# 688 • 22. – 24. mai 2024
Dag 1 (av 3):
Info
- Start: 16:05 (Seløy-krysset, Staulen)
- Framme: 16:30
- Starttemp.: + 21°C
- Vær: Sol fra klar himmel.
I geirfuglens rike
Geirfuglen var en vanlig sjøfugl langs kystene rundt Nord-Atlanteren gjennom tusener av år. I kraft av sin størrelse (75-85 cm høy) og vekt (ca. 5 kg) kunne fuglen som ikke var flyvedyktig minne om pingvinen, selv om disse to artene ikke var beslektet. I dag er geirfuglen utdødd, og det har den vært siden 1800-tallet som følge av overbeskatning. Men minnene om den er mange. Det finnes f.eks. utstoppede eksemplarer, malerier og utskårne beinfigurer fra forhistorisk tid.
I Åkvikhellaren på Dønna ble det i 1913 gjort arkeologiske utgravinger, og det ble da avdekket en mengde beinrester fra forskjellige tamme og ville dyr, fugl og fisk – etterlatenskaper fra huleboernes måltider. Også bein fra geirfuglen ble funnet. Det var nettopp denne helleren oppunder Åkvikfjellet helt sør på Dønna som var hovedmålet mitt for turen.
Dønnmannen med Åkvikfjellet foran, sett fra brua mellom Herøy og Dønna.
Mens bussen fortsatte utover mot Seløy, hoppet jeg av og gikk over Åkviksundbrua. Fra brua kunne jeg se rett over mot Jektåsen, der jeg hadde tenkt å slå opp teltet. Det virket som en velegnet plass, noe jeg knapt 20 minutter seinere fikk bekreftet. I det gode været viste fem av De syv søstre seg i sørøst, mens Dønnmannen ruvet i nordøst. For øvrig så jeg Høyholmstindan, Sømnafjellene, Vega og Søla i sør. Til og med Heilhornet var synlig. I nord syntes Lovund, Træna og Hestmannen.
Middagen ble tatt ute selvsagt, og mens jeg spiste kunne jeg på avstand følge med på et par turgåere som tok seg oppover Åkvikfjellet. Dette fjellet er både lett tilgjengelig og et yndet turmål – trolig i større grad for herøyfjerdinger enn for dønnværinger, da en fra fjellet kan betrakte hele Herøy kommune med sine utallige øyer. Dessuten var den sørligste delen av Dønna, inkludert Åkvika, en del av Herøy fram til grensereguleringen i 1962.
Fra teltplassen viser fem av De syv søstre seg i sørøst.
Her fra Jektåsen har jeg en storslått utsikt i de fleste retninger.
Navn som Jektholmen og Jektåsen forteller at det historiske Åkvik-godset hadde jekt i området.
Godt over klokka ni på kvelden var klokka blitt da jeg endelig la i vei mot Åkvikhellaren. Fulgte en grusvei som går parallelt med hovedveien, men nærmere fjellet. Et rådyr viste seg i skogbrynet, før jeg møtte på folk ved en p-plass. I likhet med flere andre hadde de vært på Åkvikfjellet i det gode været. Det bar så forbi en fjøs og noe som måtte være en bilkirkegård med en ansamling rustne bilvrak. Deretter gikk jeg et stykke langs øvre kant av åkeren i Åkvikbukta, før jeg stakk til skogs.
En grusvei følges nordover et stykke.
Så bærer det til skogs.
Ettersom Åkvikhellaren er plottet inn på Kulturminnesøks kart, hadde jeg en viss peiling på hvor den skulle være. Det var ingen antydning til sti oppover skogen, så kulturminnet er nok lite besøkt, i hvert fall i vår tid. Men så, rett før skogsterrenget går over til å bli ei bratt og uframkommelig steinur, dukket ei svær steinblokk opp. Og under den et mørkt gap av en heller. Målene stemte godt overens med beskrivelsene i Kulturminnesøk. Jeg sto etter alt å dømme utenfor Åkvikhellaren.
Som kjeften til en gigantisk steinbit glefser Åkvikhellaren mot meg.
Jeg gikk inn og la meg til rette på jordgulvet. Ikke vanskelig å forestille seg at helleren måtte ha gitt god beskyttelse mot vær og vind for de menneskene som holdt til her i yngre steinalder. Særlig langt fra stranda kan den heller ikke ha vært, da havnivået den gang lå noen meter over dagens nivå.
