Hode på stake – øyne på stilk

Bakgrunn

Den myrdede Per Olsson hadde vært gårdbruker i hvert fall siden 1661, da han nevnes for første gang. Det er ikke usannsynlig at det var han som var rydningsmann av gården som kom til å bli hetende Perjorda. Manntallene forteller at han var ca. 50 år da han ble drept. Tomta, der uhyrlighetene hadde utspilt seg, var det ingen som lot seg friste av i ettertida, og Perjorda ble liggende brakk i århundrer.

Morderen Henrik blir i sagnet omtalt som husmann, men det historiske materialet forteller at også han var bonde. Han skal ha flyttet inn hos ei enke ved navn Brynhild på nabobruket, litt lenger vest.

Det var ikke før rundt 1930 at det slo seg ned folk på Perjorda igjen – vel 260 år etter mordene. Det nye bureisningsbruket fikk navnet Austmoen. På tomta ble det funnet kull- og trerester som viste at det hadde stått et hus der i gammel tid. Også et par sundslåtte håndkvernsteiner ble funnet.

Kilder jeg har benyttet meg av i artikkelen:

• • Jacobsen, Kjell: Røsdalsmordet i Årbok for Helgeland 1982
  • Skorpen, Knut: Gardshistorie for Vefsn, Særbind 8b (2020)
  • Svare, Reidar: Far etter fedrane (1950)

Røsdalen 1670: Naboskap og fiendskap

Fra boka Far etter fedrane av Reidar Svare (1950):

Røsdalen var en udelt fjellgård. Den gangen da dette hendte var det ett hovedbruk og en husmannsplass. På hovedbruket var det unge folk. De hadde akkurat fått sitt første barn, det lå i vogga. Og så hadde de en gjetergutt. Andre folk var det ikke på gården. Husmannen og kona hans var litt oppi årene. De var barnløse.

Husmannsfolket la seg ut med oppsitteren. Det ble til uvennskap og hat. Og da det hadde gått ei tid, falt det dem inn at de skulle rydde oppsitterfolket av veien, så de selv kunne komme til gården. De skulle få det så mye bedre da, trodde de. Og så klekket de ut mordplanene sine. De ville komme brått på husbondsfolket om natta og drepe dem, og så ville de sette ild på husene slik at det kunne se ut som et brannuhell.

De valgte ei mørk vinternatt til ugjerningen. Husmannen hadde væpnet seg med ei øks, men det er ikke sagt noe om hva kona hadde til redskap. Men det sier alle, at det var kona som strammet mannen opp og fikk satt udåden i verk.

Trippeldrapet

De kom seg inn i stua og gjøv løs på husbondsfolket med hogg og slag, før de våknet og fikk satt seg til motverge. Det gikk raskt å ta livet av dem. Husmannen vendte seg så mot vogga og skulle avlive barnet. Det hadde våknet av ståket og lå og smilte mot mannen da han skulle slå til det med øksa. Det stakk ham i hjertet, og øksa datt ut av hendene hans. Han tumlet bakover av den ugjerningen han var i ferd med å gjøre.

Kona kom og så hvordan redselen og angeren holdt på å ta motet fra ham. Men hun var illsint og hard nok, hun skalv ikke på handa. Hun skjøv mannen til side, grep barnet i føttene og dasket det med hodet mot veggen.

En flukt for livet

Nå var det bare gjetergutten igjen. Han lå på stueloftet. Han hadde også våknet av ståket i stua, og han skjønte straks hva det var som gikk for seg. Han ga seg ikke tid til å kle på seg. I bare skjorta han lå i hoppet han ut gjennom loftsvinduet og la på sprang ned gjennom Røsdalen. Den gården som ligger nærmest til er Gamarka. Dit er det om lag fire kilometer.

Husmannen så gutten med det samme han hoppet ut, og sprang etter og skulle ta ham. Men gutten fikk et forsprang, og husbonden grep i farten en sledemeie som han kastet etter ham. Han ville ramme gutten med et hogg, slik at han ikke ble i stand til å flykte, men traff ham ikke. Og nå ble det kappspringing ned gjennom Røsdalen, gutten først, barbeint og naken, og husmannen etter.

I skjul

Husmannen klarte ikke å holde følge med gutten, han ble lenger og lenger bak. Nederst i dalen var det et kvernhus, og da gutten nådde dit var han så utslitt at han ikke greide mer. Gutten hadde nå fått et så stort forsprang at han ikke kunne se husmannen. I all hast smøg han seg inn i en uthulet stokk, dekket av snø og is.

