# 661 • 14. juli 2023

 

I gryter og grotter

Ikke sjelden har jeg med meg lesestoff på turer som innbefatter overnatting. Så også i fjor, da jeg overnattet i Skåren-Monsenhula. Lektyren den gang var «Opplevelser på Helgelandskysten» – et bilag som lokalavisene utgir foran hver sommer. Mens jeg satt inne i hula i ly for regnet og bladde, var det særlig en reportasje som fenget. På vestsida av det fjellet jeg nå satt inne i skulle det visst finnes både grotter og jettegryter, samt et originalt serveringssted like nedenfor. En tur til «Dragereiret» var i emning.

Ett år etter turen til Skåren-Monsenhula gikk jeg fra tanke til handling. Allerede nede ved Kystriksveien får en et hint om kreative sinn, et inntrykk som snart befester seg. Langhuset, noen hundremeter innover mot fjellfoten, er utformet og innredet med inspirasjon fra vikingtida og oppkalt etter ei spektakulær jettegryte litt ovenfor kafeen – Dragereiret.

Utgangspunktet for dagens tur befinner seg noen km nord for Brønnøysund.

---

En 300 m lang grusvei fører opp til langhuset, om en ikke ønsker å gå snarveien i skogbrynet.

---

Huset er ingen kopi av et langhus fra vikingtida, men har likevel en aura av det gammelnorske – særlig innvendig. Logoen til Dragereiret er Odins enøyde ansikt, og menyen består for en stor del av lokale råvarer – ikke minst urter fra gården, som nok også ble brukt i maten for tusen år siden. Mo er nemlig en svært gammel gård med røtter langt tilbake i jernalderen. Her er det gjort mange funn av alt fra vakkert dekorerte bronsegjenstander til ringtunanlegg fra førkristen tid.

Framme!

---

Etter en kopp kaffe inne i langhuset, startet jeg turen langs «Dragestien». Det egentlige startpunktet er nede ved Kystriksveien, men en kan også velge å starte oppe ved langhuset. Stien viste seg god, og var i tillegg merket. Etter noen fine dager var det nå en fuktigere værtype. Men heller litt lett sommerregn enn knott, som jeg var belemret med på forrige tur.

Det tok ikke mange minuttene før jeg var framme ved jettegrytene midt inne i løvskogen. For noen år siden var jeg nedi ei av Norges største jettegryter i Fallforsmarka ved Røssåga. Den var imponerende i kraft av sin størrelse, men de jettegrytene jeg sto ved nå må være noen av de vakreste jeg har sett. Og det var ikke noe småtterier dette heller. Den fornemste kalles Dragereiret, og har et «vindu» som en kan krype inn og ut av. Eventyrlysten som man jo er, gikk jeg opp stigen og kravlet inn.

Den enkleste måten å komme seg inn i Dragereiret på er å ta seg gjennom dette «vinduet».

---

Nede i Dragereiret ligger «Drageegget» – en eggformet stein. Om denne naturlig hører hjemme her eller er lagt her av mennesker, skal være usagt. Men det er i hvert fall slike steiner, i tillegg til grus og slam, som danner jettegryter når de ved hjelp av vannets kraft roterer i forsenkninger i berget og tærer stadig dypere hull i berggrunnen. Mange av jettegrytene ble dannet i slutten av siste istid, da enorme mengder smeltevann strømmet ut fra den stadig minskende innlandsisen og ned mot havet.

«Drageegget».

---

Ned igjen.

---

Dragereiret viste seg å være et usedvanlig flott kunstverk meislet ut av naturen selv, men langs Dragestien var det mer å se. Særlig ville jeg prøve å ta meg inn i de to grottene i området. Den største av dem ligger lett tilgjengelig litt ovenfor jettegrytene, mens den andre ligger lenger opp i lendet.

God merking og tilrettelegging, i tillegg til noen overraskelser, kjennetegner Dragestien.

---

Navnet skjemmer ingen.

---

Det var egentlig bare å spasere rett innover den vel 25 m lange grotta på en noenlunde jevn bunn. Midt inne i grotta er det en stor stein, men denne er enkel å smyge seg forbi. Bredden på grotta er vel om lag 2 m ved «gulvet», men den smalner av oppover. Strengt tatt er det vel ikke snakk om ei ekte grotte i geologisk forstand, da ei smal glippe gjør den åpen i toppen. Men den blir ikke mindre imponerende av den grunn, og i dagligtale kan vel «Svartræva» kalles ei grotte.

