Jonsok i Johan Blank-hula og olsok ved Olavskilden utgjorde to våkenetter jeg kan se tilbake med glede på. Øvrige høydepunkter er overnatting i hule, drikking av vann fra opphavskilden til navnet Brønnøy, vandring i en «steinalderlandsby», avslapping på sittesteinen øverst på en tinghaug fra jernalderen, omvisning i Åsvær fyr, båttur til Vegaøyans siste fastboende på Omnøya, vandring langs eldgamle kirkeveier i Leirfjord og Hattfjelldal – og langs «Blodveien» over Korgfjellet med avstikkere til stedene der konsentrasjonsleirene Osen og Korgen befant seg. 50 år etter ei flyulykke ved De syv søstre besøkte jeg ulykkesstedet. «Om hundre år er allting glemt», mente Hamsun, men stumfilmen fra 1921 har satt sine spor både i filmhistorien og i Røvassdalen. En utførlig beskrivelse av en strabasiøs gravferd langs stier og på elver fra Svenningdalen til Dolstad kirke for 200 år siden kunne heller ikke forbigås i stillhet. Kun en eneste rype ble observert i år! Til gjengjeld så jeg to arter jeg aldri har sett før – piggsvin og ugle.
Midt på 1700-tallet nedtegnet en ukjent forfatter et sagn om den såkalte St. Olavs-åbboren, før han fulgte opp med en mer nøktern beskrivelse av «åbboren», et eldre dialektord for båtfeste. Jeg var spent på om jeg kunne finne denne rariteten, da jeg tok turen til Hangbjørn øst på Dønna. Om jeg fant den eller ei, er jeg neimen ikke sikker på. Ei gedigen gravrøys fra bronse- eller jernalderen utpå et nes var i hvert fall svært så iøynefallende, både fra land og lei. Et slående eksempel på at folk har satt spor etter seg fra langt tilbake i tid. Et av de tidligste eksemplene her til lands finner vi på Hamnøya i Vevelstad. Arkeologiske utgravninger på innersida av øya har avdekket et stort område, delvis i en flygesandforekomst, der en usedvanlig stor mengde funn er gjort – også av redskaper. Denne lokaliteten er noe helt utenom det vanlige, og blir i Helgeland Historie beskrevet som en steinalderlandsby av arkeologene.
Dønna og Hamnøya var bare to av en mengde øyer som ble besøkt i år. Faktisk gikk hele to tredeler av turene i år til øyer. Tenna, den sydligste av de sentrale øyene i Herøy kommune, hadde jeg både kjørt og syklet over før. Denne gangen hadde jeg med telt, og dette ble utgangspunktet for ei fin vandring over hele øya i et flatt og åpent kystlandskap. Vel ei mil sørvest for Tenna finner vi Sandvær – det ytterste samfunnet i Herøy. Også hit ble det tur med telt og sovepose i år. Som en kuriositet kan det nevnes at jeg observerte piggsvin her ute – en art jeg ikke har sett tidligere i tursammenheng. Fjorårets reise med den lokale båtruta internt i Træna, da jeg steg av i Torvværet, fristet til gjentakelse. I år valgte jeg å hoppe av på Sandøy – nok en frodig flekk langt til havs, der skapende krefter virkelig har fått utfolde seg.
Da jeg planla turer for 2021 sist vinter, kom jeg fram til at det ville vært artig å gjøre noe spesielt ut av de gamle merkedagene jonsok og olsok, og kanskje knytte dem opp mot navnene de er oppkalt etter. Det nærmeste jeg kom den bibelske Johannes, hva angår navnelikhet, var den beryktede fanten og landeveisrøveren Johannes Blanche som hadde det med å gjemme seg i huler langs kysten. Ei av disse Johan Blank-hulene finner vi nord på Austra, der altså årets jonsok ble tilbragt. Likeledes ble olsok, oppkalt etter Olav den hellige, tilbragt ved St. Olavs-kilden ved Vennesundet i Sømna, der jeg fikk drukket av det helbredende kildevatnet. En annen kilde som ble oppsøkt, var Doktorkilden i Brønnøysund, som kan være opphavet til navnet Brønnøy. Ei lita kalksteinhule midt i byen utgjorde det perfekte soverom, før jeg forlot byen som jeg en gang har bodd i med mange nye inntrykk.
Også i nabobyen Sandnessjøen ble det en aldri så liten tur. På Torolvstein, en rekonstruksjon av et av Hålogalands mektigste høvdingseter, hadde høvdingen anno 2021 invitert til et åpent arrangement i langhuset på Sandnes. Det ble både lærerikt og opplevelsesrikt. Det samme kan sies om en arrangert tur til Tjøtta utpå høsten. En god del historieinteresserte mennesker hadde møtt opp for å høre fylkesarkeologen berette om ringtunet på Lekenga og teoriene rundt denne formen for samfunnsorganisering. Etterpå tok jeg inn i ei åpen husmannsstue fra 1700-tallet, der jeg tilbragte kvelden og natta. På en tur til Alsøya i Nesna var målet å finne fram til en sittestein på toppen av Tinghaugen midt på den langstrakte halvøya. På Tinghaugen mener man at folk fra øyene har samlet seg for å avgjøre rettslige tvister i jernalderen og vikingtida, noe både sittesteinen, stedsnavn og og muntlige overleveringer indikerer. Dessverre er utsikten sterkt forringet i dag av sitkagran.
