# 672 • 28. – 29. august 2023

Dag 1 (av 2):

Liv og lagnad i tømmerskogen

Lett tilgjengelig i utkanten av Trofors, mellom rv.73 og Austervefsna, finner vi Grane bygdetun – eller Gammelsagmaro, som området også kalles. Men til tross for enkel adkomst, hadde jeg aldri tatt meg tid til å betrakte de gamle bygningene fra rundt omkring i kommunen. Riktignok hadde jeg vært på utendørskonserter og diverse tilstelninger her, samt deltatt på RiverNorth’s elverafting, men tunets bygninger hadde jeg altså ikke viet interesse – ikke før i dag.

Fant meg en helt kurant teltplass i skogen på østsida av bygdetunet, før jeg tok med meg sekken og tuslet ned på elvebakken, der det er en fire – fem bord med tilhørende benker – samtlige med torvtak over.

I tømmerskogen.

---

Teltplass finner en seg alltids.

---

Noen hundre meter lenger oppover elva var Troa synlig fra elvebredden. Dette er Vefsnas trangeste passasje, og jeg fant ut at  stedet kunne egne seg som turmål i morgen. Skulle jeg få tatt en nærmere titt på de forskjellige bygningene på bygdetunet i kveld, måtte jeg bare komme meg i gang før det ble mørkt.

Fine rasteplasser ved elvebredden.

---

Det er vel få som forbinder innlandskommunen Grane med båter og naust i dag. Men båten var av stor betydning også i disse strøkene helt fra gårdene langs Vefsna ble ryddet tidlig på 1600-tallet til veisystemene ble såpass utbygd på 1920-tallet at landverts ferdsel tok over for ferdselen på kjøl. I flere hundre år var Vefsna praktisk talt eneste vei til og fra sjøen, og enhver gård langs elva med respekt for seg selv eide en «olvfæring» (en type elvebåt, smalere enn de sjøgående nordlandsbåtene).

Naust hadde man både ved elvebredden på heimgården og ved strandstedet Mosjøen under storgården Mo. Enkelte hadde naust også under Laksforsen og andre vanskelige «flaskehalser» i elva. Fra gammelt av hadde det vært kirkested på Dolstad og tiendebytte og martna på Kulstad, men etter hvert fikk også Mosjøen handelsprivilegier. Fra Sjøgata dro bøndene på det årlige lofotfisket med egnede fartøyer. Lå isen på Vefsna, ble andre framkomstmidler enn elvebåten benyttet.

Båtnaust (opprinnelsessted og årstall ikke opplyst om).

---

Alle avdelingene underlagt Helgeland museum har fått tildelt et eget tema som er spesielt relevant for gjeldende område. For Granes del har det tradisjonelle skogbruket fått en sentral plass, og passende nok har bygdetunet blitt etablert på Gammelsagmaro, der det etter tradisjonen skal ha stått ei såkalt sagmare.

Hogstene og rovhogstene som Engelskbruket og etterfølgeren Nesbruket i sin tid drev, skapte mange arbeidsplasser og grunnlag for bosetting i distriktet. Det samme gjorde tømmerfløytingen og den seinere tømmertransporten langs vei. I 1918 så Svenningdal Trevarefabrikk A/S dagens lys, da Johan Lund Arntsberg startet opp produksjon av møbler, dører og vinduer. Mange omstillinger og moderniseringer har siden funnet sted, men fremdeles er Norgesvinduet hjørnesteinsbedriften i Grane.

Ei rekonstruert sagmare.

---

Slik foregikk saging av tømmerstokker på ei sagmare. (Bilde fra en plakat på bygdetunet).

---

Jeg ble mildt sagt overrasket da jeg kom forbi ei tilsynelatende ordinær løe, stående litt for seg selv. Jeg innså nemlig tvert at jeg hadde overnattet i den mens løa sto på sitt opprinnelige sted i Engio («ie» = lone, bredt og stilleflytende parti i ei elv.)

På slutten av 1980-tallet førte en gryende interesse for friluftsliv meg og flere kompiser til forskjellige steder i utmarka i Svenningdalen. Den aller første av disse nybegynnerturene var en sykkeltur i lag med barndomskamerat Pratheep til løa i Engio i Holmvasselva da vi var midt i tenårene. Her ble det kortspill og tedrikking til langt på natt, før vi neste morgen syklet hjem igjen. Og nå sto løa altså her – i en adskillig bedre forfatning enn for 35 år siden. Et artig gjensyn!

I denne over 150 år gamle løa overnattet jeg og en kamerat som tenåringer.

---

Artig var det også å se skogstua fra det stedet i Båfjellet som seinere skulle bli kjent som Båfjellmosetra. Så seint som i fjor oppsøkte jeg setra like ovenfor canyonen Korsdalskløven. Rester av tømmer lå på bakken, men bygningen fra 1860-tallet var borte. Det var først etter turen til Korsdalskløven i august 2022 at jeg ble kjent med at skogstua hadde blitt flyttet til bygdetunet tidlig på 1990-tallet. Den skal da ha vært temmelig medtatt, og deler av den måtte laftes på nytt.

