# 684 • 29. mars 2024

 

Påskeprosesjonene i Cartagena – en fiesta av internasjonalt format

For tredje gang på mindre enn to døgn la jeg i vei gatelangs de fire kilometerne nedover mot sentrum. Klokka var passert midnatt, og ute var det selvsagt mørkt. Men det var mildt, og vinden som hadde herjet mer eller mindre sammenhengende siden jeg ankom byen hadde løyet betraktelig. At jeg kun hadde fått meg tre timer på øyet da jeg sjekket ut var i henhold til opplegget mitt, og noe jeg bare måtte akseptere om jeg skulle få med meg Cartagenas vidgjetne prosesjoner natt til langfredag.

Allerede på onsdag hadde jeg vært vitne til en teaterforestilling på rådhusplassen der handlingen dreide seg om domsavsigelsen mot Jesus Kristus. Men det var på dagen. Prosesjonene før langfredag foregår på natta, og det er vel hovedgrunnen til at så få tilreisende tar del i begivenheten. For byens befolkning er opptogene derimot en så lang og sterk tradisjon at de møter opp i hopetall – gammel som ung. I god tid før klokka to, da prosesjonene skulle starte, var jeg framme ved kirka, Iglesia de Santa Maria Gracia, der mindre tribuner var satt opp langs den smale hovedgata, Calle Mayor.

Fullmånen lyser over Calle Mayor, idet folk begynner å samle seg utenfor Santa Maria-kirka litt før klokka to.

---

De aller fleste av tilskuerne hadde imidlertid stilt seg opp langs begge sider av gata. Kirka er utgangspunktet for alle prosesjonene, før de legger i vei langs forskjellige forhåndsbestemte ruter gjennom byens gater. Inne i kirka har de såkalte tablåene (overdådig dekorerte troner med motiv fra Jesu lidelseshistorie) stått til utstilling i flere dager, før de bæres gjennom bygatene, akkompagnert av taktfast sørgmodig korpsmusikk.

Når alle opptogene har gått sine ruter på kryss og tvers gjennom sentrumsgatene, forenes de på Plaza de la Merced. Selv om prosesjonene i Cartagena har status som en «fiesta av internasjonal turistinteresse», overrasket mengden av folk meg – særlig tatt i betraktning at det var langt på natt. Det er nærliggende å sammenligne oppmøtet med en 17. mai-feiring i en større norsk by. Begivenheten er noe hele byen vil være med på, virker det som – uavhengig om man er troende eller ikke. Fiestaen er for alle.

Prosesjonene er i gang.

---

I halvmørket kommer de lys- og blomsterdekorerte tablåene virkelig til sin rett, til begeistring for publikum.

---

For en uinnvidd er det lett å trekke slutningen at de høye, merkelige hodeplaggene (capirotes) er forbundet med den rasistiske organisasjonen Ku Klux Klan, men det kunne ikke vært lenger fra sannheten. Det beror rett og slett på en tilfeldighet at KKK med sin anti-katolske grunnholdning bærer antrekk som minner om påskens prosesjoner i Cartagena og andre spanske byer. Mens de gamle katolske ordensdraktene går mange hundre år tilbake i tid, er Ku Klux Klans drakter inspirert av en film fra 1915.

Californios med sine tradisjonelle antrekk.

---

Alle tablåene har motiv fra Jesu lidelseshistorie.

---

På stram line.

---

 

 

 

Det blir etter hvert ledige seter på tribunene, noe jeg vet å benytte meg av.

---

 

---

Jeg kunne valgt å bevege meg til andre torg, der prosesjonene ville passere. Rutene hadde jeg notert meg på forhånd. Men i stedet valgte jeg å følge hovedstrømmen av folk som begynte å bevege seg mot Plaza de la Merced, der alle til slutt skulle samles – både prosesjonene og tusenvis av tilskuere.

De katolske påskeprosesjonene i spanske byer har lange tradisjoner.

---

Botsgang.

---

Siden jeg hadde vært så heldig å komme ganske nært innpå de fleste av prosesjonene, valgte jeg å holde meg i de bakre rekker nå, der det var litt mindre trengsel. Litt oppe i ei gate kom jeg høyere opp. Til min store overraskelse hadde jeg stilt meg like ved  Cardo de Salvius – den romerske veistubben som ble avdekket i 2005, og som jeg tok en nærmere titt på under gårsdagens tur blant romertidas kulturminner i Cartagena. Men da var det dagslys – nå var det natt.

Trommekorpsene sluttet med ett å spille, og en øredøvende stillhet la seg over Plaza de la Merced. Ikke bare sto prosesjonene stumme som østers. Også i folkemengden ble det ro. Folk sluttet å prate og sto andektig som tinnsoldater. Plutselig kunne brisen høres i trærne. Alle andre lyder var så godt som totalt fraværende. At det var en så påtagelig stillhet mellom tusenvis av mennesker var imponerende, og det framstod ganske opplagt at dette var en viktig bestanddel i arrangementet.

Klokka fire på natta har alle opptogene samlet seg på et av byens torg omgitt av et stort folkehav.

---

Så, etter flere minutters stillhet (en symbolsk gest for Jesu død på korset?), ljomet Spanias nasjonalhymne utover torget. Og da var det i grunnen over. Før klokka fem begynte folkehavet å løse seg opp, men i tråd med tradisjonen skulle prosesjonene fortsette å gå gjennom gatene helt til mørket var fortrengt av en ny dag.  Den endelige avslutningen skulle finne sted klokka åtte ved Santa Maria-kirka. Siden jeg hadde sjekket ut av hostelet, gikk jeg rett fra torget, via en åpning i bymuren, til busstasjonen.

Jeg syntes at jeg hadde fått stort utbytte av nattas begivenhet, og at jeg hadde tatt del i noe helt spesielt: En svært gammel katolsk tradisjon som holdes i hevd til fulle av byens befolkning med stolthet og ære. Også de to andre turene gjennom Cartagena dagene før, der jeg tok for meg henholdsvis byens militær- og sjøfartshistorie og den romerske kolonien Carthago Nova, var av høy opplevelses- og læringsverdi. Jeg avslutter med en sekvens fra teaterforestillingen på Rådhusplassen to dager før prosesjonene.