# 667 • 10. august 2023
Info
- Start: 11:30 (Båsmobakken)
- Tilbake: 14:30 (Båsmobakken)
- Starttemp.: + 20°C
- Vær: Overskyet. Noe yr.
Historie i veggene
Stennesdagen på Stenneset friluftsmuseum like utenfor Mo i Rana er en årlig begivenhet med mange aktiviteter for folk i alle aldre, og med masse liv og røre. I årevis hadde jeg hatt lyst å ta turen dit. Men før sankthans, da Stennesdagen går av stabelen, har det sjelden passet. Ei heller i år, da kulturarrangementet var tilbake igjen etter en tre år lang «koronapause».
Skulle jeg komme meg dit, måtte det bli seinere på sommeren. Selv om bygningene rundt om på tunet er avlåst utenom særskilte arrangementer, kunne det jo vært fint å bare rusle litt mellom de gamle tømmerbygningene fra forskjellige steder i Rana, uten all viraken rundt. Og slik ble det. Fra Båsmobakken gikk jeg den korte veistubben mot friluftsmuseet.
Denne krambua fra Tveråneset utgjorde kulisse i stumfilmen «Markens grøde» fra 1921.
F. Johnsens krambu [1]
Fra Kulturpunkt:
Bygninga er omtrent 140 år gammel. Den ble opprinnelig benytta som handelsbod av kjøpmannen Fordel Johnsen på Tverråneset. Han bygde seg en ny butikk da Dunderlandsbanen sto ferdig i 1904. Denne bygningen ble da brukt mest som lager.
Johnsen var også fergemann og benytta sjansen til å selge varer til de som reiste over elva. Han solgte nok for det meste sukker, mel, kaffe og andre basisvarer fra bua.
Den opprinnelige bygningen er i laftet tømmer og har seinere fått et loft og tilbygg på fremsida. Taket er tekket med trespon.
Kuriosa: Bygninga har også fortid som kulisse i forbindelse med innspillingen av stumfilmen Markens Grøde i 1921, basert på romanen med samme navn av Knut Hamsun.
- Opprinnelsessted: Tveråneset (1877)
- Flyttet til museet: 1983
- Annet: Opprinnelig et stabbur, kjøpt i 1877. Salg fra handelsboden under arrangementer på museet.
Giskenstua er en gammel arbeiderbolig fra Åneset.
Giskenstua (arbeiderbolig) [2]
Fra Kulturpunkt:
Giskenstua (uttales: Jeskenstua ). Stua ble bygd rundt århundreskiftet på Ånes år 1900 av hemnesværingen Edvard Eriksen (f. 1862). Det sies at stua ble bygd av vrakplank kjøpt på Hemnes. Det var om å gjøre å få det rimelig. Kona til Edvard – ”ho Gisken” (f. 1868) kom fra Nesna. Før i tida var det skilt på veggen med Café og Logi.
Stua var kafé om dagen – og ble til soverom for Gisken og Edvard på natta. De hadde tre små bord med stoler til gjestene. Spiseplassen deres var et lite bord med to krakker ved kjøkkenvinduet.
Edvart var ansatt i Bossmo Gruber. Edvard ble etter hvert for syk til å arbeide i gruva og Gisken måtte sørge for seg selv. Gisken var arbeidsom og hadde geiter i et fjøs bak stua, og hun lagde bl.a. geitost. Hun var god til å bake og bakte flatbrød hjemme hos folk mot betaling.
Kjøkkenloftet ble brukt som sengutleie for tilreisende, kanskje ei natt eller to. Der sto det ei enkel seng. Mat fikk de av Gisken. Hun tok 5 øre natta for kost og losji. Stuloftet ble utleid til familier. Der var det om å gjøre å få inn alle de nødvendige møbler, som skyvseng, kjøkkenbenk, bord og stoler. De hadde en båtovn som de kunne koke mat på. I 1905 bodde det en familie på fire her, men da de venta det tredje barnet flytta de ut.
Taket har antageligvis vært tekket med never og torv, alternativt bord. Trolig var det panel på ytterveggene da Gisken og Edvard bodde her også. Veggene inne var ikke panelt, slik som i dag, men hadde umalte planker. Hans Bernhardsen kjøpte huset på 1920-tallet og han forandret noe på interiøret.