I tillegg til å være naturlig vakker, har Åkvikhellaren en interessant forhistorie. For når det gjelder arkeologiske funn, så er denne helleren sammen med Stiurhellaren i Sjona og selvsagt den imponerende Kirkhellaren på Træna blant de mest interessante på Helgelandskysten. I Åkvikhellaren ble det for godt over hundre år siden gjort en mengde funn, særlig av dyrebein, deriblant fra den utdødde geirfuglen. Men også flere tusen år gamle menneskebein, redskaper og våpen ble oppdaget her inne.
Sett med arkeologiske øyne er Åkvikhellaren blant de mest interessante på hele Helgelandskysten.
Åkvikhellaren
Helgeland Historie, Bind 1, s. 93:
[I Åkvikhellaren] foretok arkeologen Anders Nummedal, kjent fra sin oppdagelse av Fosna- og Komsakulturen fra eldre steinalder, undersøkelser i 1913. Her har en foruten fangstervervet også fått belyst fehold i steinalderen ved funn av tamdyrbein.
Det ble her funnet bein av fisk, antatt for det meste av torsk, samt av oter, spettet sel, gråsel og kronhjort. Av fugl ble det funnet ærfugl, gås, islom, måke, krykkje, lomvi, alke, geirfugl, lunde, toppskarv, sule og havørn. For øvrig ble det funnet albueskjell og strandsnegl i større mengder, samt flere andre skjelltyper. Bein av sau, okse og gris, samt noen få menneskebein ble også funnet.
I denne hula har en funnet en pilespiss, fire angler og deler av en harpun, samt noen mer ubestemmelige redskaper, alt av bein. Videre en hulmeisel av bergart, en hel og en avbrutt pilespiss av skifer og en flintskraper.
Helgeland Historie, Bind 1, s. 100-101:
Ser vi så på hva en har fisket, kan vi gå tilbake til Åkvikhellaren på Dønna, Stiurhellaren i Rana og avfallsdyngen på Langåsen på Vega. I alt 22 forskjellige fiskeslag kjennes både fra fisk som går på grunna og på dypt vann. En kan anta at torsk har vært en svært foretrukket matfisk, men for øvrig har en hatt et stort spekter å velge i.
I tillegg til bruk av pil- og bue og spyd, kan en regne med at noen av de moderne metoder som klubbing og harpunering har vært brukt i jakten. Deler av en beinharpun som antakelig er brukt i sjøfangsten ble som nevnt funnet i Åkvikhellaren på Dønna. Også fangst på nise må en kunne gå ut fra er skjedd ved hjelp av spyd og harpun.
Ifølge Kulturminnesøk er helleren 6 m brei, 4,5 m lang og 1,5 m høy ytterst.
Om Åkvikhellaren var et fast tilholdssted eller bare et sesongmessig losji brukt under jakt, fangst og fiske, kan en bare spekulere over. Det er i hvert fall interessant at det er blitt funnet bein fra både ville og tamme landpattedyr i helleren. Jordbruket, som jo oppsto i yngre steinalder her til lands, hadde trolig fått fotfeste i dette området nokså nylig. Men fortsatt var nok viltet og havets ressurser det viktigste næringsgrunnlaget, noe både pilspissen, anglene og harpunen vitner om.
Sjøfugl har åpenbart vært foretrukket som mat. Bein fra hele tolv fuglearter er, som nevnt, funnet i Åkvikhellaren og ramset opp ovenfor. Av disse er kanskje geirfuglen den mest interessante. De siste individene av denne en gang så levedyktige arten ble tatt av dage på 1800-tallet, og med det var en viktig matressurs og en naturlig del av fuglelivet langs kysten borte for godt. Den ettertraktede fuglen var storvokst og kunne ikke fly. Dermed var den nok forholdsvis lett å få has på.
Bilde av en utstoppet geirfugl (replika).
Geirfuglen
Fra forskjellige Wikipedia-artikler på norsk og engelsk:
Om arten: Den utdødde geirfuglen var en stor dykkende sjøfugl som tilhørte alkefamilien. Den var betydelig større enn alle andre kjente alkefugler og utbredt i Nord-Atlanteren og langs kystene rundt, men arten ble jaktet til utryddelse midt på 1800-tallet. Geirfuglen var omkring 75–85 cm høy og veide cirka 5 kg.
Arten hadde visse likheter med pingvinene vi kjenner fra den sørlige halvkule, men var ikke beslektet med disse. Hodet var nesten helt svart, med unntak av en stor hvit flekk mellom øynene og nebbet på begge sider av pannen. Vingene var korte og underutviklet for flyging, men de fungerte ypperlig i vannet.
