for at naturparken er den minste i Valencia-regionen, er det en av de mest besøkte – mye pga. beliggenheten. I fjellet hekker både sjøfugl og annen fugl, deriblant to typer falker. Nedenfor klippen ligger en stor saltholdig lagune, der det finnes flamingoer. En av de mest kjente personene som har besteget Calpeklippen er forfatteren Ernest Hemingway (1899-1961).

  • Kilder: Infotavle ved naturparksenteret, Alicante-spain.com og engelsk Wikipedia.

Vakkert oppmurte trappetrinn ved inngangen av tunellen.


Allerede i 1918 sto tunellen ferdig.


På den andre sida av tunellen var det ordinær sti videre mot toppen, merket med røde punkt oppover. En del «alternative» stier hadde dannet seg flere steder av folk som gjerne tar snarveier. Ble stående i et slikt stikryss og diskutere traseen videre oppover fjellet med et engelsk par, før jeg havnet i passiar med en kar fra Köln. Han lot seg begeistre over at jeg var norsk, da han hadde feriert i de norske fjordene.

Traseen videre mot toppen (t.h.) byr ikke på altfor store utfordringer.


Vanskelighetsgraden var som et helt vanlig norsk kystfjell. Jeg følte det aldri utrygt eller særlig utsatt noen steder, selv om det like oppunder toppen var noe knausete. Flere steder var det boltet fast kjettinger for å holde seg i. – We made it! sa den engelske dama som hadde gått foran meg idet vi ankom toppen, og jeg stemte i med samme utsagn.

Satte meg ned et sted der jeg kunne se rett ned mot Calpe. Fjellmassivet Serra Gelada mellom Albir og Benidorm, som jeg gikk over for bare noen dager siden, trådte tydelig fram i sør, der det ligger helt for seg selv. Motsatt vei skal en i klarvær kunne se Ibiza, men denne overskyede dagen rakk ikke sikten så langt.

Fra toppen kommer det frittliggende fjellmassivet Serra Gelada godt til syne i sørvest.


Skulle til å ta meg en sandwich, da måsen kjente sin besøkelsestid. Den virket fullstendig tam og var såpass nærgående at jeg valgte å utsette måltidet. Jeg fikk i hvert fall slukket tørsten, før jeg etter en halvtime tok fatt på nedturen.

De nærmeste omgivelsene på vestsida.


Rett nedenfor klippen ligger naturparksenteret med det smale eidet og lagunen like bak.


Også på østsida av klippen ligger ei stor sandstrand med dertil hørende hoteller.


Turen nedover gikk greit, selv om kalksteinen kan være et utfordrende underlag. Til tross for at steinen er knusktørr, er den stedvis såpass glattpolert, at en bør trå med varsomhet. Selv en grå tirsdag i februar var det rikelig med folk som ville til topps, og enkelte steder var det tendenser til kø. Men for det meste fikk en gå for seg selv. Så bar det gjennom tunellen igjen – og vips så var jeg på bysida.

Inn i skogen.


Nede ved naturparksenteret var det endelig dags for en matbit. Senteret er stengt på denne årstida, men toalettene er tilgjengelige på dagtid. I etterkant av turen tok jeg en rask avstikker til noen gamle romerske ruiner, før jeg avsluttet den flotte toppturen med en is på promenaden i Calpe.

Penyal d’Ifac sett fra noen gamle ruiner nedenfor naturparksenteret.


Fra promenaden nede i Calpe ser Penyal d’Ifac utilnærmelig ut.

Social media & sharing icons powered by UltimatelySocial