# 598 • 5. – 9. august 2020
Dag 1 (av 5): Hundåla fergeleie – Daltjønna
Info
- Start: 15:30
- Framme: 22:55
- Starttemp.: + 19°C
- Vær: Lettskyet / sol → klart.
Demmeldalens siste vår
Bakteppet for denne flerdagsturen i traktene vest for Mosjøen var vissheten om at et 55 km² stort fjellområde – intet mindre enn 13 km fra nord til sør – har blitt avsatt til vindkraftutbygging av myndighetene (med god drahjelp fra lokale politikere). Etter planen skal anlegget med over 70 vindkraftturbiner og dertil hørende milelange tilførselsveier være ferdig utbygd og settes i drift innen utgangen av 2021. Jeg ville gjerne besøke denne fjellheimen i hjertet av Helgeland og se den slik den har tatt seg ut i tusenvis av år, før de store utbyggingene forandrer fjellandskapet for alltid.
Fergeturen fra Mosjøen og utover Vefsnfjorden forgikk i et strålende vær, og jeg ble sittende på dekk under hele overfarten. Vel framme i Hundåla, på sørsida av fjorden, var det overraskende mange som kjørte i land. Mye hyttefolk, antakeligvis, men sikkert også fastboende som skulle utover mot Vestvågan og Husvika. Jeg derimot hadde kun apostlenes hester å stole på da jeg la i vei langsetter veien med ei solid bør på ryggen.
Fra fergeleiet i Hundåla på sørsida av Vefsnfjorden legger jeg i vei innover fjellene.
Sist jeg tok meg til fots langs denne veien var en dag på seinhøsten 2004, da det både lynet, tordnet, regnet og haglet, før turen ble avsluttet i bekmørke. Denne gangen gikk jeg i shorts. Planen for dagen var å ta meg opp på Vikdalsfjellet. Hva de neste dagene ville by på, var fremdeles uvisst. Meteorologene hadde helgardert seg, og tok høyde for et sammensurium av både sol, opphold, tåke og nedbør. Håpet var å gå søretter fjellene, for så å ende opp nede ved Vefsna et eller annet sted. Men jeg fikk se det an.
Gården Hundåla. Kontrasten mellom det fruktbare og det golde er slående.
Det var nesten ikke en bil å se etter at de som kom med ferga hadde kjørt. Etter vel 3,5 km tok jeg av fra veien mot Husvika, før jeg tok til å følge grusveien oppover langs elva Hundåla. Denne hadde jeg aldri gått før, så det ble en ny opplevelse. Veien snor seg oppover et stort elvegjel og ble anlagt i forbindelse med kraftutbyggingen av Hundålvatnet i 1963. På den tida lå det noen fjellgårder ved vatnet. Disse ble neddemt, og som erstatning ble beboerne tilbudt tomt i Mosjøen (kilde: Wikipedia).
Oppover langs elva Hundåla.
Osp.
I solsteiken ble det nødvendigvis noen drikkepauser her og der. Å gjøre tabben med å gå tom for «drivstoff» voktet jeg meg vel for. Ei rødmalt stue ved et lite jorde kom til syne etter en 5-6 km langs Hundålvassveien – gårdsbygningen på den nedlagte gården Demmeldalen, som i dag brukes i fritidsøyemed. Demmeldalen er et flere kilometer langt skogkledd dalføre som skjærer seg inn i fjellmassivene østover. Og det var nettopp innover denne dalen jeg satte kursen nå.
Gården Demmeldalen var i sin tid en av de mest avsidesliggende i Vefsn.
En traktorvei ble fulgt kun noen titalls meter bakenfor huset, før en sti tok oppover til venstre. Jeg tok sjansen på å følge denne, noe som viste seg som et godt valg. Stien viste seg velbrukt, og tok meg stadig lenger innover dette bortgjemte dalføret i Vesterfjellan. Kartet antyder at det skal ha vært seterdrift her inne i gamle dager. I dag er det ingen fastboende i disse traktene lenger, men mange har likevel glede av å ferdes her på fritida. Ei trimbok midtveis inne i dalen kunne understreke dette.
Ingen ringere enn selveste ordføreren har skrevet seg opp før meg.
Stien blir mer utydelig videre oppover dalen.
Demmeldalens siste vår.
