# 690 • 7. juni 2024
I skattejegernes fotspor
Ifølge et gammelt sagn skal en gullskatt så stor at den er i stand til å brødfø hele landets befolkning i 30 år være nedgravd i den såkalte Triborgen på Sømnes. Intet mindre! Det fantes åpenbart de som mente det var hold i sagnet, for i 1888 kom en båt seilende til Sømna med et mannskap bestående av en gjeng skattejegere fra Leirfjord. De hadde ett mål for øye: Å finne gullskatten.
Triborgen er ingen borg, men et rullesteinfelt omgitt av tett skog. Jeg hadde vært her før, nærmere bestemt høsten 2006, men det var såpass lenge siden at en ny tur fristet. Ikke minst fordi Sømnesmarka er et så innbydende område både for syklister og de som foretrekker å ta seg fram til fots. Siden jeg kom fra en overnatting på Skogmo camping og drasset på en stor sekk (for øvrig nyinnkjøpt), ble denne plassert i gapahuken ved Sørstraumen på Berg, og opp av sekken kom en hendig liten dagstursekk.
Sørstraumen ved Berg med Torghatten i nordvest.
Den gamle storgården Sømnes ble passert, før det bar innover Sømnesmarka. Dette navnet er ikke oppført på kartene, men siden det brukes på skilt i området går jeg ut fra at det er gangbart. Kjente meg godt igjen fra turen for 18 år siden. Det jeg ikke visste den gang, men som jeg nå vet er at denne ytre veien mellom Sømnes og Vik var ei mye brukt ferdselsåre i gamle dager, ikke minst når en skulle til kirka på Vik – enten til fots eller vha. hestekraft. Kjerkstimarka litt lenger sør er et navn som vitner om dette.
Den historiske kirkeveien mellom Sømnes og Vik tiltrekker seg i dag både mosjonister og turgåere.
Sømnes gård
Sømnes er en av de historiske storgårdene på Helgeland, og har naturlig nok fått et eget kapittel i Axel Coldevins praktverk «Jordegods og storgårder i Nord-Norge», utgitt i 1943. I dag har eiendommen 845 dekar dyrka jord, og er dermed Nord-Norges fjerde største – og blant Norges 75 største jordbrukseiendommer. Gården er kjent fra middelalderen, men både gravrøyser og løsfunn, bl.a. ei flintøks og glassperler, indikerer menneskelig aktivitet i området enda lenger tilbake i tid.
I middelalderen tilhørte gården erkebispestolen i Nidaros, før den ved reformasjonen ble krongods og deretter kom i hende på private slekter som Irgens, Angell og Holst. Østen Angell som tok over på 1730-tallet gikk motstrøms da han samlet hele gården til ett stort bruk, mens det vanlige var å dele opp større gårder i mindre driftsenheter. Derimot fantes det mange husmannsplasser på den store eiendommen. Ei tid bodde det hele 38 familier her som tok del i gårdsarbeidet, slik ordningen var.
I Holst-familiens tid (1840-1920) var Sømnes sentrum i et stort gods som omfattet 54 gårder i dagens Vefsn, Grane og Hattfjelldal med vidstrakte skoger og elver med lakserettigheter. De siste generasjonene har Sømnes vært i familien Mjølhus’ eie.
Både gjestgiveri og handel ble i sin tid drevet på gården, men mest kjent er nok hermetikkfabrikken som Alfred Holst etablerte her på tampen av 1800-tallet, og som holdt det gående til langt utpå 1930-tallet. Her ble det laget fiskeboller, fiskekaker og fiskepudding – etter hvert også kjøttkaker – i stor stil. Fabrikken hadde godt ry, siden det ble stilt høye kvalitetskrav til råvarene.
Kilder: Oppgis på slutten av turrapporten.
Stedsnavnet Skeian antyder ifølge O. Rygh at området kan ha vært arena for kappløp eller kappridning.
Litt snurrig skilting.
Fra det åpne jordbrukslandskapet bar det oppover ensformig plantaskog, forbi ei hogstflate og inn mot den såkalte Triborgen – ei rundaktig steinrøys midt i granskogen. Det uanselige duskregnet gikk over i en kraftigere byge, og ei lue måtte på. Ved Triborgen skulle det ifølge det elleville sagnet altså befinne seg en kolossal gullskatt, og her var det at en gjeng skattejegere troppet mannsterkt opp med spader og spett for å gjøre seg rike – anført av en jordisk lederskikkelse og en åndelig lederskikkelse.
En sti fører oppover Trollskardet.
