# 727 • 9. – 10. september 2025

Dag 1 (av 2): Herringbotnet – Klubbfjelltjønna

Tragedien i Jamtfjellet 2010

Tilbake i Herringbotnet hadde jeg ett mål for øye: Å fullføre ferden langs Jamtfjellvegen – ei velbrukt lei på 17- og 1800-tallet mellom Vefsnfjorden og Røssvatnet. To av tre etapper langs dette legendariske faret var tilbakelagt i henholdsvis 2023 og 2024, og i år satset jeg altså på å komme «i mål» – det vil si Vesterbukta i Røssvatnet, siden jeg gikk mot øst. I dag gjaldt det imidlertid bare å komme seg til stedet hvor jeg slapp i fjor, nemlig den åpne hytta ved Klubbfjelltjønna. Dit var det 4 km å gå fra nord.

Ved bilveiens ende høyt oppe i lia sør for Herringbotnet er det reist en bauta – et minnesmerke over fire mennesker som for 15 år siden omkom i nærheten av Jamtfjelltinden. De omkomne hadde vært del av et turfølge på totalt åtte stykker, da de brått og helt uventet ble offer for noe så sjeldent som et sørpeskred 16. mai 2010.

Minnesmerke.

---

Før jeg la i vei ble jeg stående og dvele over tragedien. For en grufull opplevelse det måtte ha vært, både for de omkomne og ikke minst for de etterlatte. En kan jo bare tenke seg scenariet der de overlevende frenetisk gravde fram kroppene til sine turkamerater, bare for å finne dem livløse. 17. mai-feiringen i Mosjøen dagen etter ble sterkt preget av tragedien. Bl.a. ble borgertoget og arrangementet på torget avlyst. Også på Dønna, der de tre av de fire opprinnelig var fra (alle tre søstre), bar nasjonaldagen preg av den skrekkelige hendelsen.

Over skoggrensen kommer Brurskanken og Klubbtinden (også kalt Kløpen) til syne.

---

Stien innover mot hytta er i bunn og grunn god – i hvert fall om terrenget ikke er for vått, slik det var i fjor da jeg kom ned her. I år var det adskillig bedre, og da jeg kom meg opp på den langstrakte ryggen, der også kraftlinja går, gikk det lekende lett. Jeg tok meg flere små pauser på den relativt korte turen, for riktig å nyte denne fine høstdagen. Det var meldt sol i et par dager framover, så det passet i grunnen godt å ta denne turen nå. Hytta kom til syne – og den viste seg å være ledig!

Den 4 km lange turen sørover mot Klubbfjelltjønnhytta nytes til fulle.

---

Hytta er ledig!

---

Det første jeg gjorde var å lage meg middagsmat, før det ble en kopp kaffe. Bladde litt i hytteboka. I fjor, da jeg kom gående vestfra, hadde ikke hytteboka blitt skrevet i på månedsvis da jeg ankom. Men allerede dagen etter hadde det vært folk her. I år var det annerledes, da noen overnattingsgjester hadde forlatt hytta for bare noen timer siden. Fire senger står til disposisjon, men en må ha med seg laken og sovepose. Såpass mildt var det i været at jeg ikke så noen grunn til å fyre før jeg tok meg en middagslur.

Kveldslys over Klubbfjelltjønna.

---

Denne bålplassen tenker jeg å benytte meg av i kveld.

---

I åtte- halv ni-tida begynte mørket å falle på. En flott måne som var tilnærmet full steg opp over Klubbfjellet i øst, og seinere viste en strimmel av nordlys seg på den mørke kveldshimmelen. Stelte i stand et bål på bålplassen, og her ble jeg sittende i godt og vel halvannen time før det var på tide å krype til køys.

Måneskinn og bålkos.

---

Dag 2 (av 2): Klubbfjelltjønna – Vesterbukta i Røssvatnet

Far etter fedrane

Som ventet skinte sola da jeg kom meg opp i ni-tida, og halvannen time seinere var jeg på farten. Jeg var i gang med tredje – og forhåpentligvis siste – etappe av den historiske Jamtfjellvegen. Første etappe for to år siden gikk fra Mosjøen til Kruna i Austerbygda, før jeg på andre etappe i fjor fortsatte fra Kruna, over Reinfjellet til Klubbfjelltjønna på vannskillet mellom Herringen og Haustreisdalen. I dag ble det å ta seg over Klubbfjellet, ned i Jamtfjelldalen, over Jamtfjellet og ned mot Vesterbukta i Røssvatnet.

