# 596 • 14. – 15. juli 2020
Dag 1 (av 2):
Info
- Ankomst: 17:30
- Framme: 17:50
- Starttemp.: + 13°C (Husøya)
- Vær: Delvis skyet / sol → lettskyet / sol → overskyet på natta.
Aloha! Fra Holmen til Honolulu
Historien om en bror og ei søster som aldri møtte hverandre, men som likevel holdt hyppig kontakt gjennom hele livet, er like fascinerende som den er opplysende. På tampen av 1800-tallet, før søstera Alma ble født, forlot Theodor Holmen Raudskjærholmen i Træna og emigrerte etter hvert til Honolulu, Hawaii. 24 år gammel mottar Alma et kamera fra broren, som ber henne ta bilder fra sitt barndomsrike. Alma lærer seg å fotografere og framkalle bilder som hun sender til broren i den fjerntliggende øystaten i Stillehavet – og hun mottar bilder fra Hawaii i retur. I dag er bildene fra Træna blitt tilgjengelige for alle interesserte.
Jeg kunne saktens hatt lyst til å ta meg en ny tur ut i Trænas periferi – og hvorfor ikke nettopp Holmen, som er et av anløpsstedene til den lokale båtruta? Her hadde jeg fortsatt til gode å stige i land. Dermed var en ny tur i støpeskjea – og få dager seinere var jeg på vei utover havet med telt og sovepose.
Gjensynet med trehusbebyggelsen på Husøya er like trivelig hver gang.
Nå hadde det seg sånn at jeg hadde noen timer å slå i hjel på Husøya før lokalbåten la fra havn, og da syntes jeg det var passende å ta seg en matbit på «Aloha Café» – en lokal kafe bare noen få skritt fra havneområdet. Aloha er et hawaiisk uttrykk for kjærlighet eller omtanke, men som også brukes som «hei» og «ha det». Det eksotiske navnet på serveringsstedet er selvsagt inspirert av fortellingen om Alma og Theodor. Her inntok jeg en velsmakende burger, naturligvis med en tydelig smak av sydhavsfrukten ananas, før jeg satte meg ut i sola med en kopp kaffe med is attåt i lag med flere muntre feriegjester.
Aloha Café åpnet dørene i mai 2016.
Kine Olaisen og Morten R. Johansen har latt seg inspirere av korrespondansen mellom Træna og Hawaii.
Så var det dags å gå om bord i lokalbåten, og et vell av dialekter summet rundt ørene. De reisende var stort sett norske turister som hadde tenkt seg over sundet til Sanna – denne særpregede fjelløya like utenfor Husøya. Kun noen få andre ble med videre nordover, og da vi nærmet oss Holmen var jeg den eneste som gjorde meg klar for å gå i land. Et såpass aparte turmål vil nok aldri tiltrekke seg de store folkemassene – og det er jo for så vidt greit. Av både logistikkmessige og opplevelsesmessige årsaker satset jeg på overnatting. Dermed hadde jeg rikelig tid på meg til å gjøre meg kjent med denne delen av Træna.
På vei ut i Trænas mangfoldige øyrike.
Bebyggelsen på Holmen kommer til syne.
Kun én reisende settes i land på Holmen, og det er undertegnede.
Begeistringen med å legge ut på tur utenom allfarvei – enten det er til fjells eller til havs – er nok noe som aldri vil slippe taket. Også denne gangen sitret det i kropp og sjel av forventning og eventyrlyst idet jeg ble satt i land og så lokalbåten forsvinne ut av syne. Nå var jeg overlatt til meg selv – alene på en liten holme langt ute i havet, og her skulle jeg være til i morgen tidlig. Fantastisk! Om lykken sto meg bi, ville jeg i løpet av oppholdet også forsøke å ta meg over på naboøyene i Torvværet – som er fellesnavnet på hele denne øygruppa.
Først gjaldt det imidlertid å finne seg en teltplass, og jeg så for meg at det kunne være aktuelt å etablere seg på østsida av Holmen – litt unna bebyggelsen. Dermed trasket jeg i vei mellom husene. Øya viste seg grønn og frodig, og bebyggelsen (bestående av fritidshus) var holdt godt i hevd. På Raudskjærholmen er det ingen som bor fast lenger.
På denne idylliske pletten finnes det i dag kun fritidsbebyggelse.