Sagnet om gullskatten i Sømnesskardet
Det er klart at sagnet om den store gullskatten i Triborgen var viden kjent på 1880-tallet, da ekspedisjonen fra Leirfjord satte seg fore å finne den. Opprinnelsen til sagnet er interessant, og etter det som kommer fram i bygdeboka for det aktuelle området skal en kvinne ved navn Sybilla ha spådd at det fantes en skatt under all steinen i Triborgen så stor at den kunne brødfø hele Norges befolkning i 30 år.
«Sybilla» både er – og har vært – et uvanlig navn her til lands, men ifølge nevnte bygdebok finner vi igjen dette sjeldne navnet i Vefsn. Under en ekstrarett 3. februar 1821 på Kulstadsjøen innerst i Vefsnfjorden skal nemlig ei Sybilla Gundersdtr. ha blitt stevnet. Hun skal ha vært del av et omreisende følge på åtte personer. Ifølge bygdeboka er det ikke usannsynlig at det er nettopp denne Sybilla som har spådd om gullskatten i Triborgen. Hvis så er tilfelle, er sagnet rundt 200 år.
Det heter i den gamle «Sømnesvisa» at en hedensk konge var begravd under Triborgen med «tvende kister gull». Det skulle visst dessuten være slik at hvis man var så heldig å få øye på gullskatten, så skulle den synke videre ned i undergrunnen.
I folkeminnesamler Knut Strompdals verk «Gamalt frå Helgeland» kommer det fram flere detaljer. Strompdal (1881-1934) skriver at skatten skulle være beskyttet av en stor jernport, bevoktet av ei løve på den ene sida og en lindorm (et dragelignende fabelvesen) på den andre. I Nordland Folkeblad berettes det at ingen kristne kunne få opp skatten.
Ikke langt igjen.
Ekspedisjonsdeltagerne og ånden Leo
Det fargerike sagnet var neppe noe folk flest trodde på. Til det var sagnet for eventyrlig. I 1880-åra var verden på god vei inn i den moderne tidsalder og vitenskapen hadde gitt mange nye oppfinnelser. Overtroa hadde ikke like gode kår lenger. Ikke desto mindre lot en broket forsamling leirfjordinger seg friste til å sette kursen mot Sømnes med en ukuelig tro på å finne gullskatten.
Gullgraverne, femten i tallet, var i alderen 20 til 70 år da de stevnet ut med en stor listerbåt fra Leirfjorden den 1. juni 1888. Året før hadde lederen for ekspedisjonen, den da 19 år gamle Ol’ Jørgenso, innhentet tillatelse for gullgraving hos proprietær Holst på Sømnes og befart området. Ekspedisjonen ble forsøkt holdt hemmelig, sikkert av flere årsaker, men en del lekket ut i ettertid. I Årbok for Helgeland 2020 har Olav Nordsjø forsøkt å nøste litt i hvem noen av aktørene var.
Ol’ Jørgenso (Ole Johan Kibsgaard Jørgensen, f.1867)
Initiativtager og leder for ekspedisjonen, kun 20 år gammel. Han blir i avisartikler beskrevet som halvgal og som en raring, men alt tyder på at han var begavet intellektuelt sett. Ole ble av folk som husket ham vurdert som belest, rettferdig og hjelpsom, men han tenkte i sine egne baner.
I unge dager drev han med spiritisme og okkulte eksperimenter. Etter hvert fikk han mer eller mindre kontakt med ånden Leo (til dels kalt Leo Nekkæ) som hadde tilhold i «Seljevoldhåjen». Det fortelles at kontakten med ånden ofte tok nattesøvnen fra ham. Ånden forsvant ikke før Ole hadde stått opp, sprunget ut og hoppet over en bekk.
Ole fikk visjonen om at det var nettopp han som skulle finne skatten i Sømnesskardet. Han regnet seg ikke som kristen, men som fritenker, og inngikk en pakt med Leo, som skulle være med på ferden. Åndens oppgave var å forhindre at gullskatten sank videre ned i jorda når arbeidslaget grov etter den.
Søren i Leiren (Søren Kibsgaard Jørgensen, f.1865)
En to år eldre bror av Ol’ Jørgenso. I en av de muntlige overleveringene er det Søren som er initiativtager, og den som hadde kontakt med ånden Leo. Han ble seinere gårdbruker i Leiren og herredskasserer i Leirfjord kommune.
Andreas Tanke Nicolaisen (f.1818)
Ol’ Jørgensos onkel og gårdbruker på Hellesvik på Sundøya. Han var 70 år i 1888, og sendte visstnok en leiekar for å grave for seg.
