Tur nr. 419 / 15. - 17. jun. 2012:

 

Landegode Bodø

          Dag 2 - det gode liv på det gode land 

 

 

Det gode liv på det gode land

 

Godværet lå fremdeles over Salten da vi våknet. I dag var planen å komme seg til topps på øyas høyeste fjell, Rypdalstinden (802 moh). Helle følte mest for å være i og rundt teltleiren. Vår erfaring er at det fungerer veldig greit å "dele seg opp", slik at vi ikke trenger å gå oppå hverandre dagen lang. Gjensynsgleden blir dermed stor når vi noen timer seinere møtes igjen.

 

Jeg kom meg ikke i gang før i to-tida, etter en lang og god frokost etterfulgt av slaraffenliv i leiren. Men, men... bedre seint enn aldri! Med en relativt lett sekk la jeg i vei nordover langs yttersida av øya. Veldig snart kom jeg inn i et fryktelig "gaupland", bestående av store steinblokker og kampesteiner. Her ble kroppsbeherskelsen virkelig satt på prøve, og det ble mye hopping fra stein til stein, åling og smyging, opp og ned, fram og tilbake, hit og dit. Terrenget var mildt sagt krevende å ta seg fram i.     

 

Lettelsen var stor da jeg plutselig kom på en merket løype - men det var det ingen grunn til, skulle det vise seg. Det fortsatte omtrent i samme stil, og det gikk uhyre sakte framover. Denne merkede løypa er nok ikke for hvem som helst. Et par steder gikk løypa faktisk under de veldige steinblokkene som støttet seg mot hverandre, og der var det naturlig nok mørkt og skyggefullt.     

 

 

Omsider var jeg under skardet jeg tenkte å følge oppover, og jeg håpet at terrenget ville bedre seg høyere opp. Men ved nærmere ettersyn på kartet gikk det ikke an å komme seg til toppen av Rypdalstinden via dette skardet. Jeg var nødt til å fortsette langs den storsteinete stranda enda et stykke nordover. Det var jeg ikke villig til. Selv om en må påregne en viss grad av anstrengelse for å komme seg på fjelltoppene, var dette landskapet såpass krevende at jeg ga opp toppforsøket.

 

 

Navnet Landegode (landit góða) har et mystikkens skjær over seg, da det skiller seg klart ut fra andre øynavn langs kysten, og står i sterk kontrast til det værutsatte farvannet utenfor. Det skal da heller ikke være det opprinnelige navnet på øya - men et som har blitt innført seinere, sannsynligvis allerede i vikingtida, da det gamle gradvis gikk i glemmeboka fordi man ikke ønsket å utfordre maktene. Det opprinnelige navnet måtte aldri nevnes ved navn av sjøfarende, da det fort kunne gå troll i ord.

 

Landgode er m.a.o. et såkalt tabunavn, slik man hadde mye av i eldre tider, ikke minst når det gjelder dyr (gråbein for varg, mikkel for rev, osv.) Når det gjelder øyer, så skal også øya Selbjørn i Hordaland være et slikt tabunavn. Det eldre navnet på Landegode er ikke kjent, men mye taler for at det har noe med gyger / gjur å gjøre (som er en eldgammel betegnelse på et kvinnelig troll / trollkjerring). Man tror at øyas opprinnelige navn kan ha vært Giggerøy, Gigra, el.l. (Kilder: 1, 2, 3, 4, 5.)

 

 

Denne trolløya er også med i det kjente sagnet om Nordlandsfjellene. Det var nettopp her på Landegode (eller Landego' i dagligtale) at Hestmannen, sønn av Vågakallen, fikk se Lekamøya bade naken - noe som utløste en vilter jakt nedover kysten, helt til sola rant og alle ble til stein.

 

Skuffelsen over at toppturen gikk i dass ble snart snudd til tilfredshet igjen. Jeg satte meg ned og så utover den knallblå Vestfjorden mens jeg fikk i meg noe mat og drikke. Dagen i dag var minst like fin som den i går, med blå himmel og knapt nok antydning til rørelse i lufta. Sommeren hadde virkelig inntatt Nordland. Lengst ut i havet lå den taggete Lofotveggen med alle sine tinder - godt synlig på en dag som denne.

 

 

Tilbaketuren mot teltleiren ble selvsagt like anstrengende, men omsider kom den grønne flate enga til syne. Helle drev på og sanket ved, og jeg gav meg straks i kast med å hjelpe henne. Det tok ikke lang tid før vi hadde samlet i hop nok trevirke til et bål. I dag stod Bali-gryte med ris på menyen, etterfulgt av den sedvanlige kaffekoppen. Til kaffen hentet Helle fram et kinderegg til hver av oss. Det må være minst 20 år siden sist jeg spiste slike egg, men innholdet "før i tida" var mer spennende enn dagens.   

 

 

Det nærmet seg kveld, og det var på tide å sprette vinen som vi hadde med. Ettersom det var så enkelt å finne rekved på og rundt stranda, fyrte vi like godt opp et nytt bål nå på kvelden. Været var ikke like krystallklart som i går, da noen godværsskyer viste seg på himmelen. Men det var likevel ingen grunn til å klage! 

 

 

Utpå kveldingen kom et ungt par gående, og det var tydelig at de så seg om etter teltplass. De forsvant i skjul og etablerte seg i nærheten av den steinete nordstranda. Litt seinere, da jeg og Helle var god og brisen, kom de gående mot bålet vårt. Det var et par som nettopp hadde avsluttet studiene sine i henholdsvis landbruksforvaltning og biologi i Trondheim. Mannen var nederlandsk, men snakket godt forståelig norsk.

 

De var hyggelige mennesker som ønsket å slå av en prat, og var like henrykt over dette stedet som oss. Ganske friskt gjort å ta toget fra Trondheim til Bodø, og så båt ut til Landegode, før de allerede i morgen skulle vende nesene hjemover mot trønderhovedstaden igjen. Paret ga seg tidlig, mens Helle og jeg ble sittende oppe utover natta ved bålet. Vi fikk bl.a. se havørn kretse over oss. Men vi la også merke til at det begynte å blåse opp litt.