- Opprinnelsessted: Åneset (ca. 1900)
- Flyttet til museet: 1985
- Annet: Åpen for besøk under arrangementer.
Kart over opprinnelsessted for noen av de viktigste bygningene på Stenneset friluftsmuseum.
Før jeg forlot «arbeiderklassestrøket», tok jeg en titt på Jensinestua [3], som også kalles Lillestua. Det knøttlille, men sjarmerende huset bygd på Båsmoen i 1870 hadde funksjon som arbeiderbolig. I 1985 ble det flyttet til museet. Sentralt i friluftsmuseet står den gamle og ærverdige prestegården. Her har den stått siden den ble oppført for omtrent 240 år siden.
Den gamle prestegården har stått på Stenneset helt siden den ble oppført rundt 1780.
Rana gamle prestegård (hovedbygning) [4a]
Fra Kulturpunkt:
Stenneset – fra gård til museum
Stenneset eller Steinneset ble antagelig ryddet i middelalderen, men gårdens historie kjenner vi først i skrftlige kilder fra begynnelsen av 1600 tallet. Da var det en Nils Anderssa som var oppført som bruker og “ødegårdsmann” her. Stenneset var i den første tida en ganske alminnelig bondegård hvor eierne verken var rike på buskap, redskap eller innbo.
En hestehandel – Stenneset som prestegård
På slutten av 1700-tallet endret det seg. Kapellanen i Mo, Johan Jacob Røring, kjøpte gården i 1780 og i 1784 ga han Stenneset til embetsgård for kapellanene i Mo mot å få bli sogneprest i Hemnes.
Slik blir altså Stenneset prestegård for prestene i Mo, senere sogneprestene, helt fram til 1867. Da syntes daværende sogneprest at det ble vel tungvint å bo på den andre sida av fjorden. Han måtte ros over til kirken hver gang det skulle være gudstjeneste. Ny prestebolig i nymotens byggeskikk ble reist på Mo, og Stenneset ble lagt ut for salg.
Privat eie
En av de første private eierne var Hans A. Meyer, far til Lars A. Meyer som startet handelshus på Mo. Hans var velstående og drev utstrakt utlånsvirksomhet fra annen etasje i prestegården. Selv var han så dårlig til bens at folk måtte komme opp til han hvis de ønsket å låne penger.
Gruvekontor og opplæringsgård
Mot slutten av 1880-årene kom gården igjen på nye hender før den i 1894 ble kjøpt av Bossmo Gruber sammen med flere andre eiendommer på Båsmo. Eiendommene ble slått sammen til det såkalte Bossmo Jordbruk som drev ganske stort, også med opplæring i nye jordbruksteknikker. Gården var også kontor og bosted for gruvens administrasjon.
Gruvedrifta opphørte og gården ble solgt til Nord-Rana kommune i 1949.
Friluftsmuseum
Rana Museum var lenge på utkikk etter et passende sted for et bygdetun, og Stenneset pekte seg ut. Kommunen var positiv og overdro bygningene til museet i 1957. I 1962 ble gården åpnet for publikum som museum.
Til sammen er det 22 bygninger fra ulike deler av distriktet. Det siste huset kom hit på midten av 1980-tallet. Nå er friluftsmuseet en del av Helgeland museum avdeling Rana.
- Opprinnelsessted: Stenneset (ca. 1780)
- Bygd på stedet: ca. 1780
- Annet: Restaurant Stenneset tilbyr lokaler og servering for lukkede lag, i tillegg til catering.
Ved inngangsdøra på prestegården henger det et monter med en over 200 år gammel minnestein i.
«1812 – Da Ranens folk spiiste agn blandet med halm»
Når en skal ta for seg historien til den gamle prestegården på Stenneset, er det vanskelig å komme utenom nødsårene tidlig på 1800-tallet. Et skjebnesvangert slag under Napoleonskrigene (1807-14) var Storbritannias bombardement av København i 1807, da hele den dansk-norske flåten falt på britiske hender. En av dem som opplevde dramatikken var Iver Ancher Heltzen (1785-1842), som var student i København på denne tida, og som skulle komme til å bli en av Helgelands mest markante prester.
