Årsrapport 1991

Jeg tok opp tråden fra i fjor med et aktivt friluftsliv og rapportskriving i etterkant av turene. Av totalt 31 turer var elleve av dem skiturer, fire overnattingsturer og åtte i selskap med andre. Samtlige turer foregikk i Grane kommune, men på to av dem var jeg så vidt innenfor grensene til henholdsvis Brønnøy og Vefsn. Av de tre fellesturene Pratheep og jeg gjennomførte, huskes spesielt turen til store Hjortskardet 1. juni, da vi ble “tvunget” til å overnatte under åpen himmel mens nysnøen la seg over både landskapet og oss. Min første “langtur” alene innbefattet tre overnattinger i telt og gikk til store Holmvatnet. Ellers ble det et knippe toppturer, hvorav turen opp på Storklumpen var den gjeveste – en gjenvisitt av fjellet jeg første gang besteg som 12-åring. Bærturer og sauesanking ble det også i år. Bemerkelsesverdig var det at jeg så mer storfugl (10) enn rype (8) i løpet av 1991.   

Det eneste som minnet om vinter i begynnelsen av februar var et par minusgrader og noe tele i bakken da jeg la i vei oppover åsen på årets første tur – til fots. Først på vei innover Båfjelldalen ble det nok snø til at jeg kunne spenne på meg skiene. Et par dager seinere hadde pappa og jeg satt oss fore å gå opp til tv-masta på Kappfjellet fra Kvannlia. I Fiplingdalen var det ikke noe å si på skiføret, men opp på Kappfjellet kom vi oss aldri, og vi måtte nøye oss med å se tv-masta på avstand. Derimot fikk vi se en lys levende reddhare på nært hold. Også på skituren oppover Båtskardet viste faunaen seg fra sin beste side, da en tiur brått fløy opp fra ei trekrone – et syn jeg skulle få oppleve flere ganger i år.

Mildvær og vind var ingen hindring da jeg tok meg til topps på Fatfjellet den første dagen i mars. Men det hadde sin pris, da jeg mot slutten av turen pådro meg både øresus og hodepine. Mildt var det definitivt ikke da jeg drøyt to uker tidligere var i samme område. Kuldegradene beit nemlig godt fra seg på vei innover mot Gåsvatnet og videre rundt Fatåsen. Men med bål og gnistrende vintervær ble det likevel en fin rundtur. En annen rundtur gikk rundt Litjfjellet i Svenningdalen. I år som i fjor la jeg i vei oppover Svenningskardet, ned i Stavassdalen og tilbake igjen langs Vestersidveien. Heldigere med føret kunne jeg ikke vært, og det gikk da også unna. Turen tok ikke mer enn knappe fem timer – drøyt to timer raskere enn fjorårets runde.

Med kartet som hjelpemiddel hadde jeg lagt opp til en noe original skitur fra Tosenveien via Holmvassåsen og Holmvassdalen til E6. To elver måtte krysses, men vha. det nevnte kartet hadde jeg lokalisert bruer over dem begge. Ved ei tredje bru, mellom de to Svenningvatna, ble jeg hentet. Et nesten like ukonvensjonelt rutevalg ble foretatt da pappa, Merethe og jeg i april bega oss utpå glattisen, bokstavelig talt. Fine isforhold på Kjerringvatnet gjorde det imidlertid til en kurant sak å ta seg over vatnet og videre oppover Holmvassåsen. Med Tosenveien. som ble åpnet med brask og bram for noen år siden, har det åpnet seg nye områder som nå er tilgjengelig for dagsturer. Årets kanskje flotteste skitur gikk til toppen av Durmålstinden på Tosenfjellet. En vesentlig del av turen gikk langs vakkert oppmurte fundamenter etter ei gammel telegraflinje. Tosenfjellet var også målet da jeg helga etter la i vei oppover fjellsida med friskt mot. Lite visste jeg da at jeg måtte stille meg i veikanten og haike hjem.

I mai var det av med skiskoene og på med gummistøvlene. Først ut av fotturene var Humpen i Båfjellet, som jeg besteg i lag med Merethe. På vei oppover hørte vi tiurens karakteristiske “kneppelyd”, før vi kom over et avrevet tiurhode, men det var ikke før på nedturen at vi fikk se denne stolte fuglen i levende live. På 19-årsdagen satte jeg på nytt kursen mot Båfjellet. Etter å ha fulgt en tømmervei og så en sti oppover fjellsida, tok jeg meg gjennom Finnskardet, der snøen ennå ikke hadde tinet, og ned i Båfjelldalen. Gammelsnøen skapte enda større problemer på turen oppover Breiskardet i Kappfjellet, da jeg regelrett ble tvunget til å snu halvveis oppe i skardet.

Allerede den første dagen i juni var det dags for overnattingstur – en tur som ikke glemmes så lett. Pratheep og jeg hadde planer om å overnatte i ei kåte øverst i store Hjortskardet. Etter omsider å ha klart å lokalisere kåta, viste den seg i verre forfatning enn antatt. Verre var det at døra stod på vidt gap og at den var full av hardpakket snø. Telt hadde vi ikke med, så da ble løsningen å overnatte under åpen himmel ved bredden av Hjortskardelva. Selv om det unektelig var kaldt gikk det greit – helt til det begynte å snø! Dette var for øvrig min tur nr. 50, kunne jeg konstatere i ettertid.

