Årsrapport 1997

Det vil ikke være noen overdrivelse å påstå at 1997 har vært tidenes turår. En sommer med nesten uvirkelig godt og stabilt vær muliggjorde en rekke toppturer, men også vinteren kunne varte opp med flere minnerike turer. Tre kommunetopper ble besteget, i tillegg til en nasjonstopp (Teide – høyest i Spania), der jeg for øvrig satte personlig høyderekord. Jeg vil også trekke fram Dønnmannen (min første bestigning av et fjell på Helgelandskysten) og overnatting i snøhule for første gang, som spesielle opplevelser. Det samme er å si om synet av en elgfamilie på fire i Tiplingdalen. Over 50 % av turene foregikk i lag med turkamerat Jan. 1997 var også det året jeg gikk fra å bruke gummistøvler på føttene til å investere i solide fjellsko – et valg jeg definitivt ikke skulle angre på.

Tidenes turår til tross – det ble en noe “kronglete” start på året med skituren til Stengvatnet ovenfor Trofors. Føret var ikke av beste merke, og også landskapet bød på utfordringer i form av bratte skrenter, plantet skog, osv. Men det var et variert og spennende landskap å bevege seg i. Terrenget var langt mer medgjørlig innover mot Gåsvatnet ved påsketider. I tillegg kunne både ski- og scooterløyper følges fra begynnelse til slutt, noe som gjorde denne familieturen nokså lite kraftkrevende. Årets runde rundt Litjfjellet var tur nr. 150 siden jeg begynte å skrive turrapporter i januar 1990, og “jubileet” ble, som seg hør og bør, feiret med kake. Likevel må det sies at det ble en tung ferd rundt fjellet, med mye dyp og fuktig laussnø.

Med et drøyt års bostedsadresse i Trondheim på baken, var det på høy tid å gjøre seg kjent med natur og landskap i Trøndelag. Skituren fra Selbusjøen, over Jervfjellet til Jonsvatnet i vinter ble virkelig flott, selv om det blåste friskt utsatte steder. Særlig det vidstrakte skiterrenget ble jeg imponert over. Et par måneder etter “jomfruturen” i Sør-Trøndelag, skulle jeg også bli introdusert for Møre og Romsdals naturherligheter. I forbindelse med mellomfagsoppgaven min i geografi ved NTNU, var en del studenter på ekskursjon i Surnadal på Nordmøre, og den gamle setra Vaulen nord for dalen skulle besøkes. Våren var helt tydelig i anmarsj i det strålende været, og jeg kan ikke nekte for at jeg etter hvert fikk en temmelig rød farge i ansiktet.

En grensesprengende affære på så mange måter ble turen til topps på vulkanen Teide (3.718 moh.) på Tenerife. Spanias høyeste fjell og det høyeste fjellet på en Atlanterhavsøy er et par av betegnelsene denne kolossen av et fjell kan smykke seg med. En del av opplegget for gutteturen til Kanariøyene i februar var nettopp å bestige Teide. Selv om det går gondolbane nesten til topps, valgte vi å følge en sti som snodde seg oppover vulkanen. Nysnø, sterk vind og en eim av svovel måtte vi takle, men å stå drøyt 3,7 km over Atlanterens enorme flate var verdt strabasene. For meg ble turen både min sydligste og vestligste, og selvsagt ble det også ny høyderekord. Dette var for øvrig turen da gummistøvlene ble pensjonert og erstattet med fjellsko.

Til tross for at de er lett tilgjengelig, hadde jeg merkelig nok aldri viet de vel 1.100 m høye Nonstindan i Kappfjellet særlig oppmerksomhet. Dette var det på tide å gjøre noe med. Turen ble imidlertid ikke helt som jeg hadde håpet, da skodda la sin klamme hånd over Kappfjellet, og jeg ble belønnet med null sikt fra toppen. Dermed måtte jeg gjøre turen på nytt ei uke seinere. I solskinn ble opplevelsen selvsagt en helt annen, og fra toppen av Nonstindan kunne jeg beskue flere kjente og kjære fjelltopper i horisontene. Skodda var imidlertid tilbake igjen da Jan og jeg innledet fellesturene med å bestige den høyeste av Visttindan, Vistkjerringa. Irriterende var det å konstatere at toppen var blitt skyfri da vi på tur ned snudde oss tilbake.

Jan og jeg stod nå på terskelen til en rekke turer av ypperste merke, og først ut var Vefsns høyeste fjelltopp, Geittinden, vest for Røssvatnet. I et godt og varmt sommervær la vi i vei i shorts og bar overkropp fra Vesterbukta. Noen timer seinere stod vi på toppen, og siden varmen holdt stand og det var vindstille, ble det både middag, kaffe og til og med soling i 1.556 meters høyde. Også på den neste turen til Steikvasstinden i Okstindan var vi begunstiget med et strålende vær, selv om vi nok en gang fikk føling med skodda. Denne gangen befant vi oss imidlertid langt over tåkehavet i de lavere luftlag – noe som skapte fantastiske synsinntrykk. I en høyde av godt og vel 1.700 moh. laget vi middag på Helgelands høyestbeliggende “plen”!

Fjellene på Helgelandskysten hadde i alle år blitt ignorert til fordel for innlandsfjellene, men når vi nå hadde tatt med teltene våre til den vakre sandstranda i Breivika på yttersida av Dønna, falt det seg naturlig å prøve seg på Dønnmannen – et av Helgelandskystens mange iøynefallende fjell, som bokstavelig talt reiser seg rett opp fra havet. Det er ikke til å stikke under en stol at det til tider var bratt oppover, men du verden for en utsikt fra det 858 m høye fjellet! Turen opp på Dønnmannen, eller “mannen med steinansiktet” ble mitt første bestegne øyfjell på Helgelandskysten noensinne.

Børgefjellet fikk besøk to ganger i 1997 av Jan og meg. Den første turen gikk av stabelen i påsken, da vi tok oss på ski oppover fra Susendalen og videre sørover mot den legendariske Båttjønnhytta. På veien dit overnattet vi i snøhule. Det tok sin tid å få gravd ut denne, men resultatet ble vi fornøyd med. For øvrig var dette min første overnatting i snøhule. I Båttjønnhytta led vi ingen nød, men været hindret oss i å komme videre inn i nasjonalparken. I august var det dags å vende blikket mot Børgefjellet igjen. Som i fjor startet Jan og jeg fra hver vår kant, før vi møttes til avtalt tid, på avtalt sted – i år ved Viermavatnet. Her inne levde vi herrens glade dager, og det gode været denne sommeren ville åpenbart ingen ende ta.

Uvanlig lite snø i desember gjorde det uaktuelt med skiturer. Selv ikke i Mosvassdalen oppe ved Tosentunellen lot det seg gjøre. Likevel fikk jeg meg en flere timer lang marsj med bare skisko på føttene, noe som ikke frister til gjentakelse. Forholdene og fottøyet var adskillig bedre da Jan og jeg gjennomførte den første av to fellesturer på tampen av året. Turen til Fjellgården i Skjørlægda var akkurat passe lang, forholdene tatt i betraktning, og en fin opptakt til julefeiringa. Den siste turen gikk til Holmvassdalen og Trolltjønna. Begrunnelsen for at dette området ble valgt som turmål hadde å gjøre med at Jan og jeg da fikk bevitne den trolske gammelskogen – et av svært få skogsområder på Helgeland som ikke er preget av moderne skogdrift.

Årsrapporten er skrevet i 2014 med turrapportene fra 1997 som grunnlag.