Martin Fiskenæs (f.1847)
Født i Sparbu i Trøndelag, og var lærer i Leirfjord. Han var ikke selv med på ekspedisjonen ifølge Nordsjø, men bidro til finansieringen. I etterkant av ekspedisjonen ble han gjenstand for en heftig avisdebatt.
Nils Mathisa (Nils Mattias Jacobsen, f.1840)
Husmann i Leiren, på gården til Oles og Sørens far. Dette var nok den nevnte leiekaren.
Andre deltagere
Av andre deltagere skal det ha vært folk med fra bygdelagene Sundøya, Ulvangen og Lading.
Ånden Leo (Leo Nekkæ)
Gjenferd av en hauglagt person fra forhistorisk tid. Ånden skal ha holdt til i «Seljevoldhåjen» («Farshaugen») – en hedensk gravhaug på gården der Ol’ Jørgenso bodde. Vha. spiritisme skal den tusen år gamle ånden ha blitt manet fram av Ol’ Jørgenso.
Info om både folklore og geologi.
Gullgravingen tar til
De formelle tillatelsene var altså på det tørre da gravingen etter gullskatten tok til, en av de første junidagene i 1888. Avtalen med Holst på Sømnes var visstnok at han som grunneier skulle få en seksdel av skatten. Arbeidet var planlagt nøye og i største hemmelighet. Materialer til ei bu og til renner for å frakte vekk stein ble båret opp fra båten. Arbeidslaget jobbet i to skift. De hadde med proviant for ei drøy uke, og de sov i telt. Ole lå i eget telt og tok ikke del i tungarbeidet.
Da gravingen begynte var humøret og moralen på topp. Det fortelles at det ble bundet et speil på baken til leiekaren Nils, og når sola blinket i speilet skulle det graves akkurat der, for der lå skatten. Leo hadde vel formanet at det måtte gjøres slik.
Den såkalte Triborgen er ei rundaktig rullesteinstrand omgitt av både granskog og mystikk.
Ånden Leo krever menneskeofring
Sitat fra Årbok for Helgeland 1986, s.111-112:
Men gleden avtok langsomt etter som dagene gikk, og ingen skatt kom til syne. Ole prøvde i det lengste å holde moralen og motet oppe. Han gikk lange turer og «strevde med åndene».
En dag lurte en av karene seg etter ham. Han så da at Ole gikk til bekken og skvetta vatn på seg. Det ga næring til den mistanken om at Ole dreiv med lureri, og holdt de andre for narr, og at han prøvde å virke svett for å demonstrere hvor hardt han kjempet med åndene. En truende murring breide seg i flokken. Var det bare noe tull de holdt på med?
Ole gjorde nå anskrik. Han visste nå hvorfor de ikke fant skatten. De hadde en vantro i laget! Derfor sank skatten bort. Ånden krevde nå at en person – den vantro – måtte ofres. Hvem den vantro var skulle avgjøres ved loddtrekning. Ånden skulle selv utpeke den skyldige.
En stummende angst gikk gjennom flokken. Man så fra den ene til den andre mens loddtrekningen ble organisert. Ole hadde ingen kontroll over situasjonen.
Loddet falt på Nils Mathisa – leiekaren. Han satte i et vilt gaul og la på sprang. Han løp uten å se seg tilbake helt til han kom til Mardalsgardene. Han slutta seg ikke mer til flokken og tok «dampen» heim. Det hører med til historien at Nils var den som tjente på turen, ettersom han var daglønna.
For 136 år siden ble det avgjort at en «vantro» skulle ofres her, men vedkommende klarte å flykte.
Etterspill og hissig avispolemikk
Sitat fra Årbok for Helgeland 1986, s.112:
Da Nils satte av sted var det som sløret falt fra øynene til de andre. De så plutselig hva de dreiv med, og skammen flødde inn i dem. De reiv ned teltene i en fart og hasta ned til båten og ville komme av sted så fort som mulig. Men nå viste det seg å være fjære sjø, og den store båten lå tørr med ei lang sandfjære ned til vatn. Ingen hadde nå tid til å vente på floa.
De tok derfor febrilsk til å grave en kanal nedover fjæra for å få båten ut så fort som mulig […]. Men før de gikk i båten slo de en broderring og lova hverandre at de aldri skulle snakke om hva de hadde vært med på til ei levende sjel. Dette er mye av forklaringa på det hemmelighetskremmeri som denne ferden har vært omgitt av i hundre år.
Forventningene heime var store til den rikdom som nå skulle tilflyte dem. Kjærestene til to av karene som var med på turen, hadde bl.a. kjøpt nytt kjoletøy på krita – i trygg forvissning om at de snart fikk penger å rutte med. Vi kan bare tenke oss det ydmykende møtet med bygdefliren som møtte de heimkommende.