At det ville bli en krevende tur var jeg fullstendig klar over, men samtidig gledet jeg meg som en unge til å begi meg villmarka i vold langs dette eldgamle tråkket som svært få går i våre dager, men som i hine hårde dage var ei mye brukt lei mellom Vefsn-bygdene og Røssvatnet. Jeg var særlig spent på om jeg ville se spor etter denne ferdselen i form av gamle varder, veivisere og lignende.

En ny strålende dag.

---

Fra hytta mot foten av Klubbfjellet var det kun noen hundre meter å gå i et lende preget av myr og småskog. Ut fra egen vurdering så jeg meg ut ei passende lei oppover fjellsida, som ikke var mer enn drøyt hundre meter høy, men nokså berglendt. Plutselig fikk jeg se en liten steinstruktur på toppen av et flatt berg foran meg – en avlang stein reist på høykant, støttet opp av mindre steiner. Ingen tvil – jeg var på rett spor! At jeg allerede nå fikk veiledning var både overraskende og inspirerende.

Videre oppover fjellsida kom flere veivisere til syne, og disse fortsatte å vise vei da terrenget flatet ut. Over snaufjellet var det utrolig givende å gå. En ting var selve naturopplevelsen, men å gå i fotsporene til farende folk som beviselig gikk her for hundrevis av år siden, ga i tillegg turen en historisk dimensjon.

På vei oppover Klubbfjellet treffer jeg ganske snart på den gamle leia.

---

Tilbakeblikk mot Klubbtjønna med Holmvatnet og Reinfjellet lenger vest.

---

Med slike veivisere er det ingen sak å holde kursen.

---

Det er både givende og spennende å gå langs dette en gang så velbrukte faret.

---

I øst kom Midttinden og Jamtfjelltinden til syne, og ikke lenge etter så jeg ned i den vakre Jamtfjelldalen. Den hadde jeg kun besøkt en gang tidligere – på ski for drøyt 23 år siden, da jeg kom gående oppover dalen fra sør. Å få se dalen i høstskrud med Jamtfjelldalstjønna glitrende der nede var derimot et nytt syn.

Midttinden (1252 moh.) og Jamtfjelltinden (1193 moh.) dukker opp foran meg.

---

Jamtfjelldalen åpenbarer seg.

---

Jamtfjelldalstjønna (548 moh.).

---

Så mange minuttene tok det ikke før jeg var nede, og ved en bekk som renner ut i tjønna fra nord tok jeg meg en solid pause. Kanskje var det nettopp her at det fant sted en hendelse i 1726 som fikk et rettslig etterspill?

«Der allmannsveien krysser en bekk ved Jamtfjelldalstjønna». 

---

Til min glede fortsatte veiviserne å vise vei videre langs den gamle farleia, som her øverst i Jamtfjelldalen går ca. 100 m nord for Jamtfjelldalstjønna. Det bar så i sørøstlig retning. Noen av veiviserne var det utvilsomt lagt flid i, mens de fleste var heller enkle i formen. Det viktigste var uansett at man så fra den ene til den andre – i begge retninger. Før jeg kunne ta fatt på Jamtfjellet måtte jeg krysse en større bekk, omgitt av ei flat gresslette. Det kunne like gjerne vært her den pikante «tildragelsen» i 1726 fant sted.

Jamtfjelldalen var tilbakelagt. Nå var det å gyve laus oppover en fjellrygg mer eller mindre i sørlig retning. Jeg kom bort fra de gamle veiviserne, men insisterte likevel på å fortsette ufortrødent opp mot høydepunkt 708. Her oppe måtte jeg virkelig områ meg. Det endte med at jeg måtte ned i en noe trang bekkedal på østsida og litt tilbake, før en veiviser hintet om hvor «allmannsveien» gikk. I det fjerne, høyt oppe mot himmelranden, antydet konturen av en stor varde retningen, men på veien dit gjorde også de små veiviserne nytte for seg.

Halvveis oppe i vesthellinga av Jamtfjellet står den største og flotteste varden på hele Jamtfjellvegen.

---

Varden var uvanlig høy og omstendelig oppbygd, utvilsomt reist for å vises på lang avstand. Her oppe i den nakne fjellsida tok vinden seg opp, og jeg måtte for første gang på med jakke og lue. Middag orket jeg ikke å begynne med i denne blesten, så jeg fikk bare klare meg med fire energibarer og vatn, som jeg hadde nok av.

Far etter fedrane.

