Årsrapport 2022

Jeg passerte i år ti tusen timer på tur siden jeg begynte å loggføre turer i 1990 – noe som tilsvarer vel 13,5 måneder. Denne milepælen falt sammen med tur nr. 650 som gikk til ei lita fjellbu i Toven. At 2022 nesten ble et rekordår var slett ingen selvfølge da jeg i mai startet turåret seinere enn noen gang, som nybakt 50-åring i Spania. Men fra Sankt Hans gikk det slag i slag helt til godt uti oktober, og jeg endte opp med en total på 581 timer (så vidt overgått av 2020). Den en gang så viktige jektefarten, og jektas forløpere, ble det en god del fokus på i år. To helleristningsfelt og to mektige huler, hvorav ei med flere tusen år gamle hulemalerier, ble dessuten oppsøkt. På whiskydestilleriet på Myken ble det både omvisning og smaksprøver. Ellers var det i år 80 år siden Majavatn-affæren og lensmannsdrapene i Bindalen, og 200 år siden den første rydningsmannen i Susendalen med familie ble likvidert i Vesterfjellan. Rådyr var det mye å se av på kysten – intet mindre enn 15 stykker ble observert.


I tillegg til godt over hundre boplasser, den eldste 10 500 år gammel, fant arkeologer på 1980-tallet mengder av pilspisser og andre etterlatenskaper fra noen av de første menneskene som kom til Nordlandskysten. At lokaliteten Moen og Mohalsen oppunder de bratte Vegafjellene også kunne skilte med en «miniørken» gjorde meg nysgjerrig. To helleristningsfelt fikk besøk i år. Ved Fykanvatnet innenfor Glomfjord er de store veideristningene fra yngre steinalder dessverre ikke mulig å se lenger for et utrent øye. Derimot er  jordbruksristningene på Tro fremdeles synlige. Sistnevnte er fra bronsealderen og viser bl.a. stiliserte skisser av skip med til dels stort mannskap. Også hulemaleriene i Skåren-Monsenhula fra samme tidsepoke er svært enkle i formen, og hadde nok mer en seremoniell enn kunstnerisk hensikt. Det var uansett en spesiell opplevelse å for første gang se flere tusen år gamle hulemalerier med egne øyne, da jeg ei regnfull natt fant ly i denne flotte hula litt utenfor Brønnøysund.

Ei annen hule som jeg fant fram til var den lite tilgjengelige Tjuvhola i Skårfjellet, lengst sør i Sømna. Til denne knytter det seg et nedskrevet sagn, «Kvinnerovet i Tjuvhola», som trolig stammer fra 1600-tallet. Også i Træna har det overlevd et flere hundre år gammelt sagn om blodtørstige utlendinger som ble overrumplet og drept av trænværingene. Sagnet fikk ny aktualitet på 1950-tallet, da en lokal gutt fant en utskåret Jomfru Maria-figur fra katolsk tid på sjøbunnen ved Husøya. Dette ble opptakten til at et skipsvrak ble avdekket. Mens sagnet neppe har hold i virkeligheten, har «husøyvraket» vist seg å være fra 1400-tallet. Båten inngikk trolig i et såkalt bygdefar – en sammenslutning av bygdefolk om å frakte tørrfisk til Bergen. Vi har antakelig å gjøre med forløperen til det frakteskipet som skulle få avgjørende betydning for handelen med Bergen i de neste hundreårene – jekta.

Jektefarten og fiskehandelen ga velstand til en rekke handelssteder langs kysten. Et av de fornemste var Nordvika på Dønna, der den etter hvert så mektige Zahl-familien regjerte i fem generasjoner. I velmaktsdagene sto det 16 bygninger her, men hovedbygningen er omtrent den eneste som er igjen. Her holder Helgeland Museum, avd. Dønna, til i dag med nettopp jektefarten som gjennomgangstema. Å vandre gjennom rommene i de to etasjene var som å bli henført til ei annen tid. Jekta Anna Karoline fra 1876 er den eneste som har overlevd inn i vår tid, og har fra 2019 vært hovedattraksjonen ved Jektefartsmuseet i Bodø. Nettopp her avsluttet jeg ei mils vandring langs Innstranda ved Saltfjorden i juli. Lenger inn i fjorden ble for øvrig restene av ei jekt fra 1700-tallet gravd ut i år. Vikingtidas lasteskip, knarren, mener man at landnåmsmennene på Island reiste fra Norge med. Mange som forlot gamlelandet var fra Hålogaland. Bl.a. er flere fra Hemnes nevnt i sagaene – noen kanskje fra jernaldergården Sund ved Hemnesberget.