Ovenfor skoggrensen øverst i dalen kom hele fjellranden til syne. Der oppe vil det til neste år komme opp en skog av vindkraftturbiner – både mot sør og mot nord, og rett fram – altså mot øst. Tittelen «Demmeldalens siste vår» er ikke tilfeldig valgt – det er både et ordspill og en metafor. Et ordspill på visa «Vømmøldalens siste vår», som er et hjertesukk over kraftbransjens naturødeleggelser og profittjag. En metafor for en natur som våkner til liv for siste gang. Elva vil selvsagt fortsette å bruse og skogen vi nok bestå, men det villmarkspregede landskapet vil bli ugjenkjennelig.
Det er enorme naturødeleggelser vi vil bli vitne til. Som nevnt i innledningen, vil hele industriområdet bli 13 km i luftlinje. Totalt vil det bli bygd 72 vindkraftturbiner med en navhøyde på 105 m og rotordiameter på 149 m (kilde: øyfjelletvind.no). Total høyde vil følgelig bli ca. 180 m. Turbinene vil for øvrig bli utstyrt med lys. I tillegg vil det bli bygd milelange tilførselsveier, noe som per dags dato er kommet langt. Etter hvert som omfanget går opp for folk, er det blitt stadig mer skepsis og motstand i befolkninga. Men mange er også for dette – og ikke uventet er det også mye likegyldighet å spore.
Om et drøyt år vil 72 vindkraftturbiner rage over disse fjellene – hver og én 180 meter høy.
Det uhyggelige scenariet var vanskelig å ta innover seg, her jeg tok fatt på fjellsida mot nord. Med en litt for tung sekk ble det en seig og tornefull ferd, men jeg fikk da slept meg oppover med små steg. Ganske ofte meldte behovet for en pust i bakken seg, og for hver gang ble en god sup vann konsumert – til en stadig finere utsikt.
Jeg sliter meg opp fra dalen og inn på fjellet.
Da de verste motbakkene var unnagjort bar det inn i en litt plundrete bekkedal, og det varte og rakk før jeg så snurten av tjønna jeg hadde pekt ut som dagens mål. Et sauetråkk ble til dels fulgt, før jeg omsider fikk se Daltjønna foran meg. Jeg var framme! Her på snaufjellet fant jeg meg en grei teltplass på sørsida av den vel 500 m lange og buktede fjelltjønna.
Endelig framme!
Fjellsida hadde virkelig sugd krefter, og alt fra teltoppsetting til å få skiftet til tørt gikk usedvanlig tregt. En og annen mygg som svirret i den vindstille lufta satte nok fisken mer pris på enn meg. For fisk var det ingen tvil om at det var her, der den vaket på jakt etter føde. Mens mørket senket seg mer og mer, steg månen stadig høyere på himmelen.
Dag 2 (av 5): Daltjønna
Status quo
I halv sekstida var jeg oppe en tur, og kunne slå fast at et krast værskifte var på gang. Enn så lenge sendte sola sine varmende stråler fra nordøst, men et massivt skydekke var i ferd med å sive sakte, men sikkert over himmelen fra vest. Det var for tidlig å stå opp, så jeg gikk og la meg igjen. Straks etter forsvant sola.
«Solspeil» grytidlig på morgenen.
De siste strålene kjærtegner landskapet.
Seinere på dagen hadde regnet ankommet. Skodda lå helt nede på bakken og tjønna kunne bare anes et stykke bortenfor teltet. Dette var for så vidt ingen overraskelse – det var jo meldt et høyst variabelt vær – men samtidig var det litt irriterende at dagens plan om å ta meg til topps på fjellet Digermulen, lengst nord mot Vefsnfjorden, gikk i vasken. Poenget blir borte når en ikke ser noe, og det er også forbundet med en viss risiko å sose rundt i gråskodda i fjellet. Heldigvis var det minimalt med vind, og det ble en rolig frokost litt utpå formiddagen.
Ikke noe drømmevær på dag nummer to.
Grått og vått.
Først i sjutida på kvelden sluttet det å regne, men skodda lå likevel tung og knugende. Innimellom letnet det såpass at jeg kunne se utover tjønna, før det få minutter seinere ble like dårlig sikt igjen. Jeg legger ikke skjul på at en blir litt preget av dette været, selv om det også kan være fascinerende. Jeg hadde i hvert fall et håp om en viss forbedring i morgen.
Værfast.
I fjellet er det værgudene som setter premissene.
Et blaff av letning…
…før det tykner til igjen.