Egentlig var det naturvitenskapen som lå Heltzens hjerte nærmest, men et slikt studium fantes ikke den gang. I stedet ble karriereveien teologiutdanning for embetsmannssønnen fra Trondheim. Da han som nyutdannet kom til Ranen prestegjeld i 1811, etter et opphold i Namdalen, var det et samfunn i ytterste armod som møtte ham. At kornet ikke hadde modnet mange steder i uåret 1810, var nå èn ting. Minst like ille var den britiske blokaden av handelsrutene mellom Danmark og Norge.
Følgen av blokaden var at det ikke lenger var mulig å importere korn fra Danmark til bl.a. Bergen, og videre nordover med jektene. Myndighetene forsøkte å bøte på dette med import fra Russland, via Arkhangelsk, men omfanget var utilstrekkelig. En annen viktig importvare som uteble var hamp, brukt til tau, garn, line, snøre, osv. – noe som måtte til for å drive fiske på sjøen. Tilstanden ble verre og verre, især når det ene uåret avløste det andre. I 1812 slo avlingene feil nok en gang.
Likevel fantes det korn her hjemme i nødsårene. Storbønder lenger sør og handelsmenn over det ganske land besittet ikke ubetydelige lagre, uten at de var særlig villige til å avhjelpe nødssituasjonen. Biskop Mathias Bonsach Krogh på Alstahaug var svært forbistret over både storbøndene og handelsstanden – sistnevnte som forholdsvis nylig hadde seilt opp som en ny maktelite. Krogh uttalte seg i til dels svært skarpe ordelag om disse «blodsugerne», dvs. handelsmennene.
Våren 1812 forsøkte Krogh å få nordover 12 tønner bygg fra Trondheim – han fikk kun fire. Biskopen mente bøndene i Innherred og «distingverede» satt med store lager i den hensikt å skru prisene opp. Selv levde de som «Stormænd, og føler intet for deres lidende Brødre. Denne Tænkemaade kalder jeg ikke norsk.» Tidligere hadde biskopen beklaget seg over de mange «Almuesmænd» som var blitt tiggere, og at jammer hørtes overalt. Heltzen skrev om småbarn som løp rundt barbeint, nesten uten klær.
Det var nød og det var død. Folketallet på Helgeland krympet med hele 2446 personer mellom folketellingene i 1801 og 1815 til 21 920 innbyggere. For Rana prestegjelds del sank folketallet med 370 personer i den samme perioden til 4199. Ikke hele nedgangen kan tilskrives hungersdøden, men den har nok likevel gjort stort utslag på befolkningsutviklingen.
Heltzen lå ikke på latsida etter at han hadde slått seg ned på Stenneset. Han ble utnevnt til formann i Bygdekommisjonen i Mo, og i kraft av vervet tok han til orde for et kornmagasin på Stenneset. Mangelen på såkorn var det alvorligste, mente han. Ideen var ikke ny. Bl.a. var hans egen biskop Krogh i ferd med å reise et kornkammer på Alstahaug. I Rana ble det residerende kapellan Heltzen som ble pådriver for at et kornmagasin så dagens lys der høsten 1812 – vha. dugnad og uten bruk av offentlige midler.
I motsetning til mange tilsvarende magasiner sørpå, var kornmagasinet på Stenneset for alle – også husmenn og leilendinger. Endelig slo naturen til med et kronår i grunnlovsåret 1814, og nødsårene kom til ende. Men hungersnøden ble ikke glemt. På en minnestein på Stenneset er følgende tekst hogd ut: «1812 DA RANENS FOLK SPIISTE AGN BLANDET MED HALM OPSATTE DE DETTE HUUS SIG TIL ET MINDE.» Teksten kan lett feiltolkes, men det er altså bygningen med kornforrådet som er «minnet».
«Agn blandet med halm» viser til at hele aksen med det grønne umodne kornet først ble tørket sammen med halmen, så hakket, og til sist forsøkt bakt som brød, noe samtidige kilder forteller om. Barkemel fra furu er det også indikasjoner på at ble brukt. I dag er minnesteinen å finne ved inngangsdøra, og kornkammeret har fra 1867 utgjort en forlengelse av våningshuset. Behovet for kornkamre forsvant etter at poteten fikk sitt store gjennombrudd i Nord-Norge etter nødsårene.
