Men min ild skal ikke dø – Andreas Haukland 150 år

Barndom i Sjøgata og oppvekst på Haukland

Den viktigste romansyklusen av Haukland – de fire bøkene om Ol-Jørgen – er i stor grad selvbiografisk. I den første boka, Utve gir han allerede fra første setning et tidsbilde fra 1870-tallets Mosjøen, fortrinnsvis Sjøgata, preget av sult, fattigdom og mye hån og skjellsord fra sine jevnaldrende. Men også av kameratskap, eventyr og et livlig bymiljø. Især under det årlige tiendebyttet er det liv og røre når folk fra fjern og nær kommer i hopetall for å selge, kjøpe og la seg underholde.

Andreas Hauklands barneår er ei brytningstid. Fra et stabilt og tradisjonsbundet samfunn innerst i Vefsnfjorden, der bøndene i distriktet hadde sine naust og færinger, særlig brukt når de skulle på lofotfiske, under tiendebyttet eller når de skulle til kirka, var nå samfunnet i omveltning. Godseieren Fredrik Holst hadde i 1865 solgt hele det vidstrakte allmenningsgodset som omfattet praktisk talt all skog i dagens Hattfjelldal, Grane og Vefsn kommuner til «Engelskbruket». En enorm eiendom, m.a.o.

Engelskbruket, eller The North of Europe Land & Mining Co., Ltd., som var det virkelige navnet på konsernet, hugger i løpet av knapt 20 år praktisk talt all skog nedover mot Trøndelag og innover mot Sverige, uten tanke for ettervekst. Rovdriften kulminerer i 1882, da det tas ut 80.000 kubikkmeter tømmer fra Vefsn-skogene. Den storstilte driften lokker til seg skogsarbeidere fra fjern og nær. Mosjøen opplever en eksplosiv folkevekst i disse årene, og i 1875 får stedet bystatus.

I dette brokete bymiljøet av «kreti og pleti» blir Andreas født på et fattigslig naustloft, og her tilbringer han sine første leveår. Mora er ei sypike som ikke eier nåla i veggen, og er prisgitt utleierens forgodtbefinnende. Faren, som er svensk, får han aldri se. At han er tynn som en spiker med et abnormt stort bakhode er noe han blir trakassert for av gutta i gata. Verst er det likevel å bli stemplet som «lausunge», og dette mindreverdighetskomplekset bærer han med seg hele livet.

Som åtteåring blir Andreas satt bort til en familie på gården Haukland ved Fustvatnet, da mora ikke evner å forsørge ham. Her får han spise seg mett hver dag, og selv om det er lange dager som gjeter i utmarka er nærværet med dyrene og naturen noe som gir ham glede. Han leser mye i ledige stunder, og drømmene er grenseløse. I tenårene bryter han med vertsfamilien og legger ut på et omstreifende og eventyrlig liv som skreppehandler og rallar, godt skildret i bøkene om Ol-Jørgen.

Hauklands selvbiografiske romansyklus om Ol-Jørgen – bok 1

«Ol-Jørgens barndom» (1902)

– E e’ så svang! Slik begynner den første av bøkene om Ol-Jøgen. Den utmagrede åtteåringen Ol-Jørgen er ham selv – Andreas, som lar misnøyen gå utover mora, som så vidt klarer å livberge seg selv og sønnen som syerske oppe på det lille naustloftet. Han døyver sulten ved å løpe til bygrensen, «der hagene og engene begynte», stjele kålrabi, for så å komme seg unna i en fei. I gata er det mange inntrykk, og forfatteren beskriver levende 1870-tallets miljø i Sjøgata.

Det er Mikaeli. Tiendebytte-tid. Inne i de talløse kaffeboder er det liv. Det er gjøglere og spellemenn. Tonene fra en lirekasse flyter ustanselig. Karusellen med trehester går rundt og rundt. Bondekoner tinger tjenestepiker og menn fester seg leiekarer til lofotfisket. Markedshandlere – vossinger, vestgøter, numedøler og totninger – har alle noe særegent å tilby. Ranværingene tilbyr sine båter, årer og ausekar nede i fjæra, og tjæretønner fra skogmarkene står side om side med sildetønner fra leia.

