Årsrapport 2020

Koronapandemien satte et sterkt preg på hele samfunnet i 2020, bl.a. i form av smitteverntiltak. Men også i tursammenheng ble året noe merkelig. 584 timer på tur (tilsvarende 24 døgn) er uten sammenligning tidenes beste resultat. Likeså 22 overnattinger i telt fordelt på 14 teltturer. Men dette var også «året det var så flatt». Ikke på en eneste tur kom jeg meg over 700 moh., noe som aldri har skjedd tidligere år. 8. mai var det 75 år siden 2. verdenskrig endte, og på frigjøringsdagen besøkte jeg kystfortet i Fagervika, Leirfjord. Turer ble det også til Petter Dass’ fødested på Nord-Herøy og til Strandlandet på Nesna, der dikterpresten meislet ut sitt storslåtte verk «Nordlands Trompet». Jeg kjente min besøkelsestid da jeg visste at det i år var siste sjanse for å se fjellheimen vest for Mosjøen slik den alltid har tatt seg ut, før den blir ofret til vindkraftindustrien. Ellers ble attraksjoner som «fyrstikkfurua» på Grønnøya og Vegatrappa oppsøkt. Til slutt kan det nevnes at jeg i år observerte flere rådyr enn ryper.


I lengre tid hadde jeg vært fast bestemt på å hedre den lokale forfatteren Arvid Sveli på det som ville blitt hans 100-årsdag, kun seks dager inn i det nye året. Og hva var vel mer naturlig enn å ta turen til nettopp minnesmerket på Sveliheia, like ved forfatterens barndomshjem i den en gang så livskraftige Vassbygda? Til tross for et begredelig vær med regn og blest, ble turen et kjærkomment avbrekk i mørketida.

Med våren kom turlysten for fullt, og vel gjennomtenkte turplaner skulle nå settes ut i live. Først ut var en telttur til Hestøya i Alstahaug, der jeg hadde til hensikt å følge en flere kilometer lang kultursti i havgapet. Skal en få tid til å gjøre seg kjent andre steder enn i nærområdet, er overnatting en stor fordel, for ikke å si en nødvendighet. Sagnfiguren Sømnakongen var neste ut. Den kanskje mest enigmatiske skikkelsen i det velkjente sagnet om nordlandsfjellene hadde jeg lenge hatt på ønskelista, og da jeg fant en beskrivelse i boka «Trollfjell i nord» av Finn Lyng, var saken grei, trodde jeg. Men dessverre måtte jeg nøye meg med en tur i fjæra ved Trælnes, da den folkesky monarken hadde funnet det for godt å gjemme seg i skyene.

Mye tyder på at dikterpresten Petter Dass’ fødested var Nord-Herøy gård, og bautaen her ble et selvsagt stoppested da jeg tok meg til fots rundt den relativt flate og godt befolkede øya midt i kystleia. Allerede som residerende kapellan på Nesna tok den godeste Petter fatt på et av nordnorsk litteraturs viktigste verk, «Nordlands Trompet». De første årene på Nesna holdt han hus på gården Strand på sørsida av Nesnahalvøya. Fremdeles er et stykke av det opprinnelige veifaret godt synlig i lia høyt over Ranfjorden. Om jeg gikk i Petter Dass’ fotspor på vei over Strandlandet vites ikke, men helt utenkelig er det vel ikke?

I år var det 75 år siden 2. verdenskrig sluttet, og i den anledning hadde jeg lagt opp til et knippe «krigshistoriske turer». Dog ble bare et par av dem realisert – begge til godt ivaretatte kystfort. Heia kystfortNordøyvågen, lengst nord på Dønna, kan skilte med noen imponerende underjordiske bunkere, mens Fagerviken kystfort i Leirfjord fremdeles framstår som et iøynefallende festningsverk. Fra den eiendommelige Brua – naturens egen molo som viser seg ved fjære sjø – snor den historiske stien på Bruneset seg forbi fortets ulike deler. Turen i Fagervika ble gått på selveste frigjøringsdagen, og det norske flagget vaiet både i bygda og ved et minnesmerke for falne. 17. mai ble i år feiret på Fleinvær i Gildeskål. Vinterens siste krampetrekninger med blest og snøkov ble avløst av et strålende vær på nasjonaldagen.