Denne bygdefliren fikk da også snart sitt poetiske uttrykk i form av «Sømnesvisa» – dikta anonymt, men Nikolai Larsen fra Leiren og Ole Zahl blir nevnt som sannsynlige forfattere.
Allerede noen dager før ekspedisjonen la i vei sørover mot Sømna kom det på trykk en avisartikkel i Nordlands Folkeblad, der redaktøren berettet og harselerte over den forestående ekspedisjonen. Forsøket på å holde ekspedisjonen hemmelig var altså ikke særlig vellykket. Og etter den feilslåtte skattejakten fulgte redaktøren i Helgelands Tidende opp med en artikkel, der han var spesielt kritisk til at en lærer fra Leirfjord var involvert. Redaktøren mente at læreren dermed fremmet overtro.
Flere kom så på banen i de to avisene. Først ved at handelsmann, dampskipsekspeditør og gårdbruker Nils Mørk på Leland tok læreren i forsvar, før læreren i førtiårsalderen atter en gang fikk sitt pass påskrevet. Debatten utartet til å bli en partipolitisk ordkrig mellom Høyre og Venstre, hissig polemikk og regelrett skittkasting, helt til redaksjonene fikk nok og avblåste videre debatt.
Til lærerens forsvar, så framholdt han at meininga med å engasjere seg i ekspedisjonen var å få kunnskap om hvorvidt Triborgen var en gammel gravhaug eller ikke, og om det muligens kunne finnes oldsaker der. Derimot erklærte han med bestemthet at han ikke trodde på det gamle sagnet. Dette ifølge nevnte Nils Mørk. Både de aktuelle avisinnleggene og «Sømnesvisa» kan leses i Årbok for Helgeland 2020, mens noter til den gamle nidvisa er å finne i 1986-utgaven.
Sybillas spådommer
Som med alle sagn, kan detaljene variere noe fra versjon til versjon – dette er jo i første rekke muntlige overleveringer. Når det gjelder den tidligere omtalte spåkjerringa Sybilla, som ser ut til å være opphavet til sagnet om gullskatten i Triborgen, så er navnet hennes ikke helt ukjent i Vefsn. Hun har nemlig spådd at et stort parti av Øyfjellet skulle løsne og rase ned i Vefsna. Den påfølgende flodbølgen og oppdemmingen av elva ville følgelig forårsake massedød med tusenvis av omkomne.
Det at flere tusen mennesker brått ville forgå var uhørt i samtida, ettersom det knapt nok bodde folk på det store elvedeltaet som i dag består av bybebyggelse. Spåkvinnen som i «Sømna: Gård og slekt» omtales som Sybilla, er skrevet Sibylla i Årbok for Helgeland 1973, der spådommen om Mosjøens undergang er gjengitt over to sider.
Sømnesfjellet (t.v.) og Trollskardet (t.h.) – i tidligere tider kjent som Store Sømnesskardet.
Nede ved hovedleia igjen fortsatte turen sørover gjennom Kjerkstimarka, forbi Mardalsgårdene, før jeg valgte å snu. Hele strekninga fra Berg, via Sømnes, Mardal og Sømhovd til Vik (og videre sørover) er ei offisiell sykkelrute, som også er fin å gå eller jogge. Likevel traff jeg på kun en syklende og en gående på turen (en fredag i juni mellom kl. halv åtte og to), i tillegg til et rådyr. I så måte var årets Sømna-tur litt av en kontrast til fjorårets, da jeg var belemret med mye anleggstrafikk og stengte veier.
I ei slik sandfjære var det at gullgraverekspedisjonen ilandførte listerbåten sin i 1888.
Skålvikfjellet og Leka kommer til syne i sør.
På vei tilbake, dvs. nordover, langs Mardalsveien.
Valderåa – grensebekk mellom gårdene Mardal og Sømnes.
- Kilder:
- Informasjonsskilt i terrenget
- Ingulfsen, I.: Spåkona Sibylla som spådde Mosjøens undergang i Årbok for Helgeland 1973
- Jenssen, Ø.: Sømnesvisa – et hundreårsminne fra Leirfjord i Årbok for Helgeland 1986
- Mathisen, T. Q.: Sømna: Gård og slekt 4 (1996)
- Nordsjø, O.: Skattegraving og avispolemikk på 1880-tallet i Årbok for Helgeland 2020
- Store norske leksikon (snl.no)
- Wikipedia.org.
- NB:
- Ekspedisjonen fant sted i 1888 ifølge Nordsjø (2020), og ikke i 1887, slik som Coldevin, Jenssen, m.fl. har ment og som står oppført i informasjonsmateriell og på infotavler.