---

Sakte, men sikkert skrådde jeg oppover Jamtfjellet i sørøstlig retning. Jo høyere jeg kom, dess flere velkjente tinder kom til syne, som Lukttinden, Finnknean, De syv søstre og Visttindan. Da jeg nærmet meg Jamtfjellvegens høyeste punkt (930 moh.) på sørsida av Jamtfjelltinden, flatet fjellterrenget ut. Samtidig dreide jeg kursen fra sørøst til øst. Så – med ett – fikk jeg et vidstrakt skue østover. Og langt der nede kunne jeg se Vesterbukta – turens endepunkt, med Hatten bakenfor.

Ved Jamtfjellvegens høyeste punkt kommer Røssvatnet med Vesterbukta til syne.

---

Jeg hadde lest at det skulle finnes spor i berggrunnen etter meier her øverst på Jamtfjellet, forårsaket av kjøring med drog fra langt tilbake i tid. Men selv var jeg ikke i stand til å finne disse, og å begynne å leite hadde jeg verken tid eller ork til. Derimot fant jeg rester av noe seletøy i austhellinga – opplagt fra nyere tid. Terrenget nedover fjellsida var fint å gå i – grønnere og ikke så berglendt som på vestsida. Utrolig nok kunne jeg fremdeles følge de små veiviserne av stein, selv om mange var rast sammen.

Utsikt sørover mot Raudvatnet og Appfjellet.

---

Turen hadde vært av beste merke så langt, men de siste kilometerne skulle den endre karakter. At kratt og fjellbjørkeskog etter hvert tok over for det åpne og oversiktlige fjellandskapet var ingen overraskelse, og noe jeg bare måtte hanskes med. Den frodigere vegetasjonen gjorde også at veiviserne til slutt ble borte. Jeg holdt stø kurs nedover mot Jamtvollan, men før jeg kom dit måtte flere tverrgående morenerygger overgrodd av krattskog forseres. Om jeg ikke var så langt av lei, så var jeg nok helt sikkert et stykke unna.

De mange veiviserne langs leia over Klubbfjellet og Jamtfjellet forsvinner nede i fjellbjørkeskogen. 

---

På Jamtvollan hadde i sin tid gården Forsmoen seter (Jacobsen, s. 79). Gården som lå på nordsida av Vesterbukta ble fullstendig neddemt under den storstilte reguleringa av Røssvatnet på 1950-tallet, og gårdsfolket ble med det tvunget til å oppgi hus og heim. Helt fram mot nyere tid har det imidlertid vært bebyggelse på stedet. I dag er Jamtvollan et miserabelt skue. De falleferdige bygningene som sto her sist jeg var her i 2019 var nå, seks år seinere, jevnet med jorden.

Etter en pause her på Jamtvollan fikk jeg store problemer med å finne både stien og hengebrua over Geittindskardelva. Jeg rotet fælt i skumringa, men blåste til slutt i hele stien og gikk i stedet straka vegen gjennom skogen mot kanten av elvegjelet. Brua var imidlertid ikke å se. Og å vasse elva var uaktuelt da jeg så hvor stor og stri den var. Med vannmassene durende nedenfor, basket jeg meg opp og ned langs bredden gjennom busk og kratt, helt til jeg fikk øye på brua og fikk karret meg ned mot den.

Etter en masse rot og villfarelse, finner jeg til slutt hengebrua over Geittindskardelva.

---

Nå som Geittindskardelva var passert gjensto det kun 2,5 km langs sti i flatt lende. «A walk in the park», skulle man tro. Men den gang ei! Den en gang så trivelige stien langs elvebredden var nå fullstendig ihjelkjørt av ATV-er. De til dels djupe hjulsporene var rett som det var fylt opp av søle eller gjørme. Hele denne strekninga var et griseri uten like, og lite lystbetont å gå. Det var blitt temmelig mørkt da jeg kom fram til Vesterbukta, der jeg hadde avtalt henting. På turen så jeg  tre ryper og en flokk på sju rein.

Dermed var den historiske Jamtfjellvegen gått i sin helhet, fra Vefsnfjorden til Røssvatnet. De sprekeste før i tida kunne gå hele leia i ett strekk, enten man for med kløv eller drog, eller bar børa selv. Selv måtte jeg dele opp turen i tre etapper fordelt på tre år. Denne siste etappen har jeg gitt tittelen «Far etter fedrane» etter Reidar Svares bok som utkom for 75 år siden, og som seinere ble tittelen på Vefsn museumslags årbok. For når man ble ført fram av de gamle veiviserne følte man virkelig at man gikk i fotefarene til forfedrene.

Jeg ankommer Røssvatnet i grevens tid, idet høstmørket senker seg.

---

 Slideshow: En del av veiviserne langs leia over Klubbfjellet og Jamtfjellet (40 bilder)