Vår ble til sommer, og teltet fortsatte å bli min følgesvenn. En av årets mest spesielle teltplasser var på toppen av den 130 m høye Storgjedden på Sleipnesodden, nord i Rødøy. Høy er den ikke, men nokså karakteristisk og svært frittliggende. Ikke så langt unna, på den lille Grønnøya i Meløy, ble det også en overnattingstur. Øya er nok aller mest kjent for «fyrstikkfurua», malt av Thorolf Holmboe. Selv om den ikoniske furua ble felt av vandaler for noen år siden, har gode krefter kommet sammen og reist den igjen. For første gang siden 2006 ble det gjensyn med Rødøya – denne gangen i lag med Helle. Etter regn kommer sol, heter det, og å kunne ligge og sole oss på solsenger i en deilig temperatur på Storsanden var vel det nærmeste vi kom sydenstemning i år. Den lokale båtruta i Træna har flere spennende anløpssteder, f. eks. Holmen – en grønn og frodig flekk langt til havs. Ved lavvann tørrlegges sundene mellom flere av holmene i Torvværet, noe som muliggjorde ei minnerik nattevandring i den lyse sommernatta.

Nattevandringer ble det flere av i sommer, hvorav den ene gikk tvers over Vega og oppover den flotte Vegatrappa. Ved å gå den på natta fikk jeg ha herligheten for meg selv, uten å måtte gå i kø. En annen attraksjon jeg besøkte nattestid var Nepsteinen – en slags miniatyrutgave av den berømte Trolltunga. Fjellframspringet stikker ut i lause lufta høyt over Ranfjorden utenfor Hemnesberget. Laksforsen i Grane er et imponerende skue når Vefsna går flomstor, men stedet har også en fascinerende historie. På 1800-tallet trakk elva til seg lakselorder, noe som skulle bli opptakten til omfattende skogdrifter i regi av «engelskbruket» og byen Mosjøens framvekst. I området ved den staselige villaen «Laksfors House» kan en virkelig fornemme fossens historiske sus. Historie var også temaet da ei gruppe interesserte fikk omvisning i Hattfjelldal sentrum. Det er nærmest naturstridig at det skulle oppstå et tettsted langt inne i ødemarka, etter hvert med flyplass med daglige avganger. Bakgrunnen for dette fikk vi nå ei innføring i.

Vissheten om at et 55 km² stort fjellområde – intet mindre enn 13 km fra nord til sør – har blitt avsatt til vindkraftutbygging av myndighetene (med god drahjelp fra lokale politikere), gjorde at jeg nærmest følte meg forpliktet til å ta meg en lengre tur i det aktuelle fjellområdet vest for Mosjøen før det var for seint. Innen utgangen av 2021 skal over 70 turbiner med en høyde på 180 m monteres. Med base på Vikdalsfjellet foretok jeg dagsturer både nordover og sørover i et grønt og innbydende fjellterreng. Tur nr. 600 gikk innover mot Finnknefjellan nord for Visten. Her skulle det visstnok befinne seg ei åpen hytte av enkleste sort. Det viste seg å stemme, men viktigst var det at hytta kunne tilby tak over hodet og sengeplass. Til tross for tåke, ble det et trivelig opphold. Dessverre klarte jeg å miste kamerabagen i ei dyp bergsprekk. Dermed måtte jeg tilbake til Visthus og Klemetskardet noen dager seinere for å heise opp bagen med en krok.

På turen rundt Litjfjellet i september hadde jeg i år lyst til å legge traseen innom det nylig opprettede Stavasselva naturreservat. Her forsvinner elva ned i et dypt canyonlignende gjel, omgitt av til dels storvokst skog. Utsiktspunktet på Langvassåsen ble dermed pekt ut som arnested. Den siste teltturen for året gikk i lag med Helle til ei av Helgelandskystens utallige øyer – Indre Kvarøy. I tillegg til en rundtur på øya, deltok vi på en såkalt «gatefest» ved øyas butikk, der lokale gründere hadde prelansering av snacks basert på tare. Til tross for at vi var i oktober, var været mildt. At lufta var full av dis – eller smog, som meteorologen kalte det, som følge av skogbranner i Russland og Ukraina – forringet riktignok utsikten, men skapte samtidig en blodrød solnedgang av de sjeldne.