En vinterdag sitter Ol-Jøgen på en slede på vei mot Eiteråli. Fattigkommisjonen har ordnet et nytt hjem for ham. Som gjetergutt på gården lever han et godt liv, dyrene trakasserer ham ikke. Men inni seg har han en uro, en lengsel etter noe mer. Han er full av drømmer og vil ut i verden. Han er 16 år og det er atter blitt Mikaeli. Mens de andre på gården er reist til byen, har Ol-Jørgen måttet bli igjen. Han velger da å rømme til Mosjøen, der han snart blir dreng hos skreppehandler Ola Godtkjøp.

Hauklands selvbiografiske romansyklus om Ol-Jørgen – bok 2

«Udvé» (1903)

Det skulle imidlertid snart vise seg at Ol-Jørgen var mer en eventyrer og drømmer enn en forretningsmann. «Han laa stille og hørte paa elven og lot tiden rinde. Han havde varer i sin kasse og penge i sin lomme. Han tænkte ikke paa sin udgift og sin handels vinding. Ja, derfor var det, at Ola-Godtkjøb havde skilt sig fra ham. Og det skjønt hver pige rødmed og famled efter penge, naar han rakte noget til hende og smilte. Han blev aldrig handelskarl, sagde Ola.»

Ol-Jørgen farer land og strand med sin veldige trekasse på ryggen. Ved noen fjellvann nord for Rana treffer han på en liten samefamilie, som serverer ham ost og tørkakjøtt, før spørsmålet kommer: «Han har kje brennvin?», «Ol-Jørgen smilte: Aa, han kom ikke tomhendt!» Dermed skjenker han dem gode og fulle, mens han på natta «har seg» med dattera i teltet. I Jemtland begynner han som skogsarbeider. Uvant som han er med øksa pådrar han seg kjøttsår i nevene.

De sviende sårene heles litt etter litt. Det gjør derimot ikke lengselen etter våren der hjemme, og en dag tar han fatt på veien hjemover. Men igjen hjemsøker rastløsheten ham. Så skjer det noe skjellsettende. På et skip sørover møter han en gjeng rallarer som har arbeidet 20 måneder i gruvene i Sulitjelma. De spiller kort og dikker øl. En av lederskikkelsene, Stålhammer, viser sin omsorg for jyplingen Ol-Jørgen, som har blitt slått ned av noen «bonddjævlar». Dette er starten på et kameratskap.

Hauklands selvbiografiske romansyklus om Ol-Jørgen – bok 3

«Hvide Nætter» (1904)

Ol-Jørgen er kommet til handelsstedet «Maasø», der en av hans flammer, Bara, går i tjeneste. Her får vi  se klassesamfunnet på sitt grelleste. Handelsmann Schultz med familie lever standsmessig, mens fiskerne knapt har kost og losji. En dag kommer Stålhammar og en kompanjong til Måsøy for å sprenge og mure. Men harsk sild som fiskerne og rallarene blir avspist med, faller ikke i smak hos Sålhammer, som røsker opp bordplata så «slavekosten» skvetter oppetter Schultz idet han kommer for å gi ordrer.

Store deler av «Hvide Nætter» foregår på Dønna under Bjørnsmartnan, og vi får et unikt innblikk i atmosfæren på dette årlige stevnet som i sin tid var et av landets største. Blant de tallrike boder og telt er det handel og vandel. I Selsbakssalen er det stinn brakke med fiolinspill, drikking og dans. Ol-Jørgen avviser en kvinne som viser seg å være fra Schultz-familien, noe som fører til at hun lyver om at hun har blitt antastet, og et slagsmål oppstår. Igjen kommer Stålhammer Ol-Jørgen til unnsetning.