Dag 3 (av 5): Halternordtjønna
Info
- Start: 12:00
- Framme: 13:00
- Tilbake: 16:20
- Starttemp.: + 18°C
- Vær: Overskyet → delvis skyet / sol.
Tause vitner
Skodda hang fortsatt igjen i fjellsidene tidlig på morgenen, men det var tydelige tegn til letning. Og utpå formiddagen hadde skyene løftet seg så mye at alle fjelltoppene var synlige. Planen om å ta meg sørover fjellene var allerede forkastet. I stedet valgte jeg å la teltet stå i ro og heller bruke de to neste dagene på å gjøre meg bedre kjent i de nærmeste omgivelsene (om forholdene tillot det), for så å gå tilbake til Hundåla.
Sauene beiter ubekymret rundt Daltjønna.
Uten sekk la jeg ut på ei vandring sørover. Målet var ei gjeterhytte ved Halternordtjønna. Dit var det ikke lenger enn vel to og en halv km. Stor-Finnkneet dukket opp, før den ene tinden etter den andre i De syv søstre kom til syne i vest. Langt foran meg skimtet jeg hytta i profil mot himmelen, og det tok ikke altfor lang tid før jeg var framme.
På vei over Vikdalsfjellet. Demmeldalen ned til høyre.
Hytta eies i fellesskap av sauebøndene på begge sider av fjellet. Selv om den låst, er den likevel et fint turmål med sin flotte beliggenhet. Dessverre var det verken mobildekning eller nettilgang ved hytta, så jeg fortsatte et lite stykke til mot sør – helt til fjelltopper i det fjerne begynte å komme til syne.
Gjeterhytta ligger naturskjønt til på snaufjellet.
Golvertindmassivet i Børgefjellet var ikke til å ta feil av. Så viste de seg – i tur og orden: Jamtfjelltinden, Brurskanken, Oksfjellet og Okstindan. Og i forgrunnen – «baksida» av Øyfjellet. Fustvatnet var også synlig herfra. Fikk tatt en telefon og sjekket værprognosene, som var like ustabile som før – og lite å bli klok på.
Bare noen få hundre meter sør for hytta, ved Halternordtjønna, får jeg inn internett.
«Baksida» av Øyfjellet med Vikdalen nedenfor.
Men jeg la også merke til noe annet – en stor og forseggjort varde. Det kunne ikke herske særlig tvil om hva dette var, nemlig den gamle farleia mellom de i dag neddemte gårdene ved Hundålvatnet og Vikdalen. Langs denne leia har folk vandret i generasjon etter generasjon fra langt tilbake i tid, sikkert ofte med tung bør og i mye forskjellig vær – sommer som vinter. Fra Vikdalen var det en ikke altfor lang båttur til handelsstedet Kulstadsjøen eller seinere Mosjøen innerst i fjordbotnet.
Veiviser i fjellet.
Jeg bestemte meg for å følge denne gamle leia et stykke – først nordøstover i retning Vikdalen. Den ene etter den andre varden reiste seg diskret, men godt synlig opp fra terrenget og risset opp leia for en ikke altfor kjent fjellvandrer. Vardene står slik de har stått i uminnelige tider, som tause vitner om fortidas ferdsel.
I godvær var vel Lukttinden siktemerke godt nok, men i skodde og kov kom vardene til sin rett.
Langs denne farleia har det gått folk i hundrevis av år – i hvert fall siden 1600-tallet.
Lendet var lett å ta seg fram i, men etter hvert går det bratt nedover mot Vikdalen. Ned i lavlandet hadde jeg ikke tenkt meg, så jeg snudde og gikk tilbake. Når jeg nå først gikk langs dette gamle faret, ville jeg også gå et stykke i motsatt retning – altså sørvestover. Nå var det ikke lenger Lukttinden som var blikkfanget i horisonten, men De syv søstre. Også denne veien var vardene møysommelig og omhyggelig bygd opp, og flere av dem framsto nærmest som små kunstverk som gled elegant inn i naturomgivelsene.
Så legger jeg kursen i motsatt retning.
Flere av de gamle vardene er nærmest som kunstverk å betrakte.
Den historiske ferdselsleia over fjellet fra Hundålvatnet til Vefsnfjorden
Helt siden 1600-tallet har det vært gårdsdrift ved Hundålvatnet. Den første gården ble ryddet i ei tid da folketallet i Vefsn var i ferd med å ta seg kraftig opp, både som følge av at etterdønningene av svartedauden hadde lagt seg og tilflytting. Folk søkte utkomme på de underligste plasser, som f.eks. i Sørvassdalen og ved Hundålvatnet.
