Tur nr. 445 / 9. - 14. aug. 2013:

 

Børgefjellet (Nordre Biseggvatnet) Grane

          Dag 2 - stein til byrden

 

 

Stein til byrden

  

Et slør av tåke lå over Kuvatnet da jeg var oppe en snartur grytidlig på morgenen, men det var også blå himmel å se. Da jeg noen timer seinere stod opp hadde det skyet over, uten at det gjorde meg noe. Så lenge det ikke regner synes jeg at overskyet vær er veldig greit på lengre vandringer. Etter en solid porsjon havregrøt og inntak av kruttsterk kaffe, kom jeg meg igang litt før klokka to. En lang etappe ventet med til dels krevende terreng. Målet var nemlig å ta seg helt inn mot Nordre Biseggvatnet.

 

 

Fra Kuvatnet bar det videre østover. Ei reinsimle med to kalver viste seg, og disse var å se opptil flere ganger i starten av turen. Jeg skulle ikke mye opp i høyden før terrenget flatet ut og så smått begynte å helle nedover mot den aller øverste delen av Storelvdalen. Det var et herlig landskap å bevege seg i, langt ovenfor myrer og kratt som en finner lenger ned i denne langstrakte dalen. Elva, eller rettere sagt bekken, fra nedre Rørskardvatnet bød heller ikke på noe trøbbel. 

 

 

Nå var jeg på kjente trakter. På vei mot Stor-Kjukkelen sommeren 1999 tok jeg meg gjennom et av skardene øverst i Storelvdalen. Denne gangen hadde jeg planlagt å følge Krokskardet, som vrir seg mer nordover. Dette navnet (og flere andre, som Krokvatnet og Krokfjellet) er ikke oppført på de moderne kartene, mens de figurerer på eldre kart. Av denne grunn mener jeg det er legitimt å benytte dem. Oppover skardet fortsatte det lettgåtte og vandrevennlige terrenget - enn så lenge! 

 

 

Et stykke oppe i skardet krysset jeg Krokskardelva, som viste seg noe mer vrien enn både Sløkskardelva i går og elva fra Rørskardvatnet. Etter elvekryssingen skiftet landskapet fullstendig karakter. Jeg kom nå inn i en grå og vegetasjonsfattig steinørken. Fra å gå normalt ble jeg nå nødt til å konsentrere meg om hvert eneste skritt, for ikke å tråkke feil - særlig med tanke på byrden jeg bar på ryggen. Men selv om det ble litt mer anstrengende å ta seg fram, var det samtidig et spennende landskap å utforske.      

 

 

Det var en øde og gold verden å bevege seg i, men altså på samme tid utfordrende og givende. Omsider fikk jeg det relativt store Krokvatnet (985 moh) foran meg, og den kneika jeg så på motsatt side av vatnet visste jeg var den siste. Derfra ville terrenget begynne å helle nedover mot nordre Biseggvatnet. 

 

 

Krokvatnet ble passert, og nå var det ikke mange minuttene igjen før jeg ville få fritt utsyn ned mot nordre Biseggvatnet, der jeg hadde bestemt meg for å ha hovedleiren. Jeg både gledet og gruet meg til dette synet, da jeg på bakgrunn av bilder og beskrivelser på nettet visste at det var ødslig og steinete også der. Hvis det mot formodning skulle vise seg umulig å finne teltplass, var plan B å gå ned i Biseggskardet, der jeg visste at det fantes gode teltplasser.  

 

 

Biseggvatnet kom til syne, og akkurat som forventet var det omgitt av grå og steinete omgivelser. Det var imidlertid for tidlig å si om det lot seg gjøre å få opp teltet et eller annet sted ved vatnet. På vei nedover la jeg merke til enkelte grønne flekker, gjerne på toppen av små hauger, som nok i nøden kunne fungert som teltplasser, men da jeg helst ville være i nærheten av vatnet fortsatte jeg nedover. Nordvestsida av vatnet syntes jeg virket mest lovende, dermed satte jeg kursen dit.  

 

 

Rett før jeg kom ned til vatnet kjente jeg regndråper i lufta. Brydde meg først ikke om dette, men det ble fort klart at jeg måtte gjøre et stopp for å pakke soveposen inn i et vanntett trekk. Kort tid etter var jeg framme, og kunne velge mellom to egnede teltplasser. Den ene syntes jeg lå litt for nær vannkanten, derfor valgte jeg den som lå noen titalls meter lengre opp. Det gikk smertefritt å få ned teltpluggene, og snart var teltet på plass. Etter å ha prøveligget underlaget ble sekk og utstyr båret inn.

 

 

Vel inne i teltet kom det en kortvarig skur igjen, noe som brydde meg fint lite. Snart lå jeg i soveposen og gaflet i meg dagens middag.

 

Det ble en mild og fin kveld med svært rolige vindforhold. Likevel var det ikke ei eneste mygg å se. Såpass seint på sommeren begynner det å mørkne allerede i ti-tida, men jeg valgte likevel å oppholde meg utendørs. Selv om nordre Biseggvatnet neppe er blant de mest besøkte vatna i nasjonalparken, så har jeg bestandig hatt en viss dragning mot alt som ikke er "opplagt" og "innlysende" når det gjelder turmål. Vatnet hadde jeg kun gått forbi en gang tidligere - for hele 18 år siden.   

 

 

Fyrte opp noen brennbriketter for syns skyld, og flammene lyste godt opp i mørket. Også i kveld måtte konjakken kvalitetstestes. Jammen var det godt å være tilbake i Børgefjellet igjen! Hvis været og formen tillot det, håpet jeg på en topptur allerede i morra. Hvis ikke ble det en bedagelig tur til Kvigvatnet.