Fallos, funn og fornminner

På toppen av Val’haugen står altså den smått berømte fallosen – en 89 cm høy og 50 cm brei “skulptur” av et erigert mannlig kjønnsorgan i hvit marmor. Den er, som nevnt, den største steinfallosen i det nordlige Europa, og stammer sannsynligvis fra folkevandringstiden (år 400 – 600 e.Kr., dvs. siste fase av eldre jernalder).

Etter en 150 år lang tilværelse på Historisk Museum i Bergen, ble den i 1993 tilbakeført til sitt opprinnelsessted på Val’haugen på Glein.

Fallossteiner er fruktbarhetssymboler. I visse tilfeller kan en kanskje anta at fallossteinene kan ha forbindelse med kultsteder. Videre står det å lese om Val’haugen: Stedet har vært en samlingsplass inn i seinere tid. Det går også et sagn om at kvinnene danset nakne omkring den Sankthansnatten.

Uavhengig av sagnets troverdighet, så settes fallosen på Glein i sammenheng med dyrking av guden Nerthus / Njord (norrønt Njǫrðr) – en av de viktigste gudene i vaneætten, og guden for fruktbarhet, rikdom og skipsfart.

At menneskene for 1.500 år siden utøvde fruktbarhetsritualer av seremoniell karakter i forbindelse med Njord-dyrkingen er tenkelig. Kanskje har det også foregått ofringer, da det i hedensk tid var vanlig å ofre på gravhauger. På Gleinsgården er det for øvrig en unik fallosutstilling.

Gjennom de 500 årene gravfeltet var i bruk forandret gravskikkene seg, og Gleinsneset kan framvise en imponerende variasjon i så måte, med både røyser, rundhauger og langhauger med og uten båt.

Haugene fra folkevandringstida er gjerne mindre enn de som kommer seinere i jernalderen, fra 600-tallet og utover. På 1700- og 1800-tallet (men også før) var gravplyndring utbredt, og mange verdifulle gjenstander er gått tapt, uten at det kommer fram om dette har forekommet på Gleinsneset.

Av gjenstandene som ble funnet under utgravingene var bl.a. fingerringer av gull og sølv og perler av rav og glass. Det bemerkelsesverdige er at alt dette er importvare. Glassperlene er sannsynligvis fra Frankrike, mens perlene av rav er importert fra Jylland. Dette viser at Glein ikke var noen hvilken som helst gård i jernalderen. Det foregikk en vidstrakt handel, og hele Skandinavia var å anse som et stort fellesskap. En forutsetning for dette handelssamkvemet var båten.

Midt på haugbunnen i denne langhaugen var det skåret ned en båt, 7 m lang og 2 m bred. I båten ble det funnet en del ubestemmelige jernrester, båtsøm og en liten bjelle. Med sin lengde på 20 m er denne langhaugen, eller båtgraven, blant Helgelands største. Båtgraven ved Heståsen i Sømna kommune er den største, nesten 50 m lang. Hvorfor brukte man båten som gravkammer og gravform? Det sedførende, havgående skip har vært forutsetningen for overlevelse, mellommenneskelig kontakt og handel i nesten hele vår historie. Båten bar ideer og impulser mellom menneskene. Det er naturlig at båten er et gjennomgående motiv i fortidskunst og trosforestillinger, – båten gjennomsyrer både liv og død.

Ei av gravene var ei velutstyrt krigergrav, der den avdøde var gravlagt med fullt krigsutstyr. Rester av et sverd, spydspisser og ei skjoldbule ble funnet her, i tillegg til et leirkar.

Gravfeltets beliggenhet mot skipsleia på østsida av Dønna var nok ikke tilfeldig valgt. Dette var hovedferdselsåra – “nordvegen” – veien mot nord i eldre tid. Også på innersida av leia fantes det jernalderbosettinger, nærmere bestemt i Tomsvik og på Tomseidet på øya Tomma og på Hov på øya Løkta.

Utover i yngre jernalder mister etter hvert Glein sin dominerende posisjon, mens Hov står fram som det nye maktsenteret i området. Navnet indikerer at det har vært et hedensk gudehov der.

Selv om jernaldergravene riktignok ligger nær leia, har de samtidig en nærhet til gården. Annerledes er det med gravene fra bronsealderen, som gjerne ligger oppå frittliggende knauser, avsides i forhold til god jord. Sjøen var nok viktigere enn åkeren på denne tida.

Kilder:

• Helgeland Historie – Bind 1

• Informasjonstavlene på Gleinsneset

• Nettsiden Nordlandsportalen.no

• O. Rygh: Norske Gaardnavne