Til tross for en kjølig start, ble det sommerlige forhold etter hvert. Det var godt å endelig kunne sette seg ned på toppen av Litjfjellet etter en anstrengende tur oppover i til dels høyt tempo. Belønningen var utsikten mot mektige og fortsatt snødekte fjell i alle retninger. Kappskardnasen, et utstikkende fjellparti av Kappfjellet, var neste turmål ut. På selveste St. Hansaften la jeg i vei med krum hals oppover bergknausene. Jeg valgte imidlertid å gi meg oppe i brattene, da det tårnet seg opp med mørke skyer i øst. En annen del av det langstrakte Kappfjellet fikk også besøk litt seinere på sommeren, nemlig Linken. Det ble dessverre ingen trivelig tur, da en sverm innpåslitne fluer forfulgte meg til topps – og ned igjen!

Lenge var himmelen grå da jeg tok meg opp på Grønfjellet, men utover dagen forsvant skyene som dugg for sola og det ble til slutt en strålende sommerdag i fjellet. Jeg så for øvrig hele sju røyer på denne turen. Ei uke seinere, nærmere bestemt den siste dagen i juli, var det dags for et av årets høydepunkter, bokstavelig talt. Storklumpen var det aller første fjellet av noen størrelse jeg besteg. Det skjedde i 1984 i lag med pappa og broren min. Sju år hadde gått siden den gang, og jeg hadde drømt om å komme meg til topps igjen på et eller annet tidspunkt. Turen ble både spennende og opplevelsesrik, selv om det var et steinete høyfjellsterreng å bevege seg i. Tangering av personlig høyderekord ble det også, denne gangen uten selskap.

Månedsskiftet juni / juli kunne by på et par kveldsturer av helt forskjellig karakter. Mens turen gjennom Hestskardet, som i realiteten ikke er annet enn ei smal stripe oppe i flogene av Rapfjellet på vestsida av Svenningdalen, foregikk i kveldssol, så ble fisketuren til Stavatnet annerledes. Fisken var svært lite bitevillig. Det var derimot ikke knotten, som det var horder av. I tillegg ble det en del knot med fiskeutstyret. Som om ikke dette var nok, satte det etter hvert inn med et veritabelt høljeregn. Via Stavatnet gikk også ferden ei uke etter, da jeg hadde satt meg som mål å gå fra p-plassen i Stavassdalen til Eiterådalen. Teltet var med for første gang i år, men nøyaktig hvor jeg ville etablere meg hadde jeg ingen klar ide om. Jeg endte opp med å campe ved Sæterbekken, langt inne i Stavassdalen, og der ble det en stemningsfull kveld. Neste telttur, i lag med Pratheep, gikk til lille Hjortskardet. Mens det var snøen som skapte bryderi på vår forrige tur, var det nå regn vi hadde å stri med.

Den store turen i 1991 gikk imidlertid ikke av stabelen før i siste halvdel av august. Turen til store Holmvatnet innerst i Holmvassdalen innbefattet tre overnattinger i telt i et ganske så villmarkspreget område. Såpass lenge hadde jeg aldri vært på telttur før, hverken alene eller i lag med andre. Egentlig hadde jeg tenkt meg helt innover mot Kalvvatna i Bindalsfjellene, men slik ble det ikke. På denne turen fikk jeg prøvd meg på hvordan jeg taklet å være alene i villmarka over tid, på godt og vondt. Den første kvelden ved vatnet ble spesielt vakker og allerede på første kast beit ørreten.

Så stod høsten for døra, og med den moltesesongen. Den første september gikk pappa og jeg innover Båfjelldalen på jakt etter nettopp “fjellets gull”. Gulljakten endte med vel en liter hver. Adskillig skralere ble resultatet da mamma og jeg dagen etter la i vei innover Kappskardet i samme ærend. Passe slukøret måtte vi konstatere at det nærmest ikke var ei eneste molte å finne, før vi returnerte med tomme spann. Vel nede igjen la vi imidlertid merke til at det vokste mengder av bringebær langs en tømmervei. Det ble til slutt noen hekto, om enn av en annen sort enn først tenkt. Tre uker seinere var jeg på søken igjen. Ikke etter bær denne gangen, men sau. Jeg hadde nemlig sagt meg villig til å være med et par av sauebøndene i Svenningdalen m.fl. på saueleiting i Sæterfjellet. Turen ble lang og strabasiøs, men det ble også en veldig fin dag i høstfjellet.

For andre gang i år tok jeg i oktober turen til Gåsvatnet. Aldri har jeg vel sett et såpass stort vatn så blankt før. Landskapet rundt, kledd i sin vakreste høstskrud, speilte seg i vannflata der ikke engang en krusning kunne anes. Det opplevdes nærmest som å stå midt i et landskapsmaleri. Noe av det samme kan sies om den mye mindre Bjørntjønna på Holmvassåsen. En forskjell var det dog at jeg gikk i skodde. Av denne grunn valgte jeg å følge jernbanesporet tilbake, slik at jeg slapp å orientere. Nok et vatn var turmål da jeg i desember tok turen til Langvatnet, som fortsatt var åpent. Også på denne turen valgte jeg å gå langs skinnegangen deler av turen. Halvardtjønna ved store Svenningvatnet ble årets siste tur – på årets siste dag. Det ble en temmelig ufyselig skitur i vind og regn, men med en visshet om at 1991 hadde levd opp til forventningene og vel så det.

Årsrapporten er skrevet i 2014 med turrapportene fra 1991 som grunnlag.