Geirfuglen var en flokkfugl som hekket i spredte kolonier langs kystene av Nord-Atlanteren. Den svømte lynraskt gjennom vannet og fanget fisk, mens den var ganske klumsete og lett å fange på land. Ute på havet kunne man finne fuglene svømmende i store flokker, men de var raske til å dykke under overflaten hvis man nærmet seg dem.
Navnet: Det norske navnet på denne fuglen stammer trolig fra norrønt «geirr», som betyr kile- eller vinkelformet spydodd. Det viser sannsynligvis til det spisse, kraftige nebbet, som har en karakteristisk «knekk» som gir den ytre delen et kileformet preg.
«Penguin» (pingvin) opptrer skriftlig første gang i engelsk på slutten av 1500-tallet som synonym til det eldre «great auk» eller «garefowl». Man mener at navnet har sin opprinnelse i de walisiske ordene «pen» (hode, front) og «gwyn» (hvitt). Det siktes da til den hvite flekken fuglen har på hodet. Ifølge en nyere teori om navnets opprinnelse var det ikke fuglene, men ei øy ved Newfoundland som ble omtalt som Penguin.
Da europeiske ekspedisjoner oppdaget det som i dag er kjent som pingviner på den sørlige halvkule, la de merke til likheten med fuglearten fra Nord-Atlanteren, og kalte den nyoppdagede arten i sør opp etter fuglearten de kjente fra hjemlige farvann, selv om det ikke er noe slektskap artene imellom. Pingvinen i Antarktis har altså navn etter den utdødde arten i Nord-Atlanteren – i Norge kjent som geirfuglen.
Utryddelsen: Allerede i middelalderen begynte geirfuglen å forsvinne fra fuglekoloniene i Nord-Europa som følge av høyt jakttrykk, og på 1400-tallet var bestanden blitt faretruende liten. Derimot var bestandene på Island, Grønland og spesielt Newfoundland i Canada fortsatt store, der fuglen hadde fått være i fred. Da Newfoundland ble oppdaget av europeerne på slutten av 1400-tallet, ble også geirfuglen på sett og vis gjenoppdaget.
På 1700-tallet brukte britiske fiskere på Newfoundland-bankene og andre langveisfarende store mengder geirfugl som skipskost, og på slutten av århundret var reduksjonen i fugl så enorm at man innså at også bestandene i vest ville bli utryddet. En absurd kamp oppsto da mellom de naturhistoriske museene i Europa om å skaffe seg et utstoppet eksemplar av geirfuglen før det var for seint, noe som intensiverte jakten på de siste geirfuglene.
Den aller siste kolonien med hekkende geirfugl holdt til på Eldey, vest for Reykjanes på Island, før de ble drept av lokale jegere i 1844. I Norge ble sannsynligvis den siste geirfuglen drept i Vardø i 1848 av 25-åringen Lauritz Odin Brodtkorb. Den siste sikre observasjonen av geirfugl skjedde på Newfoundland-bankene i 1852, mens ubekreftede observasjoner skal ha blitt gjort noen ganger på Grønland på 1850-tallet.
Geirfuglen var eminent i sitt rette element – havet, mens den på land var et enkelt bytte.
I Solsemhula på Leka ble det foruten hulemalerier funnet en beinfigur som forestiller en geirfugl.
På vei tilbake mot teltet havnet jeg i konfrontasjon med ei aggressiv elgku. Det begynner med at jeg hører kvist som brekkes i skogen langs veikanten. Først tror jeg det er enda et rådyr, før jeg får se elgen ta seg ned på veien like bak meg. Den er ikke godlynt! Elgen tar til å følge etter meg, før den brått bykser unna. Men på ny kommer den etter meg. Jeg går det jeg er kar om, og forventer nærmest et bakholdsangrep. Kommet på betryggende avstand snur jeg meg, og får da se elgkua med sine to kalver.
Tilbakeblikk mot skogen oppunder Åkvikfjellet der Åkvikhellaren befinner seg.
Den milde kvelden innbød til å bli sittende lenge ute. Et tynt slør av skyer hadde lagt seg over himmelen, da en kobberrød fullmåne dukket opp bak Forvikfjellet. Månen formelig rullet bortetter fjellet, flørtet litt med Høyholmstindan, før den fortsatte over sørhimmelen mot vest. Banen var usedvanlig lav, og før månen hadde nådd Vegafjellene var den allerede på vei ned under horisonten igjen.
I geirfuglens rike: Her levde geirfuglen i stort antall en gang i tida, noe funnene i Åkvikhellaren viser.
En trillrund og kobberrød måne «ruller» bortetter Vevelstad-fjellene i sør.