Utover 1900-tallet fikk båten som framkomstmiddel stadig større konkurranse av bil og tog. De store vei- og jernbaneprosjektene krevde enorm arbeidsinnsats, og med 2. verdenskrig ble det satt inn tusenvis av krigsfanger som levde og jobbet under ekstremt tarvelige forhold. Krigsfangeleiren Dunderlandshagen i Dunderlandsdalen er nylig blitt ryddet for skog og kratt, skiltet og gjort tilgjengelig for publikum. I forbindelse med 80-årsmarkeringen av den såkalte Majavatn-tragedien ble det i høst avholdt et arrangement på gården Tangen ved Majavatnet. Under opprullingen av den illegale våpentransporten ble tre tyskere skutt her i 1942. Soldatene fra Linge-kompaniet klarte imidlertid å flykte over fjellene til en avsidesliggende gård i Bindal, der de havnet i konfrontasjon med lensmannen og hans betjent, noe som igjen endte med drap. Markeringen av lensmannsdrapene på Urvollan ble på sett og vis del 2 av arrangementet på Tangen halvannen uke tidligere.

Tanken om å ta meg inn i canyonen Korsdalskløven, sør for Trofors, forble bare en tanke, da moder jord satte en effektiv stopper for dette. Istedenfor tilbragte jeg sommerkvelden og -natta utpå kanten av nevnte canyon. Langs dette voldsomme gjelet gikk for øvrig den gamle farleia mot Stor-Fiplingdalen inntil 1850-tallet. Enda lengre var det å gå fra Susendalen, der den første rydningsmannen i dalen, Hans Normann, hadde etablert seg med sin lille familie i 1820. Under en tur vestover fjellene mot Velfjorden to år seinere ble Hans, kona og sønnen funnet drept ved inngangen av det trange Velfjordskardet. I år var det 200 år siden disse rovmordene på bergryggen som for ettertida kom til å bli hetende Daudmannsremma. Med to overnattinger i den lille Langskardneshytta, fikk jeg tatt åstedet nærmere i øyesyn. Stedet i Susendalen der Hans Normann hadde satt opp sitt primitive krypinn, oppsøkte jeg noen få dager tidligere, der boplassen er markert med ei infotavle ved en av de nylig etablerte elvestiene langs Susna.

Hittil hadde jeg kun steget i land på Myken ved skifte av hurtigbåt. Nå var det på høy tid å gjøre seg bedre kjent med det knøttlille øysamfunnet ytterst i Rødøy. I tillegg til naturen, var whiskydestilleriet hovedattraksjonen. Her fikk man gått gjennom hele prosessen med å lage de edle dråpene – fra avsalting av havvann til ferdig polvare. Smaksprøver ble det som seg hør og bør også. I skarp kontrast til Myken, frister Nord-Solvær en anonym tilværelse – i hvert fall i vår tid. Men i tidligere tider, da den såkalte Solværkjerringas helbredende evner fikk syke og lidende til å strømme hit, var øya viden kjent. Siden fjorårets båttur med Vegaøyans venner hadde jeg meldt meg inn i foreninga, som sørget for et gjensyn med Skjærvær, helt ute ved fallgarden. Nokså seint på høsten ble kursen satt utover Herøy-skjærgården – nærmere bestemt til Langøya og Gråøya i Sandvær. På turen, som var en slags oppfølger til fjorårets tur til «de tusen øyers land», ble jeg invitert på kaffe, i livd for vinden, mens jeg ventet på båten.

Målet var ikke annet enn å bestige en eller annen fjelltopp – en aktivitet jeg var veldig opptatt av før. Siden formen ikke lenger er som den var, så jeg for meg den 885 m høye Hornstinden i Vevelstad som en overkommelig oppgave. Det gikk over all forventning, og nå var jeg visst bitt av «toppturbasillen», for neste turmål ble Breitomma på Tomma – også det en tind over 800 m. Men en lang marsj med for tung sekk gjennom et knausete og uoversiktlig fjellterreng, i kombinasjon med at toppen ikke så helt enkel ut, gjorde at jeg valgte å snu innen det ble mørkt. Et veldig enkelt og greit konsept var det også da Helle og jeg la i vei mot den flotte sandstranda i Auvika nord for Bodø. Ideen var rett og slett bare å nyte naturen og kose oss med god mat og drikke, noe som ikke var vanskelig å få til.

I forbindelse med feiringen av 50-årsdagen befant jeg meg på Costa Blanca i Spania, der jeg bl.a. fikk meg en tur til det særegne Albir fyr, beliggende utpå en stupbratt skrent høyt over Middelhavet. Turen, som var årets første, utgjorde samtidig tidenes seineste oppstart på et turår – i slutten av mai. Et annet jubileum ble også feiret i år. Med turen til den primitive, men dugelige hytta ved Nylandsvatnan i Toven-massivet, passerte jeg ti tusen timer på tur siden jeg begynte å føre logg over turer for 32 år siden. Denne milepælen ble for øvrig nådd på tur nr. 650. Grane jeger- og fiskeforenings 75-årsjubileum ble markert med å legge hovedpausen under årets Litjfjellet rundt-tur til foreningens splitter nye gapahuk ved Langvatnet – som sto ferdig ett år etter at den gamle brant ned til grunnen.

Social media & sharing icons powered by UltimatelySocial