Tur nr. 482 / 17. - 21. aug. 2015:

 

Saltfjellet (Semskdalen) Rana / Saltdal

          Dag 1 - i mitt rette element

 

 

I mitt rette element

 

Sommeren var her for fullt med sol, blå himmel og svært så behagelige temperaturer. Etter en mildt sagt begredelig sommer hittil med bare sporadiske glimt av finvær, var det jaggu på tide! Det gode været og de like gode prognosene for dagene framover måtte utnyttes til fulle.

 

Med fjorårets to mislykkede forsøk på Saltfjell-tur friskt i minne - det ene pga. manglende motivasjon og det andre pga. et makeløst tordenvær med det høyeste antall lynnedslag noen gang registrert i Norge, var jeg rede for å gjøre et nytt forsøk i år. Vel oppe på Saltfjell-platået måtte jeg bare innse at jeg også i år slet med motivasjonen. Hvorfor vandre alene i det øde fjellet, når jeg heller kunne sosialisert meg og tatt noen forfriskende utepils sammen med gode kompiser i byen?     

 

 

Fornuften seiret heldigvis til slutt. Jeg spente på meg sekken og la i vei langs den T-merkede stien vestover fra E6. Det slake landskapet innover Namnlausdalen viste seg usedvanlig lettgått, sekken veide ikke så mye som fryktet og det var deilig å gå i shorts. Jeg ble i det hele tatt mer og mer overbevist om at jeg gjorde det rette. En bekymring hadde jeg dog. Soveposen som jeg vanligvis brukte hadde jeg klart å ødelegge glidelåsen på, slik at jeg ble nødt til å ty til en tynn sommersovepose.

 

 

Jeg var tydeligvis ikke alene i fjellet. Tidlig på turen traff jeg et pensjonistpar, før et par med riktig så fjonge hatter kom meg i møte. Lenger inn i dalen kom jeg i prat med en tysker som drev på og etablerte leir i lag med døtrene sine. Det var en trivelig kar fra Bayern som hadde vært i området flere ganger tidligere - første gang for om lag 40 år siden i forbindelse med en militærøvelse. Etter den hyggelige praten fortsatte jeg ufortrødent. Tanken var å slå meg til ro så høyt oppe i dalen som mulig. 

 

 

Landskapet flatet fullstendig ut og det var en drøm å vandre innover den vakre nasjonalparken. På dette tidspunktet kjente jeg bare en ren lykkefølelse. Jeg var i mitt rette element, og kunne ikke fatte at jeg i det hele tatt hadde tenkt tanken om å returnere til byen igjen, før jeg startet. Ved en sildrende bekk fant jeg det betimelig å slå leir. Herfra hadde jeg et fint overblikk over det øverste partiet av Namnlausdalen og de mektige fjellene rundt.

 

 

Etter å ha satt opp teltet, var det å gå i gang med middagen. Det fine og milde været fikk også mygga til å kjenne sin besøkelsestid. Den kjølige forsommeren har nok bidratt til å utsette klekkingen betraktelig. Men fint var det i fjellet okkesom - og mot natt ble det fullstendig vindstille.

 

 

Jeg krøp ned i den tynne soveposen som jeg ikke hadde brukt på årevis, og håpet at natta ikke skulle bli for kald. Deretter var det å finne fram boka De usynlige av Roy Jacobsen, som jeg hadde blitt anbefalt - en roman om hverdagslivet på ei knøttlita øy i havgapet på Helgelandskysten tidlig på 1900-tallet.