Men husmannen var ikke langt etter. Gutten hadde ikke før fått gjemt seg, så var han der. Han ga seg til å lete og luske alle steder, både inne i kvernhuset og ute. Han hadde en piggstav i handa som han stakk med, og han for ikke stille fram.

– E sir de nok, kom bære fram! sa han. Og så stakk han etter skyggene innunder kvernhuset med piggstaven. Slik holdt han på ei stund, og leitet og rensket omkring, men da alt dette var resultatløst trodde han at gutten hadde sprunget ned til Gamarkjen i ett strekk. Og så bega han seg videre ned gjennom dalen. Han ville se om det ennå ikke var råd å ta igjen gutten.

Da gutten skjønte at husmannen hadde dratt videre, krøp han fram fra gjemmestedet sitt, og tok en snarvei han visste om. Og så rapp var han på foten at han kom til gards før husmannen.

Til unnsetning

Kona i Gamarkjen var alene hjemme. Hun var oppe i otta og drev og stelte med forskjellig ved grua, da gutten kom heseblesende inn gjennom døra. Han fikk i en fart fortalt kona hvordan det hang sammen, og ba henne om hjelp til å få gjemt seg så ikke husmannen fant ham. Kona var snartenkt, satte seg på en krakk ved grua og ba gutten krype innunder den vide stakken hennes.

Han var bare så vidt kommet seg i skjul på denne litt uvanlige måten, så kom husmannen i Røsdalen stormende inn gjennom døra. Andpusten og oppjaget ga han seg til å fortelle om hva slags stor ulykke som hadde inntruffet i Røsdalen. Det hadde tatt fyr i husene og husbondsfolkene hadde brent inne. Den eneste han trodde kom seg ut, var gjetergutten. Og nå ville han vite om han ikke var kommet dit.

Kona svarte at hun ikke hadde sett noe til gutten. Og da husmannen så ut til å tvile litt på dette, ba hun ham selv se etter. Husmannen leitet da huset rundt, og da han ikke fant gutten ga han opp. Gamark-kona la merke til at husmannen hadde blod på klærne, og sa det til han. – Dæ va bære e så slaktæ ein kalv i går, svarte husmannen, og så tok han fatt på heimveien.

Husmannskona hadde gjort som de hadde avtalt, hun hadde satt fyr på husene mens mannen var borte. Det var nå bare glohaugen igjen.

Dødsdom

At gjetergutten berget seg, gjorde at denne fæle ugjerningen ble oppklart straks. Husmannsfolket ble satt i arrest, og seinere dømt til døden i form av halshugging.

Husmannen tilsto udåden, men kona hans brånektet til det siste. De brente brystvortene av henne med glødende jern for å få henne til å tilstå, men hun holdt seg hard og nektet. En gang ba hun om å få prate med mannen sin. Det fikk hun lov til. Hun lente seg bort til mannen og lot som hun ville hviske ham noe i øret. Men isteden glefset hun etter øret og ville bite ham. Hun ville hevne seg på ham fordi han hadde tilstått ugjerninga.

Og rett før avrettingen ba hun om – det var hennes siste ønske – at hun måtte få kysse gjetergutten. Men det kunne lett gått galt. Da gutten kom så nær at hun nådde i ham, hekset hun etter nesen hans. Så hardt satt sinnet og hevngjerrigheten i henne.

Slik lyder sagnet slik det er fortalt av folkeminnegransker Reidar Svare i «Far etter fedrane» fra 1950.

På de nærmeste gårdene, bl.a. i Marka der Svare vokste opp, har nok den muntlige tradisjonen holdt seg godt. Men Svare var på langt nær den første som nedfelte hendelsesforløpet skriftlig.

Sitat fra Gardshistorie for Vefsn, Særbind 8b, s.111:

Den første som skrev om Røsdalsmordet, var Petter Dass, som var 23 år gammal og huslærar på Dolstad då ugjerninga skjedde. Same året skal han ha dikta ei «Vise om det Mord som Skeede i Vefsen». Den visa har dessverre gått tapt. 175 år seinare, i 1846, noterte Ivar Aasen ned segner frå Vefsn, deriblant historia om «Et mord paa Røsdal». Den segna er gitt att i Vefsn bygdebok sb. II. Helgelands Tidende hadde i 1881 ein artikkel om dramaet på trykk.

Det fantes likevel lite av offentlige dokumenter om Røsdalsmordet, inntil historiker og bygdebokforfatter Kjell Jacobsen (1941-2019) gjennom nitid arbeid gjorde et oppsiktsvekkende funn i 1978:

Når en bare leita lenge nok, og dessuten hadde litt flaks, så fantes også sporene etter Røsdalsmordene i arkivene. Det jeg fant var et regnskap som viste hvilke utgifter det offentlige hadde hatt i forbindelse med avrettinga av dem.

