Tur nr. 482 / 17. - 21. aug. 2015:

 

Saltfjellet (Semskdalen) Rana / Saltdal

          Dag 3 - toppen av kransekaka

 

 

Toppen av kransekaka

 

Etter en god natts søvn kunne jeg konstatere at værsituasjonen var uforandret - strålende sol fra en skyfri himmel. På den ene side var jeg selvsagt glad for finværet, men samtidig hadde jeg blitt såpass solbrent at jeg visste at dagen ville bli utfordrende i så måte. Finnene, som hadde hatt teltleir noen hundre m lenger vest, var i full vigør, og mens jeg drev på og rengjorde kopper og kar ved bekken kom de gående på rekke og rad med kurs nedover Namnlausdalen.

 

Med tanke på den nådeløse sola bestemte jeg meg for å gå med skalljakke uten noe under. Ikke fordi det fristet så veldig å gå med jakke, men rett og slett fordi det var en dyd av nødvendighet. Ei tynn lue ble dessuten tredd godt nedover den solbrente skallen. Føttene stod det bedre til med, så det ble shorts i dag også. Så var jeg i gang. Turen begynte med å krysse Namnlauselva like ovenfor teltplassen, en manøver som gikk helt smertefritt, før jeg la i vei oppover den slake lia på sørsida av dalen. 

 

 

Med god lufting var det overraskende komfortabelt å gå med jakke i solsteiken. Oppe fra dalen dukket det opp fjerne fjell i horisonten foran meg, og bak meg kom Lønstinden til syne, der jeg var i går. Jeg fulgte ingen sti, men holdt meg nært oppunder Semskfjellet som jeg hadde på venstre side. 

 

 

Ikke overraskende lå det snø helt ned i vannkanten på de to Semskvatnan på drøyt 1000 moh.  Jeg nærmet meg nå Semskfjellets vestrygg, og veide litt for og imot om jeg skulle gjøre en bestigning eller ei. I luftlinje var det kun to km til et av Saltfjellets høyeste fjell, men det var også snakk om 500 høydemeter å karre seg opp. Jo nærmere jeg kom, dess mer tiltalende ble tanken. Dessuten så fjellsida medgjørlig ut. På en godt synlig haug parkerte jeg storsekken og la i vei oppover Semskfjellet.

 

 

Som forventet gikk det veldig greit oppover fjellsida, og stadig større områder av nasjonalparken ble synlig. Brått får jeg se Semskdalen i hele sin lengde nedenfor meg, på sørsida av fjellet. Jeg prøver å lokalisere en egnet teltplass, og ser meg ut ei tilsynelatende fin slette ved elva, nokså høyt oppe i dalen.

 

 

Jeg merket nå at sulten begynte å melde seg. Det var vel straffen for at gårsdagens middagsrester ble nyttet til frokost i stedet for næringsrik havregrøt. Alt jeg hadde med meg til topps var en pakke chili-nøtter. Det var dessuten ikke mange munnfuller igjen på vannflaska. Jeg fikk bare prøve å rasjonere det lille jeg hadde på best mulig måte. På vel 1500 meters høyde tok det fine terrenget slutt og det ble steinur å gå i. Heldigvis var ura av den snille sorten, og et stykke foran meg fikk jeg øye på toppvarden.

 

 

Dagen hadde vært helt suveren fra jeg startet i Namnlausdalen, med strålende vær og et vennlig og lettgått fjellterreng. Toppen av kransekaka var likevel å sitte her oppe i over 1500 meters høyde og speide utover den mektige Saltfjellet-Svartisen nasjonalpark. Prøvde meg så på noen selvportrett, med det resultat at kameraet deiset i bakken, heldigvis uten andre konsekvenser enn en ripe i lakken - dvs. i displayet. Lot meg for øvrig fascinere av to ørner som sirklet rundt og rundt, høyt der oppe. 

 

 

Vel nede igjen var det på med storsekken, før jeg ganske snart bikket ned mot Semskdalen i sør. Jeg var nå gått tom for vann, og ingen bekk var å oppdrive. Derfor var første prioritet å få slukket tørsten og fyllt opp vannflaska. Omsider kom jeg til Semskas bredd og fikk drukket meg utørst. Et kvarter seinere var jeg framme ved gressletta jeg hadde sett meg ut fra Semskfjellet. Den framstod som en stor og flat gressplen, og levde så absolutt opp til forhåpningene. Her ville jeg slå meg til ro.

 

 

Det var godt å endelig få vrengt av seg jakken, som hadde utgjort en helt nødvendig beskyttelse mot sola. I løpet av dagen hadde jeg imidlertid blitt solbrent oppetter føttene, så det var bare å innstille seg på å dekke seg til også i morgen. Etter å ha slumret ei stund i teltet gikk jeg i gang med dagens middag - amerikansk gryte. I et uoppmerksomt øyeblikk klarte jeg å strø utover mengder av jasmin-ris i innerteltet, som det tok sin tid å få plukket opp. Greit med litt tidsfordriv!

 

 

I halv sju-tida forsvant den brennende sola i skjul bak en fjelltopp, noe som føltes som en lettelse, før den igjen viste seg i vest litt seinere. Oppe i Semskfjellet skimtet jeg et ubestemmelig antall rein, sikkert en 15 - 20 stykker, som mørke bevegelige skygger.

 

Da klokka nærmet seg elleve gikk jeg ut for å ta meg et par glass brandy. Det var blitt temmelig mørkt, men fjellrandene vistes likevel godt mot den glassklare himmelen. Plutselig får jeg se to kraftige lys på østhimmelen like over hverandre - mye sterkere enn fra stjerner. I 30 - 45 sekunder står de og vibrerer, før de dimmer og forsvinner. Tankene pendler mellom fly, helikopter og UFO, uten at jeg blir enig med meg selv. Etter noen kapitler av De usynlige går jeg til ro.