- Kilde: Eidsaune, Thor Helge: «Så trædde ieg Iver Ancher Heltzen frem for min Menighed Aar 1811. Heltzen og Mo 1811 – 1814.»
Til grunnlovsjubileet i 2014 utkom ei bok om Heltzens år som residerende kapellan på Stenneset, 1811-14.
Til min overraskelse og glede var døra inn til hovedbygningen åpen, og jeg gikk naturligvis inn. En kar kom gående ned trappa fra andreetasjen. Det viste seg at han representerte restauranten her, og at han hadde hørt at noen kom inn. Jeg måtte gjerne se meg om i første etasje, forklarte han, men andre etasje var ikke tilgjengelig for publikum.
Inventaret, miljøet, stemningen – ja, så godt som alt – utstrålte overklasse og velstand. Det var noe herskapelig over det hele. På veggene hang portretter av aristokratiets kvinner og menn, og en nærmest ventet at en av 17- eller 1800-tallets distingverte skulle vise seg i full skikkelse. Om møblene, inkludert et gulvur med årstallet 1821 inntegnet, originalt har tilhørt den gamle prestegården eller ei, skal være usagt. Etter å ha gått gjennom værelsene, gikk jeg ut og betraktet den engelske hagen.
Historie i veggene.
Som residerende kapellan bodde Heltzen på Stenneset til 1814, da han ble utnevnt til sogneprest i Hemnes.
Hagen [4b]
Fra Kulturpunkt:
Hagen på Stenneset ble i løpet av 1906-07 en prakthage ved hjelp av gartnere fra England. De engelske ingeniører og funksjonærer som bodde her på denne tiden brakte med seg gruslagte gangveier og symmetriske blomsterbed. Hagen ble etter hvert til forfall og lå brakk og igjengrodd i tiden før og etter at Rana kommune overtok.
I de seneste årene har hagen blitt restaurert og forsøkt tilbakeført i engelsk stil. Grusgangene er lagt etter gamle planer og stauder og andre vekster i hagen er plantet i henhold til historiske kilder og typiske planter som ble brukt i nordnorske hager.
Det er også et lite potet- og jordbærland, bærbusker og en urtehage. Et lysthus av klatreplanter er planlagt oppført på det stedet der det tidligere har stått et slikt. Rana Hagelag har årlig dugnad i hagen, og mange av de som bor i området besøker hagen jevnlig og passer på den.
- Anlagt: Stenneset (1906-07)
- Annet: Har i lengre perioder vært i forfall, men er per i dag restaurert.
Nedenfor hovedbygningen ble det først på 1900-tallet anrettet en hage i engelsk stil.
Etter å ha saumfart den gamle prestegården både innvendig og utvendig, og ruslet på kryss og tvers gjennom hagen nedenfor, var det på tide å gå videre. Ei vakkert laftet smie [5] fra tidlig på 1800-tallet sto først i køen. Smia hadde stått på Innergarden i Eiteråga, før den ble flyttet til museet i 1978. Gården, som ligger nederst i Dunderlandsdalen, er en av de eldste ovenfor Røssvoll. Før i tida lå alle brukene samlet i en stor husklynge, på folkemunne kalt «Byen» eller «Eiteråbyen». Kilde: Mo prestegjeld gardshistorie.
Deretter sto en kornlåve [6] fra Bustnes for tur, som ifølge et skilt skulle stamme fra ca. 1860. Når låven ble flyttet til museet er ikke opplyst. Gården Bustnes, på nordsida av Ranfjorden, ei drøy mil utenfor Mo, skal ifølge den nevnte bygdeboka være en av Nord-Ranas absolutt eldste. Så langt vekk fra kyststrøkene er det sjelden å finne gravhauger fra førkristen tid, men på Bustnes skal det visst finnes 5-6 av dem, noe som tyder på høy alder. Navnet er trolig en forenkling av «Bustadnes».