I de seinere år har jeg blitt mer oppmerksom på jubileer av ymse art, og prøvd å integrere disse i turplanleggingen. For året som har gått var det spesielt tre jubileer eller årsmarkeringer jeg festet meg ved. For 50 år siden (pluss noen måneder) fant det sted ei stygg flyulykke i Aksla under De syv søstre, der samtlige fire om bord omkom. Etter å ha besøkt stedet der Torghatten-ulykka fant sted i 1988, ville jeg nå prøve å oppsøke stedet der legeflyet styrtet en vinterdag i 1970. Hundre år har gått siden romanen «Markens Grøde» av Knut Hamsun ble filmatisert i Røvassdalen, Rana. Dette var i stumfilmens tidsalder, og deler av filmmaterialet var lenge ansett som tapt, før det ble funnet igjen i utenlandske arkiver. Grua på «Sellanrå» er synlig den dag i dag. Det er lite vi vet om Svenningdalen før 1860-tallet, men en gravferd som gikk langs stier og på elvene nedover mot Dolstad kirke for 200 år siden er utførlig beskrevet. Minnestøtta over den forulykkede ble selvsagt besøkt da jeg tok meg sørover dalen langs eldgamle veifar.
Å følge gamle farleier kan by på store kulturhistoriske opplevelser. Den gamle kirkeveien fra Hjartland til kirka på Leland går i liene og åsene på nordsida av Leirfjorden. Kanskje har det gått folk her også i katolsk tid, på vei innover mot den myteomspunne Margaretakirken? Tilsvarende er Gamle Ruderåsvei ei tradisjonsrik lei mellom sørenden av Røssvatnet og kirkestedet i Hattfjelldalen. Her for sognepresten på Dolstad med følge på 17- og 1800-tallet når han skulle forrette i den avsidesliggende bygda, og det etter først å ha tatt seg over fjellene fra Vefsnfjorden langs «Jamtfjellvegen» og rodd over vatnet. Over Korgfjellet ble den gamle farleia erstattet av bilvei, bygd av krigsfanger og slaver under andre verdenskrig. To konsentrasjonsleirer på hver side av fjellet, Osen og Korgen, sto ikke tilbake for tilstandene i Auschwitz i brutalitet. Å besøke minnelundene for disse leirene og å ta seg tid til å lese om de umenneskelige forholdene på infotavlene langs «blodvegen» over fjellet, er en voldsom tankevekker!
De fem krigsårene har satt mange slags spor i terrenget – også i form av en mengde kystfort. Mens det i fjor var fortene i Nordøyvågen på nordspissen av Dønna og i Fagervika, ytterst i Ranfjorden som fikk besøk, var jeg i år innom Bremnes fort, nord for Bodø og Støtt kystbatteri i Meløy. Turen langs Nordstranda ytterst på Bodøhalvøya, fra Mjelles hvite sandstrender til den like fine stranda i Ausvika, bød på mangeartede og varierte inntrykk. Helle og jeg var langt fra de eneste som teltet ved denne naturperla i den usedvanlig milde sommernatta, og neste dag så Ausvika ut som ei sydenstrand, full av folk. Turen ble avsluttet med et stopp på den historiske Løp gård. Også det gamle handelsstedet Støtt har en rik historie. Herfra var det vanlig for lofotfiskere som kom sørfra å legge over Vestfjorden. Helle og jeg fant oss et idyllisk sted godt avsondret fra bebyggelsen, med en gapahuk like i nærheten.
Holmen der Støtt fyr sto og lyste mellom 1867 og 1954 hadde en litt for vanskelig tilgjengelighet. Derimot kom jeg meg til Åsvær fyr i Dønna, som på sett og vis kan ses på som en «del 2» av turen til Ytterholmen fyr for et par år siden. Også denne gangen ble turen arrangert av Seløy kystferie med sine RIB-båter, og som sist ble det også ei omvisning i fyret. Nyttårsaften 1917 utspant det seg et drama på liv og død, noe som medførte at det gamle steinfyret måtte kondemneres og et nytt fyr i solid støpejern måtte bygges. I august ble jeg med Vegaøyans venner til den lille Omnøya, halvannen mil nord for Vega. Her er det at verdensarvområdets siste fastboende holder til. Det ble en tur fra øverste hylle med godt vær, historieformidling, vandring, sosialt samvær og førsteklasses bakalao, før det bar tilbake til Vega. Før jeg forlot Vega var det naturlig å avlegge det nye verdensarvsenteret på Gardsøya en visitt – et moderne besøkssenter som setter de tradisjonelle næringene med bl.a. ærfugldrift i fokus.
På den tradisjonelle Litjfjellet rundt-turen min la jeg i år leia helt oppunder Grønfjellet og den gamle Hjortskardmosetra. Her var det seterdrift fra 1700-tallet til godt innpå 1900-tallet, da denne driftsformen ble avviklet her som overalt ellers. I løpet av sommeren hadde det imidlertid kommet opp ei splitter ny seterbu, åpen for allmennheten, og for første gang i denne årvisse rundturens historie ble hovedpausen tatt innendørs og kaffevatnet kokt på vedovn. En annen særegenhet var en observasjon av ugle – en stor og flott fugl jeg ikke kan huske å ha sett før. Helles ide om å overnatte under åpen himmel i november var noe jeg først stilte meg skeptisk til, men som viste seg å bli en flott opplevelse. I en stor gapahuk ved Heggmoen innenfor Bodø hold vi liv i bålet time etter time i høstmørket. Værgudene viste seg fra en mild side, men få dager etter denne turen kom frosten.