Årsrapport 2023

2023 har bydd på mange slags jubileer som det har blitt turer ut av: Boka «Øen Tren» (200 år), boka «Storjorden» (100 år), forfatteren Andreas Haukland fra Mosjøen (150 år), artist Joni Mitchell med aner fra Sømna (80 år), fattigkirkegården på Søvik (150 år), avfolking av Stavassdalen (75 år) og Vegaøyans venner (20 år). Barokkonsert i en låve på Vega, vandring langs «Dragestien» med sine enorme jettegryter og trange fjellkløfter, samt havørnsafari rundt øya Tomma har gitt meg muligheten til å samtale med ideskaperne og ildsjelene bak disse konseptene. Dessuten har markante historiske kvinner som Liv Grannes og «Skipper-Eli» blitt ettergått i sømmene. Ytre Kvarøy, der et av landets rikeste gravfunn fra merovingertida er gjort, fikk endelig besøk i år. Det samme gjorde veten og vardevaktbua ovenfor Bardal. En ny tur til Costa Blanca i februar resulterte for øvrig i to solide fjellturer. På årets 26 turer ble det skuffende nok ikke gjort en eneste observasjon av ville pattedyr, noe som aldri har skjedd før.


I år som i fjor tok jeg meg halvannen ukes ferie på Costa Blanca i Spania med base i «norske» El Albir, og naturlig nok tok jeg sikte på et par helstøpte fjellturer. Først ut var ei traversering av fjellrekka som strekker seg vel 7 km ytterst på kysten mellom Albir og Benidorm, og som på valenciansk kalles Serra Gelada. Mens denne fjellrekka, bestående av syv topper, på sett og vis kan ses på som en miniatyrutgave av De syv søstre hjemme på Helgeland, må vel klippen Penyal d’Ifac eller «Calpeklippen» betraktes som Costa Blancas svar på Trænstaven. I hvert fall er de praktisk talt like høye og like iøynefallende. At det ved fjellets fot finnes et telleapparat som begrenser antall besøkende, og at det litt høyere opp går en tunell tvers gjennom fjellet, er kanskje ikke til å undres over når en ser klippens form.

Nok en kald vår var ingen hindring for å få til tre turer i det samme området i april. I år var det 150 år siden «fattigkirkegården» ble anlagt i tilknytning til det daværende sykehuset på Søvik i Alstahaug, og slik sett var det betimelig med en tur i dette området. Kirkegården forfalt etter at sykehuset ble nedlagt, men ble på 1980-tallet restaurert, og blir i dag godt vedlikeholdt. Turen til Leines tok meg både opp på og under Helgelandsbrua, samt utover den langstrakte Leinesodden til et for lengst nedlagt fergeleie. Ei smal landtunge ble også fulgt da jeg kun et par dager seinere la turen utover Horvnes, via skulpturene «Elgen» og «Vindenes hus». Likevel spørs det om ikke Røssåauren i Hemnes som jeg besøkte i august tar kaka. Den vel 1,3 km lange landstripa ligger som en arm ut i Sørfjorden og tvinger Røssåga østover like før utløpet. Som en kuriositet kan det nevnes at en makrell som lå og sprellet på land ble hjulpet tilbake i sitt rette element av undertegnede på denne turen.

Midnattssola lyste over hav og land da sommerens første telttur ble lagt til den noe anonyme, men akk så grønne Sundøya mellom de kjente skikkelsene Hestmannen og Rødøyløva. En tilsvarende anonym tilværelse kan en vel si at også Ytre Kvarøy frister, ei mil lenger sør på kysten. I hvert fall i dag, avfolket som den er. Men går vi 1300-1400 år tilbake i tid, til merovingertida – den lite kjente perioden av jernalderen som kom rett før vikingtida – var situasjonen en helt annen for den lille øya like oppunder polarsirkelen. Gravfunnene, som er blant landets rikeste fra nevnte tidsepoke, ble gjort på slutten av 1960-tallet og vitner om usedvanlig stor velstand med gravgods fra forskjellige deler av verden. Her var det storfolk som holdt til, et mulig høvdingsete. Et av Kvarøy-funnene utgjør trolig det eldste eksempelet på latinske bokstaver her til lands, om vi ser bort fra mynter. På turen til og fra øya måtte Helle og jeg ordne oss med båtskyss.

Rike funn er det også gjort på Mo, nord for Brønnøysund. Langhuset «Dragereiret» har tatt navn etter noen svære jettegryter i nærheten. Både grytene og grottene i området ble besøkt. I tillegg fikk jeg slått av en prat med innehaver Kristin Fjellsøy og både smakt og kjøpt lokalprodusert mat. Også flere ildsjeler kom jeg i kontakt med i år, f.eks. Synnøve Hannisdal som i en årrekke har arrangert konserter i en låve i Hestviken på Vega. Selv var jeg til stede da et Wien-basert ensemble framførte sprudlende  barokkmusikk i et fullsatt lokale, før jeg slo opp teltet lengst sørøst på øya. På Hestøya i Herøy holder Tommy Eide til. Han er flere ganger norgesmester i blomsterdekorasjon og levde i mange år et kosmopolitisk liv, før han kom tilbake til Herøy, der han etablerte en mildt sagt fargesprakende butikk. Dessverre fikk jeg ikke pratet med Tommy. Det fikk jeg derimot med Hans Petter Sørensen på Nesna, som tok meg og tre andre med på «havørnsafari» rundt øya Tomma i RIB, etterfulgt av ølsmaking på RAUS bryggeri.