En skal ikke mange meterne opp i terrenget, før en skuer utover horisonten.
Helt alene på Holmen var jeg visst ikke, da jeg la merke til en klesvask som hang til tørk og et vindu som sto på gløtt. Øyas gravplass ble passert, før jeg hadde tatt meg tvers over øya. En rusten gammel traktor med en henger full av minst like rustent jernskrot brøt med alt det vakre, og dermed fortsatte jeg opp på et lite høydedrag for å få disse trasige etterlatenskapene bort fra synsranden. Den utvalgte teltplassen lå riktignok litt utsatt til, men jeg tok likevel sjansen på å slå meg til ro her.
Kursen legges tvers over øya, mot østsida.
Fra teltplassen nøt jeg utsikten mot store deler av Nordlandskysten. Lengst i sør kunne Høyholmstindan i Vevelstad skimtes, mens jeg nordover kysten kunne se helt til Fugløya og Sandhornet i Gildeskål. Til begge disse stedene er det ca. ti mil fra Holmen. Nordlandsfjellene lå som ei lyseblå rand lengst i øst. Selv det adskillig nærmere Lovundfjellet virket å være et godt stykke unna denne lille gressflekken lengst ut på Helgelandskysten. Like i nærheten lå Dørværet – også det et fraflyttet vær i Træna.
Fra teltet kan jeg betrakte hele kyststripa fra Gildeskål i nord til Vevelstad i sør.
Etter middag bevilget jeg meg et par timer på øyet. Jeg hadde ikke til hensikt å sove vekk hele den vakre sommernatta, så jeg forholdt meg til regelen vi lærte i militæret: «En god soldat sover når han kan».
Kvikk og rask igjen, la jeg ut på en fotorunde rundt øya. Først gjennom bebyggelsen og ned mot kaia. Her ble jeg vitne til mengder av ærfugl. «Ea» var jo som husdyr å regne i flere av øyværene langs Nordlandskysten i gamle dager. Til denne kjærkomne fuglen bygde øyværingene små trehus og høstet dun. Vegaøyene er kanskje best kjent for denne tradisjonen, men det var ei viktig næring flere steder – ikke minst på Selvær, 6 km nord for Holmen. Nå i kveld kom jeg så nært innpå ea som jeg nok aldri har gjort før. Også rypa var å se her ute, tre voksne individer og flere unger.
Ea er allestedsnærværende og ser ut til å kose seg i kveldssola.
Fra kaia la jeg så ferden oppover mot Holmens høyeste punkt på 17 moh. Her oppe sto det ei grillhytte, og jeg kan tenke meg at den er god å ha når kulingen herjer rundt hushjørnene. Denne fine sommerkvelden var det derimot ikke behov for å komme seg innendørs. I stedet ble jeg sittende og speide utover hav og øyer i alle retninger. Nedenfor hytta hadde jeg overblikk over den vesle bebyggelsen som en gang utgjorde et helt lite lite samfunn. Herfra var det altså at Theodor Holmen utvandret til Hawaii.
Ei værbitt grillhytte står på Raudskjærholmens høyeste punkt.
Holmen og Honolulu – livslang korrespondanse og ei unik bildesamling
Følgende er sakset fra nettsida tenktraena.no:
I 1898 forlater Theodor Holmen hjemmet i Træna kommune for å begynne en reise som tar ham til Honolulu, Hawaii. Theodor emigrerer som hundretusenvis andre nordmenn i 1800 (sic.) og vender aldri tilbake til sitt barndomshjem. Tre år etter Theodors avreise blir lillesøsteren Alma født. Alma vokser opp i Træna kommune og bor der til sin død i 1997. Dermed møtes aldri de to søsknene, men i 1925 får Alma et kamera i posten. Avsender: Theodor Holmen, Honolulu, Hawaii.
Alma lærer å ta bilder, fremkalle og lage kopier. Hun dokumenterer livet på øygruppen, tar portrettbilder av trænværingene og sender bilder til broren i Hawaii, 10 000 nautiske mil unna. Deres brev- og bildeutveksling blir en personlig dokumentasjon av et helt 1900-tall, avbildet av to øyer i ulike deler av verden.
Historiene inkluderer utvandring, økonomisk oppgang, børskrakket, 2. verdenskrig og industrialisering. Da Alma dør i 1997, finnes internett, og i dag, fotograferer vi og sender bilder til den andre siden av verden på et øyeblikk.