Et par prakteksemplarer av noen stabbur fra Åenget har gjennom årenes løp huset både mat og folk.
Stabbur [7a & 7b]
Fra Kulturpunkt:
De to stabburene kommer fra Innergarden, Åenget. De ble flytta og gjenreist på Stenneset i 1972-73. Bygningene er opprinnelig bygget på begynnelsen av 1800 tallet.
Mot slutten av 1800-tallet ble stabburene bygget på i høyde. Det er tydelig skille i tømringen mellom det gamle og det nye. Grunnen var nok den store tilstrømningen av anleggsfolk i forbindelse med etableringen av Dunderlandsbanen tilhørende Dunderland Iron Ore Company Ltd. (DIOC). Alle de nye arbeidsfolkene som strømmet til Rana trengte tak over hodet. Åenget lå nokså nær Mo og husrom for arbeidere ble ofte ordna på denne måten i den første industri-perioden.
Tradisjonelt har stabburene hatt helt andre funksjoner. Stabburet var gårdens forrådbygning. Her ble det oppbevart saltet sild, kjøtt, flesk og korn. De måtte stå tørt og høyt slik at mus og andre gnagere ikke spiste av matfatet. Større gårder hadde gjerne flere stabbur, men det vanligste var ett.
Innredningen fulgte med stabburene da de ble flytta. Her finner man potet- og melbinger, tønner, peuter, trau, bøtter med mer.
- Opprinnelsessted: Åenget (tidlig på 1800-tallet)
- Flyttet til museet: 1973
- Annet: To nærmest identiske stabbur fra samme gård
Sogneprest Nannestad ble i 1860-åra så betatt av Skuggheistua at han ville ha noe lignende som prestebolig.
Skuggheistua [8]
Fra Kulturpunkt:
Bonden Ola Nilsa Skugghei, ”Skugghei-kallen”, bygde stua i 1850. Han var en svært dyktig tømmermann og snekker. Stua var visstnok kjent som den fineste i Rana.
Dette fikk litt uante konsekvenser. Presten på Mo ble så imponert over Skuggheistua at han ville ha ei slik selv. Ola bygget et hus til han som etter avtalen skulle koste 100 daler. Men da huset var ferdig fikk han bare 80 daler. Myndighetene hadde da bestemt at presten ikke skulle bo i et så simpelt hus. Skugghei-kallen ble selvsagt forbanna og som den navngjetne rimsmed han var, laget han følgende offerrim:
Og fram så kom han Skuggheiskallen
og ofra presten ein surlaksdall.
Og fram så kom di menn på Mo,
ker du såg di så va di to.
Fikkjen var både vid og sid,
men ikkje var der en lort nedi.
Hvor ble det så av stua som presten kjøpte? Huset ble satt opp ved siden av den mer moderne prestegården og fungerte som bårstue og ble bolig for tjenerskap og ansatte på prestegården [ved Mo kirke]. Bygningen ble senere tatt ned og flyttet til friluftsmuseet på Stenneset (begynnelsen av 1980-tallet) der den i dag brukes som verksted og lager for museet.
- Opprinnelsessted: Skugghei (ca. 1850)
- Flyttet til museet: 1955 (fra den nye prestegården ved Mo kirke)
- Annet: Den nye presteboligen ved kirka ble bygd i 1867, like ved bårstua (Skuggheistia).
Et do fra Dunderlandsdalen.
Do [9]
Fra Kulturpunkt:
Utedo, sjithuset, dass, priveten, litjhuset og lillehjørnet – kjært hus med mange navn.
Axel Coldevin skriver i “Mo Prestegjeld etter 1850” at “mangt og mye av det legene forteller, virker noe underlig”. Han fortsetter, “inntil 1890 var det bare få gårder i Mo hvor det fantes et do”. Dette er litt merkelig for oss i dag, men var ellers helt dagligdags i det meste av datidens bygde-Norge.
Doen var ikke et nødvendighetshus, en fant andre steder å gjøre sitt fornødne på. Fjøset var nok det mest benytta stedet, spesielt om vinteren. I sommerhalvåret stod en litt friere. De fleste gårder hadde likevel et fast sted på tunet, gjerne tilknyttet gjødselhaugen hvor en helst burde gå når det trengtes. Folk så på dette som en naturlig del av tilværelsen. Det var ikke noe å skjemmes over, heller ingen grunn til å gjemme seg bort under utførelsen.