Dag 2 (av 3):
Info
- Start: 13:45
- Tilbake: 15:50
- Starttemp.: + 23°C
- Vær: Lettskyet / sol → delvis skyet. Vind mot kveld.
I beit
Temperaturen var stigende, og utover formiddagen kjentes varmen trykkende. Jeg hadde egentlig tenkt å besøke flere av hulene i Åkvikfjellet i dag, men på slike varme dager går det hardt utover drikkevatnet. Jeg holdt allerede på å bli i beit for drikke, så oppgaven med å skaffe til veie mer vatn fikk høyeste prioritet.
Men å finne drikkevatn i dette området er lettere sagt enn gjort. På kartet var det avtegnet en bekk på nordsida av Møyskrevet, et markant skard i Åkvikfjellet. Langs veien er det godt og vel 3,5 km, men jeg hadde ikke noe valg. Fjellet ble rundet på yttersida, og med ett kom kysten nordover til syne med Lurøya, Tomma og Silatindan – og selvsagt den mye nærmere Dønnmannen i full profil. Vatnet i den spede bekken viste seg heldigvis både drikkbart og overraskende kaldt. Så var det bare å traske på kilometervis tilbake igjen.
På jakt etter ferskvatn.
Dønnmannen (856 moh.) og Litltinden (670 moh.).
En trykkende varme ligger over landet.
Solsteiken hadde begynt å bli ei påkjenning, og selv om teltet kunne tilby skygge, var det steikende hett der inne. Kunne det bare skyet over, så man slapp den intense strålingen fra sola. Likeså kunne et vinddrag i lufta gjort underverker for velværet. Men det var vel bare å holde ut til sola gikk ned. Mens jeg hvilte i teltet med full lufting, kom værskiftet jeg hadde ønsket meg – og vel så det. En temmelig frisk vind fra nordvest gjorde det kjøligere, og jeg måtte bare lukke igjen og krype ned i soveposen.
Et værskifte er i emning.
Dag 3 (av 3):
Info
- Start: 6:40
- Framme: 7:05 (Seløy-krysset, Staulen)
- Starttemp.: + 9°C
- Vær: Delvis skyet / sol. Vind utsatte steder.
Vær forsiktig med hva du ønsker deg, det kan hende det går i oppfyllelse
«Vær forsiktig med hva du ønsker deg, det kan hende det går i oppfyllelse», er et visdomsord fra Æsops fabler. To og et halvt tusen år etter Æsops fabuleringer i antikkens Hellas har ordspråket fortsatt gyldighet – åpenbart! Gjennom det meste av gårsdagen hadde jeg nemlig ønsket meg skyer som kunne skygge for den brennende sola og en svalende vind. At ønsket så til de grader skulle bli oppfylt – om enn noe seint, var jeg likevel ikke helt forberedt på, noe som endte med kollaps.
Nordvesten, som hadde tatt seg opp etter midnatt, skulle bare øke på fram mot morgenkvisten. Etter to timers søvn, våknet jeg av en frenetisk blafring i teltduken nede ved bakken. Plutselig får jeg teltet over meg! En vindrosse hadde tatt tak i teltet og røsket opp flere plugger fra det tynne dekket av mose. Her var det bare å kravle seg ut.
I halv sekstida er vinden så kraftig at teltet kollapser.
Det hele er som et flashback fra den siste Børgefjell-turen i 2018. Men til forskjell fra den gang befinner jeg meg nå ikke i høyfjellet milevis fra sivilisasjonen, og jeg opplever dessuten ikke den nåværende situasjonen så dramatisk – mer som et ubehag. Jeg har likevel min fulle hyre med å få pakket. Tomme vannflasker så vel som liggeunderlaget blir blåst ned i krattskogen, og må følgelig hentes. Det er ikke noe systematikk over hva som stappes først og sist ned i sekken, men omsider er jeg ferdig.
Det svært så sommerlige været har i løpet av timer blitt forvandlet til et veritabelt uvær.
Det gjelder «å stå hainn av».
Med en dårlig pakket sekk og teltet under armen kom jeg meg i gjenge i halv sjutida. Det snodige var at det var nærmest vindstille nede ved veien, i ly for nordavinden. Men så kom vinden med full kraft igjen over Åkviksundbrua. Etter kun ti minutters venting kom morgenbussen. I tillegg til det ene rådyret og den aggressive elgkua med to kalver, observerte jeg en mengde ender og et par ørner, hvorav den ene sirklet majestetisk over Møyskrevet ei god stund.
Noe seinere, fra kaia på Søvik, skuer jeg tilbake mot Åkvikfjellet (t.v.).
Tags: forhistoriefunnstedheller