Gården lå utenom allfarvei, og å ta seg nedover det bratte og ulendte elveleiet nedover langs Hundåla var ytterst krevende. Derfor ble den naturlige leia å ta seg over fjellet til Vikdalen. Dit var det 12 km.
Fra Hundålvatnet stiger terrenget nokså bratt oppover. Navn som Vårlia og Vårlibekken kan vel tyde på at lia ble tidlig snøfri, sørvendt som den er. I alle fall var det vanlig å deponere ski ovenfor denne lia. Et par plasser skal det finnes rester etter gamle ski og staver under store steiner. På fjellet fortsetter leia på nordsida av Mølnhustjønna og Halternordtjønna kilometer etter kilometer, før det går bratt nedover mot Vikdalen og fjorden.
Fra en beskrivelse av et gravfølge som gikk over fjellet i 1944 kommer det fram at hundålvassfolket hadde naust i Vikdalen med rom for overnatting i andre etasje. Det var vanlig å overnatte i naustet, før de tok rutebåten inn til Mosjøen neste dag.
I 1963 ble Hundålvatnet demt opp som magasin for Grytåga kraftverk. Gårdene ble lagt under vann og folket her, som var tvunget til å flytte, ble tilbudt tomter i Husbrekka i Mosjøen. Det samme året ble en anleggsvei bygd nedover Hundåla-vassdraget, som i dag er åpen for allmennheten.
Kilde:
- Andersen, A.: Gravfølge med hest og slede over fjellet i Årbok for Helgeland 2014.
Det kunne vært spennende å fortsette helt til Hundålvatnet, men her velger jeg å snu.
Utsikt mot De syv søstre i vest-nordvest.
Tilbake ved hytta, ble jeg sittende lenge på trappa og bare nyte det vidstrakte utsynet og de tidløse omgivelsene. På en dag som denne var det en fornøyelse å være i fjellheimen. Ifølge yr.no var temperaturen atten grader, men utover ettermiddagen vil jeg tro den ble enda litt høyere. Det var fristende å bare bli sittende her på trappa, men samtidig merket jeg at sulten begynte å melde seg, så det var vel bare å traske nordover igjen.
Nedover Demmeldalen.
«Fjellets gull» er vanskelig å gå forbi.
Det blir noen munnfuller med fullmoden molte – rik på C-vitamin.
Hjemme igjen.
Utpå ettermiddagen, før det så smått begynte å mørkne, la jeg merke til en sportsfisker som sto og fisket ved nordenden av tjønna. Gikk og satte meg oppå en liten høyde bortenfor teltet før jeg tok kveld. Forskjellen fra gårsdagens dystre skodde var slående. I kveld skinte månen over fjellheimen, og kun et saktmodig sus fra bekken som renner fra ut fra tjønna kunne fornemmes. Det eneste som brøt litt med idyllen var ei spinkel, men svært høy mast på Heifjellet i sør med et rødt lys i toppen.
Dag 4 (av 5): Per Larsso-muren
Info
- Start: 12:15
- Framme: 12:45
- Tilbake: 15:45
- Starttemp.: Ca. + 18°C
- Vær: Delvis skyet → overskyet. Vind på toppen. Senere vind, tåke og kraftig regn. Roligere mot kveld. / sol.
I «Rik-Jo Persos» rike
Mens jeg i går gikk sørover, ville jeg i dag legge kursen nordover fjellet. Et høydedrag som som på kartet var benevnt som «Per Larsso-muren» og som vistes godt fra teltplassen ved Daltjønna var et naturlig delmål, men hovedmålet var å komme meg opp på Digermulen – en røslig fjelltopp lengst i nord som vender ut mot Vefsnfjorden.
Nok en dag med finvær i fjellet.
Jeg kunne ikke bedt om et bedre vær. Halvskyet, mildt og litt bevegelse i lufta innbød til fjellvandring. Mygga hadde ikke vært til nevneverdig sjenanse hittil på turen, men i dag rensket brisen alt av denslags unna. Til å begynne med fulgte jeg ei nokså flat forsenkning nordover. Det slo meg hvor grønt og innbydende fjellet var. Lendet var dessuten svært så lettvint å ta seg fram i.
Ut på tur igjen – denne gangen nordover.
En fjellvandrers paradis.
