Årsrapport 1994

Med nyinnkjøpte ski til Lillehammer-OL ble, naturlig nok, majoriteten av årets turer skiturer – flotte, alle som en. Likevel var det nok sommerturene som ga de sterkeste naturopplevelsene i år. Spesielt vil jeg trekke fram turen til Elgviddevatnet og Jordbruvatna som minnerik. Dette var en gammel turdrøm som jeg forsøkte meg på i fjor, men som først skulle realiseres i år. Ellers ble det en rekke toppturer til fjell av forskjellig størrelse. Også i år ble det et knippe turer i lag med Jan, bl.a. til Haustreisdalen, som kunne by på reine skjære Syden-tilstander, med soling, bading og svømming. Dessverre ble det ingen turer i Tromsø-området, etter at jeg flyttet til ”Ishavsbyen” i august.

Av årets mange skiturer ble turen opp på Litjfjellet den første. Selv om det var kaldt og vinterlige forhold denne februardagen, så hadde jeg også gleden av noen rødlige solstråler ei stund. Adskillig mer vårlig var det da jeg tre uker seinere gikk rundt det samme fjellet. Mildværet gjorde at jeg valgte å smøre med klister, noe som ikke var noe sjakktrekk. Resultatet ble ski som klabbet. På vei rundt Litjfjellet ble det imidlertid bedre forhold, og på Stavassveien var det til og med oppkjørt med løypemaskin. Kulden var tilbake igjen da jeg i siste halvdel av mars la ut på en lang rundtur over Båfjellet. Spesielt vakkert var det å se toppene i Børgefjellet, farget av kveldssola, men måneskinnet mot slutten av turen var heller ikke å forakte.

Tre skiturer hadde utgangspunkt i Mosvassdalen, ved Tosentunellen. Toppturen opp på Mosvasstinden med splitter nye ski ble dessverre et antiklimaks, da skodda rundt toppen snøt meg for utsikten. Ting gikk heller ikke som ønsket, da jeg satte meg fore å bestige Kvannlitinden i grenselandet mellom Grane, Brønnøy og Bindal i april. Selv om turen over Tosenfjellet i og for seg var fin, så startet jeg såpass seint at jeg ble tvunget til å gjøre vendereis rett før selve bestigningen skulle starte, for å unngå mørket. Men vel en måned seinere skulle jeg endelig lykkes! Med lange lyse maidager til disposisjon klarte jeg å plukke med meg både Mosvasstinden (denne gang med utsikt) og Kvannlitinden. Sistnevnte ble besteget i lag med en annen turgåer.

Det ble flere lengre skiturer i påsken. Min tur nr. 100 hadde jeg planlagt fra Sefrivatnet, nedover Holmvassåsen og til Tosenkrysset – ei strekning på nærmere halvannen mil. Det ble en herlig tur, tross tungt og vått føre mot slutten. Med start nede i Svenningdalen ble det også en solid distanse på turen innover Stavassdalen i lag med Jan. På vår første felles skitur av betydning ga vi oss ikke før vi hadde passert vannskillet mot Eiterådalen. På tilbaketuren blåste det opp, og vi gikk på det vi hadde, før mørket kom. En bestigning av Kuklumpen var planen, før vi tilfeldigvis møtte Jørn. Han klarte å overtale oss om å bli med ham til Jengelen i Børgefjellet. Selv om det var et drøyt stykke, så var det fine ski- og scooterløyper å følge, og det var flott å oppleve denne villmarka i vinterdrakt. Etter tre lange skiturer var det fint å kunne avslutte påsken med en mindre tur i lag med Merethe til Store Hjortskardet. Vind til tross, det var sol og mildt – og som seg hør og bør ble det også pølsegrilling.

Dessverre fikk jeg ikke til mer enn skarve fire turer i løpet av hele sommeren, men når det er sagt, så var dette turer av beste merke. En strålende dag i juli tok jeg turen opp på det ruvende Blåfjellet (Storklumpen) for tredje gang. Som på de forrige turene opp hit, var det en stor tilfredsstillelse å nå toppvarden (1 293 moh.) på det høyeste fjellet rundt Svenningdalen. Ikke fullt så heldig med været var jeg da jeg ei uke seinere besteg det nesten like høye Kvitfjellet, vest for Stavassdalen. Likevel ble det en spennende tur, med innslag av både klyving og klatring.

Endelig skulle jeg få oppfylt den gamle drømmen om å gå til Elgviddevatnet og Jordbruvatna. Denne turen hadde jeg planlagt i flere år, og i fjor skulle den gjennomføres. Men pga. en rekke uheldige omstendigheter, som f.eks. dårlig vær, kom jeg meg aldri lengre enn til Feitskardvatnet. I år derimot, ble det suksess! Foruten de flotte fjellvatnene tok jeg en nærmere titt på den mektige fossen som stuper ned i Grunnvassdalen, og fra toppen av Grunnvasstinden så jeg langt utover Tosenfjorden. Det drøyde lenge før årets første telttur i lag med Jan lot seg gjennomføre, men i slutten av juli var det slutt på ventetida. Atter en gang, satte vi kursen mot Haustreisdalen, og nordre Svartvatnet ble basen vår denne gangen. Det egentlige målet var å gjøre et nytt framstøt mot toppen av Brurskanken, men nok en gang måtte vi gi opp. Likevel ble det en minnerik tur – på godt og vondt – med sol, bading og svømming, etterfulgt av solbrenthet, vannblemmer og mygg.

Tursesongen 1994 ble avsluttet med et par mindre turer. Midtveis i desember tok Jan og jeg oss strakeste veien opp på Granefjellet til fots – en tur som strengt tatt også ville latt seg gjennomføre på ski, før jeg i romjula la i vei innover Kappskardet på skareføre. Et lett snødryss som la seg på grantrærne fikk fram ei særegen julestemning.

Årsrapporten er skrevet i 2014 med turrapportene fra 1994 som grunnlag.