Så kommer uværet. «Og vinden vokste. Den tog de brændende telte og lod dem svæve som flammende drager over menneskemassen, som i hjælpeløs forvirring løb frem og tilbage uden maal eller med. I Selsbakssalen danset de endnu da ilden hug tand i væggen. Der var en som rev døren op og skreg: brand!» Siste gang vi hører om Stålhammer er de værfaste i Tosbotnet. De gamle kameratene tåler ikke synet av hverandre lenger, ukvemsordene hagler, og de drar snart hver til sitt.

Hauklands selvbiografiske romansyklus om Ol-Jørgen – bok 4

«Hjemvé» (1905)

I den siste og største av bøkene om Ol-Jøgen, Hjemvé, møter vi en selvbevisst forfatterspire – eller diker, som han kaller seg. Han er tidlig i 20-årene da han flytter inn til sin mor i Trondhjem. Den tilårskomne herren hun har giftet seg med framstår imidlertid som en skikkelig grinebiter overfor Ol-Jørgen, og de to går overhodet ikke overens. Ol-Jørgen jobber med stein på dagen og skriver på kveldstid. På 1. mai holder han en flammende tale på Ila for arbeiderne, og han nyter anerkjennelsen han får.

Etter hvert flytter han til Kristiania, der han leier et knøttlite kott i Torggata. På et diktermøte slår han en morsomhet på bekostning av fru Tostrup-Birch, som er til stede. Noen ler høyt. Den anerkjente dikteren Arne Hauge synes derimot ikke noe om opptrinnet og vil jage Ol-Jørgen på dør. «Han læste som en gal mand… det havde han forresten altid gjort» og han skrev. Til slutt er boka om et øksemord han observerte i Sverige ferdig. Men ingen forlegger vil gi ut boka. Den er for hedensk, for rå.

I København tar han sporvognen daglig og hopper av på tilfeldige steder. Han forelsker seg først i Emma Holst, deretter 17-årige Juanita som er blitt tvangsgiftet med en 50-åring og til slutt med Edle som ikke er stort eldre. Ole Jørgen Eiteraali har fått en viss berømmelse gjennom dikt han har fått på trykk, men kritikerne er ikke nådige. «En litterær lasaron» kaller Arne Hauge ham. Romanen avsluttes med at Ol-Jørgen må ut i snøstorm og redde noen forvillede fjellvandrere. En av dem kjenner Ol-Jørgen igjen.

Ut i verden

Hanseth: Andreas Haukland – Liv og diktning, s. 29:

Helt til han var godt over tredve år gammel, hadde Andreas Haukland levd under enkle og jevne forhold. Da han fikk forfatterstipendium i 1904 ble han imidlertid i stand til å reise ut i verden, og han tok sydover til Danmark. I det hele tatt ble det noen urolige år framover. Han kom til København med jevne mellomrom, og foretok også en reise til Spania og Italia høsten 1909 og våren 1910.

Det het for øvrig om Haukland fra hans tid i København (også dette fra Hanseth):

«Hvor Haukland kommer, durer det som af Trold i Fjeld. Der staar Gny om hans Færd. Han er som en stor knaus der er rullet fra Dovre nedover Østergade og trillet helt hen foran et af Marmorbordene i Bristol.» Og: «Han kan drikke 30 whiskysjusser, uden at det mærkes på ham. Drikker han fyrre bliver han i godt humør.»

Norsk biografisk leksikon:

I 1913 giftet Haukland seg med den tyske Elisabeth Hessler. Ekteparet slo seg ned på Østlandet, hvor Haukland forsøkte seg som gårdbruker flere steder inntil han gikk konkurs 1922, og gården ble solgt på tvangsauksjon. Dagen etter auksjonen forlot ekteparet Norge for aldri mer å vende tilbake.