På vei oppover mot Per Larsso-muren la jeg merke til enda ei mast – på Sørgardsfjellet i vest. Også denne var av den veldig høye og spinkle sorten. I ettertid har jeg blitt klar over at det står fire slike master i disse fjellene med vindmålingsutstyr i toppen. Ifølge utbyggeren ble mastene montert i 2017 (kilde: eolusvind.no).
Tilbakeblikk mot Daltjønna og Vikdalsfjellet.
«Rik-Jo Perso»
Jon Person (1818-1887), ofte kalt Jo Perso eller «Rik-Jo Perso», var en markant skikkelse i den sørsamiske befolkninga på 1800-tallet og en kar det gikk gjetord om både blant bygdefolk og reindriftsutøvere lenge etter hans død. Tilnavnet fikk han naturligvis fordi han sto seg godt og hadde en reinflokk som var betydelig større enn det som var vanlig. Onkelen var den legendariske Njaarke-Næjla – «den siste noaide / nåejtie / sjaman».
I yngre år virket Jon som lærer for sørsamiske barn – både som omgangsskolelærer i Vesterfjella (Njaarke) om sommeren og på sameskolen i Finnskogen på Dolstad i dagens Mosjøen. I 30-årsalderen skal han ei tid ha jobbet som postfører, og han bar da posten over Toven til Vefsn. Men ifølge sønnen ble han lei dette, og fra rundt 1850 gikk han over til reindrift som levevei. Kjerneområdet later til å ha vært nord i Vesterfjella, fra Eiterådalen og nordover.
I 1856 havner Jo Perso og broren Per i en rettslig konflikt med godseieren Fredrik Holst, da brødrene ikke ville betale avgift for bruken av land og skog der de oppholdt seg. Konflikten resulterte i flere rettssaker, og fra saksdokumentene kommer det fram hvor flytteleia for reinen gikk tidlig på 1850-tallet.
Sitat fra Jacobsen, K.: «Rik-Jo Perso» i Årbok for Helgeland 1988, s. 63:
Det framgår at de om vinteren oppholdt seg i Leirfjord-traktene på nord- og austsida av fjordene. Derfra flyttet de om våren over til vestsida av Vefsnfjorden, ved å dra over fjorden fra Remneset til Sørnes omkring midten av april. Derfra har flyttinga fortsatt sørover forbi Hundåla, Hundålvatnet (Bjørnvollen) og Sørvassdalen sørover til Eiterådalen der de hadde sitt sommeropphold. Omkring midten av august drar de nordover igjen etter samme ruta.
Etter hvert som årene gikk ble virkeområdet til Jo enda mer vidtfavnende, men mot slutten av livet konsentrerer han seg mest om kjerneområdet nord i Vesterfjella. Jo skal på 1860-tallet ha hatt en reinflokk på godt og vel 450 dyr, noe som gjorde ham til en velholden mann. Rik-Jo Perso døde i Kalvdalen i Visten i 1887 og ble begravd på Tjøtta.
Kilde:
- Jacobsen, K.: «Rik-Jo Perso» i Årbok for Helgeland 1988.
I «Rik-Jo Persos» rike – utsikt mot de to Finnknean i sør-sørvest.
Oppe på Per Larsso-muren (656 moh.) blir jeg belønnet med en flott utsikt.
Visste ikke ordet av det før jeg var på toppen. Her oppe blåste det friskt, men siden vinden var mild plaget den meg minimalt. Jeg hadde ikke regnet med at utsikten skulle være så vidstrakt fra denne lille knatten, derfor ble jeg forundret over å kunne se flere av fjordbygdene og hele Drevjedalen foran meg – fra Holandsvika og oppover til Drevvatnet. Ellers utgjorde Okstindan, Finnknean, De syv søstre og en lang rekke andre størrelser velkjente referansepunkter i horisontene. La meg likegodt på rygg i lyngen og slumret av ei stund i ly for den verste vinden.
Mot Søfting.
Holandsvika og Drevja.
I nord ligger dagens turmål – Digemulen (673 moh.).
Etter en god hvil, måtte jeg virkelig gni meg i øynene. På nytt ble jeg forbauset over utsikten. Ikke over hvor mange fjelltopper jeg så – men hvor få jeg plutselig så! Et umiskjennelig gråhvitt teppe var i ferd med å bre seg fra vest, og på få minutter forsvant også tindene i De syv søstre inn i skyene – en etter en. Jeg ante ugler i mosen, og ganske visst: Også dagens turmål – Digermulen – begynte å dekke seg til, knappe to km nord for her jeg satt. Dette var en lei strek i regninga.