På dagtid behøver en ikke lykt for å ta seg inn i grotta.

---

På slike steder går jeg ikke bare inn og rett ut igjen. Nei, jeg har for lengst gjort det til en vane å dvele ved opplevelsen. Satte meg ned innerst i grotta, der det var fint å sitte, og der satt jeg pal i en halvtime og tenkte på alt og ingenting.

Under 2. verdenskrig hendte det at lokalbefolkninga gjemte seg for tyskerne i denne grotta, og jeg ble påminnet om et par andre steder på Helgeland der folk også søkte dekning i lokale huler og grotter. Jeg tenker da i første rekke på Erlinghøla på Nesøya og Jonhøla på Onøya. Sistnevnte hvorfra krigshelten John Kristoffersen drev aktiv motstandskamp – noe som kulminerte i den såkalte Lurøyaffæren.

Det motsatte av utsikt må vel være innsikt, tenker jeg, her jeg sitter inne i fjellet.

---

Inne i grotta finnes en ansamling bein, muligens av elg, som det opplyses om på infoskiltet utenfor. Hvor unge eller gamle disse er, er vanskelig å si noe bastant om da de ikke er C-14-datert. På vei ut måtte jeg teste akustikken vha. et trommesett laget av tønner, o.l. Ute i dagslyset igjen var det å ta seg videre oppover mot den andre grotta. Det meste av skog var tilbakelagt, og den merkede stien gikk nå i stor grad på nakent berg.

Har en øynene med seg, vil en oppdage mange slags formasjoner i berggrunnen.

---

Nok en ukjent attraksjon venter – spennende!

---

En stige førte ned i denne grotta, som var mindre og mer steinfylt enn den første. Dagslyset sivet inn fra flere kanter. En slags Kjeragbolt i miniatyr, var et fascinerende skue. Det holdt med ti minutters kontemplasjon her inne, før jeg valgte å følge Dragestien i sin helhet og på nordsida av langhuset nedover mot Kystriksveien. Ei hytte i samme stil som langhuset, en dam med en båt ved bredden og et digert klokkespill var blant severdighetene på den nederste delen av stien.

I gryter og grotter.

---

De få besøkende som var i langhuset da jeg startet var nå dratt, så jeg var den eneste gjesten. Dermed fikk jeg pratet litt med innehaveren, Kristin Fjellsøy. Ble servert ei svært velsmakende suppe basert på lokale urter med bakst attåt. Kristin hadde vokst opp med interessen for urter, og var barnebarn av Hildur Tilrem, som i sin tid i lag med mannen startet opp det vidgjetne Hildurs Urterarium. Dragereiret så dagens lys i 2019, og tar imot grupper som bestiller på forhånd. Om det ikke er fullbooket er alle velkommen.

Til nå har hun holdt litt igjen med å reklamere for stedet – dels pga. at alt per dags dato drives kun vha. et aggregat, dels fordi cateringvirksomheten som er hovedgeskjeften og det mest inntektsbringende, tar veldig mye tid. Under koronapandemien skulle man jo dessuten holde avstand fra hverandre og unngå større grupperinger. Men pandemien er over og Dragereiret er i stadig utvikling. Hytta jeg passerte kan en leie, og nylig har utescenen «Ragnarock» blitt en realitet.

Med ingredienser dyrket på gården er maten i seg selv grunn god nok til å avlegge Dragereiret et besøk.

---

Suvenirer er det dessuten et visst salg av, enten med eller uten den kule logoen på. Logoen av Odin passer godt, da gården har opphav i hedensk tid. Et funn, avbildet og beskrevet i Brønnøy gård og slekt (bind 4), viser et rikt ornamentert bronsespenne med motiver hentet fra norrøn mytologi – bl.a. en enøyd fugl. Kan det være Odin i en av hans mange skikkelser? Mo er i alle fall nedsyltet i gammel historie – så mye er det at det kunne vært på sin plass med en egen tur med dette for øye.

Før jeg tok avskjed ville jeg kjøpe med meg en suvenir, og jeg fikk anbefalt ei flaske hjemmelaget granskuddsirup som skulle være like velegnet til så vel iskrem som pannekaker. Det viste seg i aller høyeste grad å stemme, og jeg håper å få tak i mer av sorten!

En stein det knytter seg mye historie og mange historier til.

---

Jeg syntes det var betimelig å avslutte turen med å ta en titt på en eiendommelig stein helt nede ved Kystriksveien. Og ikke en hvilken som helst stein, men kulturminnet «Friarsteinen».