Etter et opphold i Tyskland slo de seg ned på Capri, hvor Haukland døde av slag 1933, dagen før han ville ha fylt 60 år. Parets eneste barn, sønnen Hauk, var omkommet i en ulykke et par år tidligere.

Forfatterskapet

Sitat fra Norsk biografisk leksikon:

Andreas Haukland var en av våre første proletar- og rallardiktere, men store deler av forfatterskapet er sterkt preget av utvendig naturromantikk og mystikk, gjerne knyttet til Nordland.

Han fikk tidlig utgitt et par mindre betydelige bøker, men den egentlige debuten kom 1902 med novellesamlingen Bonsaks fortællinger. Historier fra Nordland. Samme år kom første bind av den selvbiografiske romanserien om Ol-Jørgen, Ol-Jørgens barndom.

De to debutbøkene og de tre neste bøkene i serien om Ol-Jørgen – Udvé, Hvide nætter og Hjemvé – tilhører det beste Andreas Haukland har skrevet. Her er en originalitet i stoffvalget og en friskhet i uttrykket som hans påfølgende bøker skulle komme til å mangle.

Hauklands naturlyriske bøker, I de store skoge, Havet, Nybyggerhistorier, Eli Svartvatnet, Vildmarkens barn, Elg og Navar-Nils, virker i dag hule og uoriginale, men i samtiden slo de godt an både blant kritikere og lesere, og de ble oversatt til flere språk.

Haukland forsøkte seg også som samtidsdikter, men den patosfylte stilen kunne ikke skjule at personskildringen var overfladisk. 1923 begynte han på en serie romaner fra sagatiden. Heller ikke disse romanene ble vellykkede, og de ble allerede i samtiden regnet som overfladisk underholdningslitteratur.

Mot slutten av sitt liv vendte Haukland tilbake til det dramatiske selvbiografiske stoffet han hadde bygd på i sine første bøker. I romanen Flo og fjære, kanskje hans beste bok, skildrer han den såkalte engelskbrukstiden i Vefsn, perioden 1865-85, da et britisk selskap kjøpte opp og hugde ut skogene i området. Etter at de hadde drevet intensivt i 20 år, trakk de seg ut og etterlot seg et utplyndret distrikt og store sosiale problemer.

Haukland selv var et barn av denne tiden og kunne gi presise bilder av den sosiale uorden og kollisjon mellom gammelt og nytt som denne perioden førte med seg. Selvbiografisk grunnlag har også hans siste bok, Landeveiens folk. Hauklands etterlatte boksamling og manuskripter oppbevares på folkebiblioteket i Mosjøen.

«Men min ild skal ikke dø»

Jeg avslutter denne hyllesten til Andreas Haukland med et utdrag fra «Hjemvé». Han er på randen til å gi opp sin forfatterkarriere før den egentlig har begynt når han rusler rundt i Kristianias gater og er kommet øverst i Karl Johans gate, oppe ved Slottet. Ingen har villet gi ut hans bok, kritikerne har langt fra vært nådige med det lille han har fått på trykk, han er fattig og ensom, og han har begynt å tvile på seg selv.

Men som han stod og saa udover byen, følte han vaaren i sit hjerte.. og den fylte ham med en sorgfuld patos. Han holdt manuskriptet op over sit hoved:

«Se, jeg løfter mit luende hjerte over eder! En skaal fyldt til randen af flammer og farver er jeg! Og her er ingen i denne by… og ingen i det hele land, som vil række mig en hjelpende haand, at min flamme ikke maa dø… og mine farver ikke visne!»

Hans bevægelse vælded ham over… ulykken og ensomheden kvalde hans stemme. Men saa bed han pludselig tænderne dirrende sammen. Der gik gjennem ham en skjælvende graad. Han kasted hodet tilbage. Og gjennem graadsløred saa han atter udover byen og menneskene dernede. Saa løfted han begge arme… og vendte det magre ansigd mot himlen og hvisked inderligt:

«Men min ild skal ikke dø!»