De syv søstre forsvinner i skymassene – et illevarslende tegn.
Kort tid etter blir også Digermulen innhyllet av gråhvite tåkeskyer.
Da jeg hørte et fjernt tordenskrall gikk jeg. Ikke noe poeng i å utfordre vestaværet. Det var en helt riktig beslutning, skulle det etter hvert vise seg. På tilbaketuren holdt jeg høyden et stykke, før jeg skrådde ned mot den lavereliggende tjønna der teltet sto, og der jeg nå på sett og vis begynte å føle meg hjemme.
Best å komme seg i trygghet.
Enn så lenge råder idyllen ved Daltjønna.
Turen ble kortere enn tenkt, men slik er det av og til.
Tilbake i teltet tok det ikke lang tid før uværet kom. De første sporadiske regnpiskene ble snart avløst av et heftig skybrudd. Så hamret det laus med en voldsom styrke. Det var et øredøvende leven og vinden reiv og sleit hvileløst i teltduken. Utenfor hadde skodda senket seg helt ned på bakkenivå. Men noen reprise fra Børgefjell for to år siden, da teltet kollapset i et tilsvarende uvær, fryktet jeg ikke denne gangen. Teltet holdt mål. Likevel tvang jeg meg ut for å stramme opp bardunene for sikkerhets skyld. Utover kvelden spaknet det, men det var ufyselig nok å oppholde seg utendørs.
I ly – i tide.
Uvær i fjellet er ikke å spøke med.
Dag 5 (av 5): Daltjønna – Hundåla fergeleie
Info
- Vær: Overskyet → delvis skyet / sol. Noe vind på fjellet.
- Avskjed: 15:55 (fra Hundåla fergeleie)
Tida og veien
Batteriet på mobilen tok kveld allerede før jeg begynte å pakke, og powerbank hadde jeg ikke med. Dermed var jeg uten klokke. Tilsynelatende ikke så viktig, men når en skal rekke dagens siste ferge og det er 15 km å gå, så er det en stor fordel å vite hvordan en ligger an i løypa tidsmessig. Ikke minst hvor god eller dårlig tid en har til å bevilge seg pauser underveis. Nå fikk jeg bare leve i uvisshet og satse på at jeg ville klare det. Jeg hadde i grunnen bare tida og veien.
Det var spesielt å legge dette grønne og innbydende fjellterrenget bak seg. Jeg får nok aldri se det igjen slik jeg gjorde på denne turen. Og det får snart ingen andre heller, dessverre. Til neste år står det en skog av vindkraftturbiner her.
Igjen viser de lunefulle værgudene seg fra en mildere side.
Det er vemodig å ta avskjed med disse fjellene – spesielt når man vet at de skal ofres på kapitalens alter.
Det ble et kort, men fint bekjentskap på dødsleiet.
Jeg tok meg ned i dalen langs et sauetråkk. Gårsdagens uvær var erstattet av et herlig vær å gå i – overskyet, men ingen nedbør. Utover dagen ble det stadig mer sol. Jeg lurte veldig på hva klokka kunne være og om jeg ville rekke ferga. Men å ta sorgene på forskudd var uaktuelt, så det var bare å gå på alt hva remmer og tøy kunne holde langs den «endeløse» landeveien.
Da jeg nærmet meg fergeleiet ble jeg passert av en og annen bil – og dette ga meg håp om at jeg ville ankomme i tide. Jeg fattet mot og la inn et ekstra gir. Aldri har jeg blitt så glad for å se en fergekø før, og en liten halvtime seinere var vi på vei til Mosjøen.
Lykken står den kjekke bi, som det heter. Eller flaks, som det også kalles.
Etterord
I månedsvis knyttet det seg en viss optimisme til et søksmål som Jillen-Njaarke reinbeitedistrikt i samarbeid med organisasjonen Motvind reiste mot utbyggeren Eolus Vind og Olje- og energidepartementet. Saken kom opp for Oslo tingrett 21. september 2020 og ble beskrevet som Davids kamp mot Goliat. Reinbeitedistriktet og Motvind tapte saken og måtte ut med 1,76 millioner kroner i saksomkostninger. Hva som eventuelt skjer videre gjenstår å se.
Tags: ferdavegerfjellvandringlangs vei og stisamisk kultur