Med prosjektet Træna – Hawaii ønsker vi å ivareta og formidle denne skildringen av et århundre med søsknene Alma og Theodor. Vi gjør også en ny, oppdatert fotografering av alle trænværingene i dag, i Alma Sandøys ånd. Fotograf Maja Atterstig har dokumentert ca 250 av havfolket. På Træna kan du se noen av alle bildene tatt av Alma og Maja, og du kan lese brevene fra Theodor.
I Theodors barndomsrike.
Det fjæres.
Livshistorien til søsknene på Træna og Hawaii som aldri møttes, maner til ettertanke.
Dag 2 (av 2):
Info
- Avskjed: 8:10
- Starttemp.: Ca. + 10°C
- Vær: Overskyet. Regnbyge.
Når sommernatta ligg utover landet
Ved midnatt hadde det fjæret så mye at det muliggjorde en tur over til Marøya, utenfor Holmen. Dermed la jeg i vei på nok en utflukt i dette «havlandet». Særlig i øst var det i ferd med å skye over, men i midten av juli er natta likevel lys her oppe ved polarsirkelen.
Ved midnatt gjør jeg meg klar for en ny rusletur.
I øst ligger Dørværet med Ørkja (t.v.) og Buøya (t.h.).
Endelig lar det seg gjøre å ta seg tørrskodd over mot Marøya, nordvest for Holmen.
Havlandets hemmeligheter.
Helgelandskysten er en uendelighet av turmuligheter.
Tilbakeblikk mot bebyggelsen på Holmen.
Fra Marøya var det fri utsikt sørvestover mot de nærmest magiske fjellene på Sanna. La også merke til et sted der det helt tydelig var skåret ut torv. Torv var viktig som brensel før i tida, kanskje særlig på de mindre øyene langt utpå kysten der tilgangen på ved var svært begrenset. Hele dette arkipelet som Holmen er en del av, bærer jo navnet Torvvær. Her var det tilgang på brensel.
Utsyn mot sørvest og den velkjente profilen av Sanna med Trænstaven og de øvrige Trænfjellan.
«Når sommernatta ligg utover landet» (lett omskriving av ei kjent strofe).
På vei tilbake mot teltet, er det å ta seg over den tørrlagte havbunnen.
Selv om det i stor grad hadde skyet over nå, var det likevel vindstille her ute i havet. Knotten kjente sin besøkelsestid, så det var bare å skalke lukene og komme seg ned i posen.
En flik av en regnbue viser seg ved Lovund.
Så mange timer med søvn ble det ikke, før jeg måtte opp igjen i halv sjutida. Sove kunne jeg gjøre når det passet seg slik. Nå gjaldt det å nå båtanløpet, sånn at jeg ikke risikerte å bli værende her.
I sjutida på morgenen har det skyet fullstendig over, men været er godt nok.
Det er greit å kjenne til når det er flo og fjære når en er på tur i Torvværet i Træna.
Gravlunden på Holmen.
Atter en gang bar det over de frodige engene, gjennom bebyggelsen og nedover mot kaia på vestsida. Og igjen møtte jeg på horder av ærfugl nede ved kaia. Fuglene kom flygende, landet elegant, før de seilte noen meter bortetter vannflata, dykket og kom opp igjen. At det sto et menneske og betraktet det hele, virket ikke å affisere dem.
I huset midt på bildet vokste Theodor Holmen opp, før han emigrerte som ung mann i 1898.
Om sommeren trekker slitne byfolk utover mot «de tusen øyers land».
Så er det bare å vente på båtanløpet.
At lokalbåten var noe forsinket, tok jeg med stoisk ro. Dette var nemlig noe billettøren hadde forberedt meg på i går. Rutetabellen som Nordland fylkeskommune har lagt opp til er visst i praksis tilnærmet umulig å overholde, selv på en godværsdag med få reisende. Omsider klappet båten til kai, før det bar tilbake mot Husøya. Nok en givende tur mettet på opplevelser var over.
For de som er interessert i å ta en titt på Alma Sandøys 1278 fotografier av folk og dagligliv i Træna fra 1925 og fram til ca. 1970 – og som ikke har mulighet til å reise til Træna for å se den fysiske bildesamlinga – kan se dem her.
Tags: lokalhistorienattvandringskjærgårdøyvær