En annen båttur som bør framheves er turen i lag med Vegaøyans venner som i år gikk til Tåvær. På denne knøttlille øya i farvatnet mellom Vega og Tjøtta står det flere staselige bygninger. Verdensarvområdets eldste bygning, Øverstua fra 1793, var i en skral forfatning da restaureringsarbeidet tok til, og må nok betegnes som vennegruppas prestisjeprosjekt. Skogstuer finner en ikke uti Øyan. Disse tradisjonsrike husværene for skogsarbeidere finnes det derimot fortsatt en hel del av på indre strøk. For årets runde rundt Litjfjellet var temaet nettopp skogstuer. Med flere avstikkere fra den normale leia ble det tidenes treigeste runde. Ei av skogstuene, som jeg for en mannsalder siden overnattet i, står på Gammelsagmaro på Trofors. På bygdetunet står det i tillegg mange andre flotte tømmerhus fra 17- og 1800-tallet. Ranas bygdetun på Stenneset huser både arbeiderboliger, tradisjonelle gårdsbygninger og – ikke minst – den staselige presteboligen fra ca. 1780, der Iver Ancher Heltzen i sin tid huserte.

Heltzen, vitenskapsmann og prest på Hemnes, er nok i dag best kjent for verket «Ranens Beskrivelse» fra 1834. Adskillig mindre kjent, og i mindre format, er «Øen Tren» som han skrev elleve år tidligere. I år var det 200 år siden, og i den forbindelse la jeg opp til en tur i Heltzens fotspor ute på Træna. Også boka «Storjorden» av J.M. Ingebrigtsen hadde jubileum i år. Den omhandler Hattfjelldalens første nybrottsmenn, tradisjonsstoff og sagn. Hundre år etter ville jeg oppsøke folkeminnegranskerens hjemtrakter i Ørjedalen. Også «Finnburet» og «Finnspranget» fikk besøk. På gårdene Arnes og Reinfjord i Sømna har to av oldeforeldrene til verdensberømte Joni Mitchell sitt opphav. Siden artisten fylte 80 år i år ville jeg ta turen til Dalbotn via de nevnte gårdene. Til 100-årsjubileet i 1973 ble Andreas Haukland hedret med en statue i Mosjøen bypark. 50 år etter er forfatteren fra Mosjøen og Haukland i stor grad glemt. Siden jeg hadde lest bøkene om Ol’ Jørgen fra Sjøgato, ville i hvert fall jeg gjøre mitt for å hedre forfatteren.

Glemt var også en annen av Mosjøens store sønner og døtre, nemlig etterretningsagenten Liv Grannes. De siste årene har hun imidlertid blitt løftet fram i lyset igjen i form av bøker og artikler, og ikke minst filmen «Nordlands Jeanne d’Arc». En tur via flere lokaliteter knyttet til Liv ble lagt til Mosjøen og Bjørnådalen, der jeg avsluttet ved familiegården Granneset. En usedvanlig driftig kvinne var også den fargerike «Skipper-Eli» som levde tidlig på 1700-tallet og som var gift med jekteskipper «Anders-Jørn», derav oppnavnet. Hun drev handel med bl.a. kirkegjengerne på Hemnes, der brennevin fra Bergens-jektene sto sentralt. Sagn og myter om henne har helt opp til våre dager overlevd i folkeminnet, og i juli tok jeg turen til Leirskarddalen og Martenstaden høyt oppe i fjellsida der hun handlet med samene. Et barbarisk trippeldrap begått i Røsdalen i Vefsn i 1670 har det også overlevd sagn om. Straffen for udåden var like barbarisk: steile og hjul, halshugging og hode på stake!

Faktisk historie og sagn går hånd i hånd også når det gjelder Veten på Innerneppelen ovenfor bygda Bardal ved Ranfjorden. Steder som har inngått i det gamle forsvarssystemet med veter finnes det mange av på Helgeland, men Veten ved Bardal er det eneste stedet, så vidt jeg vet, der både selve veten (varde av ved) og ei vardevaktbu murt opp av stein har blitt tilbakeført til fordums stand. Natta der oppe ble fin, og ingen fiendtlige tropper var å se på Ranfjorden. Sommerens store fjellvandringsprosjekt var å gå den legendariske Jamtfjellvegen – ei farlei mellom Vefsnfjorden og Røssvatnet som ble mye brukt fram til ca. 1850. Men da jeg insisterte på å starte helt nede ved fjorden ble jeg konfrontert med mye krevende skogsterreng, og allerede før jeg kom meg opp på snaufjellet måtte jeg gi opp. Det endte i fiasko m.a.o. Turåret ble avsluttet med et tredagers opphold i Stavassdalen med base på Stavassgården i lag med Helle. Her tok vi livet med ro, og levde livet på gammelmåten, 75 år etter at gården ble fraflyttet.

Social media & sharing icons powered by UltimatelySocial