Skogstua har to etasjer, noe som ikke var uvanlig i engelskbruktida, men som seinere ble sjelden i skogdrifta. En må opp ei trapp på utsida av huset for å komme til inngangsdøra i andre etasje, der det var losji for skogsarbeiderne. I første etasje var det stall for hestene. Fordelen med ei slik innordning var at hestene ga varme fra seg som sivet opp i andreetasjen. Ulempen var at man fikk lukta med på kjøpet. Seter ble det først på stedet etter at Engelskbruket hadde gjort seg ferdig med hogstene.

Toetasjes skogstue fra Båfjellmosetra (1865).

---

En gammel fjøs fra gården Kildhaugen i Litj-Fiplingdalen var neste post på programmet. Denne er fra ei tid før det ble vanlig å ha låve og fjøs under samme tak. I dag bruker Helgeland museum fjøsen til møtelokale, foredrag, etc. Selv var jeg til stede på et foredrag seinere samme høst med forfatter og forsker Sturla Ellingvåg, som sammen med medforfatter Wolfgang Wee nylig har gitt ut boka «12 000 år med norsk historie – arven fra jegere, krigere og vikinger».

Fjøs fra Kildhaugen i Litj-Fiplingdalen (1850).

---

2. nov. 2023 holdt Sturla Ellingvåg et foredrag i fjøsen om folkevandringer, basert på bl.a. DNA-forskning.

---

Det var påfallende at en såpass stor andel av bygningene var hentet fra en og samme gård, nemlig Turmoen. Denne gården er den nordligste i hele Grane kommune, den ligger på vestsida av Vefsna og skal ha tatt navn etter elveduren. Intet mindre enn fem bygninger fra Turmoen registrerte jeg på bygdetuenet: To våningshus, et toetasjes bur, et skøt med loft og en kornlåve. Men så skal det sies at disse var blant de mest severdige på hele tunet, og samtlige bygg fra gården var fra tidsrommet 1782-1841.

Bur fra Turmo (1786).

---

Anestuo fra Turmo (1782).

---

Våningshus fra Turmo (1841).

---

Smie fra Haugbakken på Grane (1930).

---

Husmannsplassen Bekkjebakken, Laksfors (1885).

---

Etter halvannen time hadde jeg gjort meg ferdig. Bygdetunet var trålt, og hver og en av bygningene saumfart. Nå som det begynte å mørkne var det bare å komme seg tilbake til benkene nede ved elvebredden. Like ved var det laget til en fin bålplass, og i et slags vedskjul fantes det tilstrekkelig med kløyvd ved, spon og never. Dermed var det en grei sak både å få fyr og å holde bålet ved like.

Kvelden var overraskende mild, og jeg ble sittende ute i T-skjorta til i halv ellevetida, da det var på tide å få på seg litt mer klær. En regnbyge som var varslet merket jeg ingenting til. Ellers er det herlig å slippe både mygg og knott på denne årstida. Av folk så jeg kun et par, tre «hundeluftere» før det mørknet. Elva fløt rolig forbi med sine forsiktige lyder mens bålet brant – time etter time. Etter godt og vel fem timer var det omsider på tide å slukke bålet, og luske seg bortover mot teltet.

---

Dag 2 (av 2):

Den trange port

Noen hundre meter øst for bygdetunet ligger Vefsnas trangeste passasje, Troa. Her blir vannmassene presset gjennom ei kløft som bare er noen få meter brei, før elva like nedenfor vider seg ut igjen. Dette «nåløyet» syntes jeg var en såpass interessant attraksjon at jeg ville ta ta turen dit. Etter morgenstellet ved bygdetunets sanitæranlegg og en litt sein frokost, la jeg i vei.

Et lite stykke kan en følge en sti oppover langs elva, før en blir tvunget opp på riksveien. Men ganske snart lar det seg gjøre å gå ved siden av veien på det som i praksis er en gangvei. Om dette er et stykke av den tidligere bilveien skal jeg ikke si for sikkert, men den var i hvert fall fin å traske langs. Til slutt følges en noe utydelig sti bortover mot Troa, og her gjelder det å trå varsomt da det går stupbratt ned i elva.

Ved Austervefsnas bredd.

---

En sti kan følges langs elva til å begynne med.

---

Etter et kort stykke langs riksveien, lar det seg fint gjøre å gå ved siden av den.

---

Jeg nærmer meg turmålet.

---

Troa. Her er elva adskillig dypere enn den er brei.

---

Ifølge Store Norske Leksikon kommer stedsnavnet Troa fra norrønt þró, = vassrenne. Troa har gitt navn til både Troholten på sørsida og Tromoan på nordsida av Austervefsna – men ikke stedet Trofors. Sistnevnte har navn etter ei annen innsnevring vel 2 km lenger vest, der Austervefsna forenes med Svenningelva i Troforsen.

Vefsnas smaleste punkt mellom Hattfjelldalen og Mosjøen.

---

I umiddelbar nærhet til både Troa og Gammelsagmaro ligger Tromoan med sitt system av elggraver. Fangstanlegget er datert til jernalderen og ble på 1990-tallet innlemmet i kulturprosjektet «Fotefar mot nord». Ei av gravene ble kledd med stokker, og gjort tilgjengelig for publikum. Dessverre forfalt denne, før den nylig har blitt restaurert på ny. Jeg vurderte å følge den merka stien på øversida av riksveien til elggravene, men kom fram til at det er greit å ha en godbit til gode i dette området.

---

Flere bilder fra bygdetunet (25 bilder / ingen tekst):