Regnskapet fra 1670 slår fast at «Heindrich Røssdahlen» ble arrestert 17. mars og hans kone 11. april. Begge satt fengslet til 11. juli, som sannsynligvis er datoen da hodene deres rullet.

Utgiftsposter til fullbyrdelse av dødsdommen på Baustein, 11. juli 1670:

• Kostutgifter til fangene
  • • Henrik (fengslet 17. mars – 11. juli) og Brynhild (fengslet 11. april – 11. juli)
• Knipetenger, 2 stk.
  • • Mulig brukt for å torturere fram en tilståelse fra kvinnen, slik folketradisjonen hevder, men ikke sikkert
• Lange stiger
  • • Disse skulle uttrykkelig brukes for å feste hodene og føttene på staker
• Staker (steiler)
  • • Som hodene og føttene ble tredd på
• Hjul (2 stk.)
  • • Kroppene ble festet til hvert sitt hjul for å kunne utføre «radbrekking» – en vanærende tilleggsstraff
• Lønn til to skarprettere (bødler)
• Kostutgifter til bødlene og noen øvrighetspersoner
• Bile (øks med bredt blad)
  • • «Een Bil Øxe huor med dee blefue parterit»
• Forseglet papir og skriverpenger
• Kost- og reiseutgifter til fogdens representants reise til lensherren i Trondhjem
  • • En slik reise var nødvendig fordi lensherren hadde ansvaret for å se til at dommene ble eksekvert

Kilde:

• Årbok for Helgeland 1982, s. 146-147

Bausteinen

Sitat fra Gardshistorie for Vefsn, Særbind 8b, s. 551:

Bausteinen var et berg som gjekk ut i fjorden en snau kilometer innanfor Halsøya. Her var rettarstaden for Vefsn tinglag, og ei myr punn berget vart gravstaden for dei som mista hovudet på bøddelblokka – sist gong det skjedde, var 31. januar 1720.

Sitat fra Årbok for Helgeland 1982, s. 145:

Bausteinen, berghammeren i skillet mellom Dolstad og Hals er den eneste avrettingsplassen som er kjent i Vefsn. Forholda her er blitt nokså mye forandret ved veg- og jernbaneanlegg det siste århundret. Det er imidlertid sannsynlig at sjølve avrettingsstedet var nokså høyt oppe på hammeren, og at det var der oppe i nærheten av den gamle vegen som førte til kirka på Dolstad at hodene på de som vart henrettet vart satt på stake.

De som vart henrettet på Bausteinen vart iflg. tradisjonen gravlagt på innsida av hammeren, ned mot fjæra […]. Det sies at det i forrige århundre [1800-tallet] vart det her funnet fem graver som skriver seg fra slike henrettelser.

Spøkeri

Far etter fedrane av Reidar Svare (1950):

At det vart mykje spøyk på Baustein, kan ingen undrast på. Og det var nok vanleg at folk let vera å fara vegen over Baustein etter det hadde avdagast. 

Gardshistorie for Vefsn, Særbind 8b (utdrag fra en gammel nedtegnelse om gangveien over Baustein):

[…] Om Natten forskrækkede Uglerne med sit Skrig den ensomme Vandringsmand, som paa denne Tid af Døgnet færdedes hemad den lille Gangsti, som fra Prestegaarden over Bausteinen førte udover til Hals, Kulstad og Rynes, en Vandring man helst unlod, naar det ikke var høist fornødent.

Årsaker og motiv

Sitat fra Årbok for Helgeland 1982, s. 148:

Folketradisjonen angir nærmest at det var avundsjuka som var motivet for mordet. I Ivar Aasens nedtegnelse sies det også at de hadde kranglet om retten til et stykke land (dette var jo et særdeles vanlig stridstema mellom naboer før i tida). Motivet sier de historiske kildene ingenting om, men de gir likevel ei bakgrunnsopplysning som nok er av betydning i denne sammenhengen.

Både Per og Henrik var i tida like før mordet svært fattige. Manntallet for 1669 over den skatten som kaltes ledingen angir nemlig at de begge var «forarmet», dvs. så fattige at myndighetene erkjente at de ikke var i stand til å betale noe som helst. […] Det er dermed liten grunn til å tvile på at økonomisk nød dannet i hvert fall bakgrunnen for morddramaet i Røsdalen.