Først rundt 1900 begynner dette å endre seg. Nå var det om å gjøre å skjule seg, og doen ble vanlig, også på landet. Det var slutt på den frie, luftige og trekkfulle tilværelsen.
- Opprinnelsessted: Grotjønneng, Dunderlandsdalen (ca. 1900)
- Flyttet til museet: 1973
Båtskott var det mange av i Nordlands båtbyggerbygder: Bindalen, Hemnes/ Rana og Saltdalen.
Båtbyggertradisjonene i Hemnes og Rana er lange og rike. I de indre fjordstrøkene, og videre oppover langs Ranelva og Røssåga, fantes det store skoger, og selv på gårder milevis fra sjøen ble det laget båter – enten for eget bruk, bruk i bygdefar eller på bestilling. Også store jekter som gikk til og fra Bergen ble laget på flere av gårdene. Et båtskott [10] (bildet over), også dette fra gården Eiteråga, er gjennoppbygd på Stenneset. Produksjonslokalet er fra før 1880 og ble flyttet til museet i 1977.
Neste stopp var et kjellerhus [11] som ble flyttet til friluftsmuseet i 1975. Huset er fra ca. 1850, og har sin opprinnelse på bruket Elvebakk (Lappneset) på gården Ramnåga. Den er lokalisert ved det omfangsrike deltaet i øverenden av Langvatnet, og er den eldste gården i dette området. Storfjøsen [12] (bildet under), vest for prestegården, viste seg å være fra gården Selfors – som i dag er en bydel i Mo i Rana. Storfjøsen fra ca. 1890 kom til Stenneset allerede i 1896 som et ledd i Bossmo Jordbruk.
«Storfjøsen» fra Selfors.
Helt ytterst på Stenneset friluftsmuseum står det ei stor rødmalt stue med en spesiell historie. Som tidligere beskrevet, ble presten på Mo så imponert over Skuggheistua på gården Skugghei midt på 1800-tallet, at han bestilte et slikt hus selv til prestebolig. Myndighetene mente derimot at stua var for simpel for presten. En ny og mer moderne bolig ble derfor oppført for presten, mens bestillingsverket ble degradert til borgstue (tilholdssted for tjenerskapet) like ved, uten at Skugghei-kallen fikk den betalinga han skulle hatt.
Her var den – borgstua [13]. Den vidgjetne Skuggheikallen er altså representert med både originalen (Skuggheistua, 1850) og kopien (den tiltenkte presteboligen fra 1860-tallet, som ble tatt i bruk som borgstue). Stua ble flyttet hit fra prestegården på Mo i 1955, og brukes i dag som verksted og lager for museet. Sist, men ikke minst, var det å ta et lite brønnhus [14] fra den avsidesliggende gården Raudsandaksla nærmere i øyesyn. Brønnhuset stammer fra 1880-90-årene, og ble flyttet hit i 1969.
Stenneset ved Ranfjorden har en lang og mangfoldig historie.
De aller fleste bygningene på friluftsmuseet ble iakttatt, men siden det skal finnes over 20 bygninger her med stort og smått, har nok noen få gått meg hus forbi. Et par bygninger, bl.a. en gammel fjøs eller låve, fant jeg ingen informasjon om – verken på stedet eller i ettertid.
Gårds- og bosetningshistorien, og for så vidt alt som har med primærnæringene å gjøre, har kanskje kommet litt i skyggen av Rana-samfunnets stolte bergverks- og industrihistorie. Men tar en turen til Stenneset, får en et verdifullt innblikk i fortidas klassesamfunn med markante skiller mellom aristokrati, bondestand og den gryende arbeiderklassen som skulle komme til å bli spesielt viktig i Rana. På Stenneset er historiske bygninger fra alle samfunnssjikt representert.
Interiøret i den gamle prestegården (15 bilder / ingen tekst):
Den engelske hagen ved den gamle prestegården (15 bilder / ingen tekst):
Tags: bygdemuseumlokalhistorie
