Tur nr. 421 / 29. jun. - 1. jul. 2012:

 

Fleinvær Gildeskål

          Dag 2 - øyhopping i havgapet 

 

 

Øyhopping i havgapet

  

Sola skinte fra en til dels blå himmel, noe som var ensbetydende med å tilbringe mesteparten av dagen utendørs. Helle og jeg hadde satt oss fore å gå øya Sørvær på langs og videre på bruer over til Langholmen. Etter en litt sein frokost etterfulgt av kaffe ute i sola, kjørte Øyvind oss over sundet til sørspissen av Sørvær, der første punkt på programmet var å ta seg opp mot Fleinværs høyeste punkt på svimlende 41 moh.

 

Noen få minutter seinere stod vi på toppen og speidet utover Fleinvær og store deler av ytre Salten. På dette flotte utsiktspunktet stod også den seks år gamle metallskulpturen "Stevn", laget av kunstneren Are Andreassen, som for øvrig er bosatt på øya. Skulpturen er laget av overskytende stålplater etter et utsmykkingsoppdrag Andreassen gjorde i Tromsø rådhus i samarbeid med Arthur Arntzen (kilde: an.no).

 

Visdomsord som "La varmt vett styre kjølig kunnskap" og "la mæ dø mens æ einno leve" er preget inn i skulpturen, og gir sammen med de vide horisontene næring til ettertanke og refleksjon.

 

 

Neste post på programmet var å sikte seg inn på ungdomshuset. Det er her havrettsbordene som er så populære for bodøværinger og andre arrangeres. Havrettsbord var det ikke i dag, men vi hadde hørt rykter om noen utsøkte vafler som var å få kjøpt her, så turen måtte definitivt legges innom huset. Problemet var at Helle og jeg var seint ute, og vi måtte virkelig raska på om vi skulle nå fram før serveringen stengte. Dermed ble vi enige om at jeg skulle gå i forveien, i håp om å nå fram i tide.

 

Vi nådde ikke fram i tide. En av de som jobber her beklaget så meget, men vi måtte gjerne sette oss på noen benker på utsida - and so we did! Selv om vi gikk glipp av vaflene, var ikke medbragt kaffe på termos å forakte heller. Spesielt ikke når dagen kunne by på sol og finvær. 

 

 

Veien videre gikk langs en godt opparbeidet sti - delvis på gress, delvis på berg, og etter å ha gått over et par bruer av god standard befant vi oss ikke lenger på Sørvær, men på Langholmen. På veien passerte vi flotte sommerhus. Også e-hus (menneskelagde hus til ærfuglen) var å se. Tradisjonen med å holde ærfuglen som husdyr har lange tradisjoner over store deler av Nordlandskysten, og var en viktig komponent da Vega-øyene lenger sør i fylket kom på UNESCOs liste over verdens kultur- og naturarv.  

 

 

Stien opphørte å eksistere, så vi tok oss fram i terrenget bort til et av disse forseggjorte sjømerkene fra tidligere tider. Det er nok et formidabelt arbeid som ligger til grunn for de oppmurte støttene, som er flere meter høye. Jeg vet ikke i hvor stor grad de tjener som veivisere i moderne navigasjon, men en estetisk nytelse for øyet er de i hvert fall - og i vårt tilfelle et naturlig turmål. Helle og jeg satte oss inntil varden, og nøt solstrålene, mat, kaffe og hverandres selskap.

 

 

Hurtigbåten passerte, og skapte betydelige bølger som slo inn mot land. Etter den lange rasten var det på tide å gjøre vendereis. På vei tilbake ble jeg angrepet av en illsint måse, og måtte flere ganger dukke for å unngå å bli truffet. Det gjorde den neppe blidere at jeg etterlignet de hissige skrikene til denne i stor grad mislikte fuglearten. Ellers var det interessant å observere at den adskillig mindre tjelden angrep måsen i lufta. Her foregikk det altså både luft til bakke-angrep og luft til luft-angrep.

 

Vi bestemte oss for å følge den østlige odden av Sørværet tilbake igjen. Dermed tok vi av fra stien, og fotsatte over ei tørrlagt bukt innerst i vågen. Da vi nærmet oss det smale sundet mot Tverrøya, ringte Helle etter skyss. Plutselig får vi øye på ei rype som sitter nede i gresset. Mens vi forundres over å se denne fuglearten her ute i havgapet, kommer det en måse fra oven og angriper rypa med bare noen få centimeters klaring! Til slutt gikk vi ned mot ei flytebrygge, der Øyvind kom og hentet oss.  

 

 

Etter denne herlige turen skulle det bli godt med middag, og vertskapet hadde ikke spart på noe. Etter litt avslapping ble vi servert hvitløksmarinerte koteletter med alskens tilbehør, deriblant spareribs, maiskolber og en nydelig salat. Til dessert vanket det nybakt sjokoladekake, før det var på tide å sprette seg en avkjølt cider.

 

Marthe og Øyvind som hadde hatt hendene fulle med matlaging, ungepassing o.l. tok til orde for en liten kveldstur rundt Tverrøya i det fine været. Jeg forstod dem godt, og valgte å slå følge med dem. Helle følte mest for å bli værende i huset, og tok seg dermed av Linnea. På denne lille kveldsturen hadde vi et fantastisk flott lys, skapt av den lave kveldssola. Vi så dessuten skarv ta til vingene fra noen berghammere.

 

 

Øyvind og Marthe valgte å ta tidlig kveld, av hensyn til Linnea. Helle og jeg ble derimot sittende oppe og drikke rødvin. Ut på natta skyet det over, og etter hvert la tåka seg. Lufta var blitt kjølig og rå og fyllt med yr, da vi var ute på trappa og sjekket forholdene. Hvis dette vedvarte ble det vel neppe noen tur i morra, tenkte vi, og var fornøyde med den turen vi hadde fått oss i dag.