Årsrapport 1992

1992 ble et svært amputert år i tursammenheng. Allerede i mai – nærmere bestemt på selveste 20-årsdagen min den 26. mai – avsluttet jeg årets tursesong. Noen uker seinere reiste jeg nordover til Andøya for å avtjene førstegangstjenesten. Kun ni turer ble bokført, noe som er en firedel av antallet turer i 1990 og under en tredel av turene i 1991. Samtlige turer var skiturer, av variabel lengde og varighet. I motsetning til de to foregående årene ble det dessverre ingen overnattingsturer i år. Det var for øvrig ekstremt lite rype å se i fjellet – kun fire stykker!

En kald januardag la jeg ut på årets første skitur innover Kappskardet i lag med pappa. Kulden til tross – været kunne ikke vært bedre, selv om det ruvende Kappfjellet i sør skygget for sola mesteparten av turen. Nettopp Kappfjellet skulle få besøk nøyaktig tre måneder seinere. Også på denne turen hadde jeg selskap av pappa, i tillegg til søstera mi. Minusgradene var ikke så mange denne gangen, men da det blåste friskt oppe ved TV-masta var det intet blivende sted. Spesielt pappa, som hadde glemt igjen polvottene sine i bilen, fikk merke kulden. Likevel klarte han å gjøre opptak med sitt nyinnkjøpte filmkamera.

Kulde var et stikkord for flere av turene i år. Minus ni grader viste termometeret da jeg en av de siste dagene i mars satte kursen oppover det lettgåtte Dunfjellet. Herfra fikk jeg en flott utsikt mot Majavatnet i sørøst, før jeg skiftet kurs og siktet meg inn mot toppvarden, der jeg så rett ned mot store Holmvatnet i vest. Knappe tre uker seinere var Dunfjellet på nytt turmål, men denne gangen hindret sikten meg i å komme meg til topps. På kort tid hadde solskinnet blitt erstattet med grå himmel og flatt lys, noe som visket vekk alle konturer i snøen. Dermed måtte jeg gi meg på Holmvassåsen.

En av årets lengste og beste turer var turen gjennom Båfjelldalen tidlig i mars. I denne dalen hadde jeg vært en rekke ganger før, men jeg hadde aldri gått gjennom den i hele dens lengde. Selv om skodda lå tjukk og grå nede i Svenningdalen da jeg startet, hadde jeg god tro på at været ville letne etter hvert – noe som viste seg å stemme. Turen endte i Austervefsn, der jeg ble hentet. For tredje år på rad gikk jeg på ski rundt Litjfjellet. På årets runde ble jeg vitne til et svært variabelt vær – fra vind og tett snødrev til sol og vindstille. Både vær og føre viste seg fra sin aller beste side da jeg rundet et annet fjell, nemlig Kuklumpen, øst for Majavatn. På vei innover Storelvdalen, omgitt av et snødekt fjellandskap, kunne ikke en lyd fornemmes, annet enn fra mine egne ski og staver.

Litt spesiell var den relativt korte turen til Engibekkskardet. For tredje gang dette året var jeg med pappa, og hensikten med turen var å ta en titt på ei gran som skulle ha blitt kåret til Nord-Norges største. Hvor stor lit en skal feste til en slik kåring er vel høyst diskutabelt, men at den omtalte grana var diger kunne vi ved selvsyn bevitne. Årets tursesong ble avsluttet allerede i mai – på 20-årsdagen min – da jeg i et nydelig vårvær gikk på ski over Tosenfjellet mot Namnlausa i shorts. Etter denne turen ble friluftslivet nedprioritert i nærmere et år, da jeg flyttet nordover for å avtjene førstegangstjenesten i Luftforsvaret.

Årsrapporten er skrevet i 2014 med turrapportene fra 1992 som grunnlag.