Årsrapport 1999

Millenniets siste år kan i tursammenheng kun karakteriseres som helt fantastisk! 10-dagsturen i Børgefjellet ble min lengste noen gang (målt i varighet), og med nærmere 440 timer på tur har året totalt sett vært tidenes beste i så måte. Jan var makker på over halvparten av turene, og sammen utforsket vi både Helgelandskysten, Vesterfjellene og indre strøk. I februar besøkte jeg regnskogen i Kakum nasjonalpark, Ghana i lag med medstudenter fra NTNU. Også i Trondheimsområdet ble det noen fine turer, bl.a. fulgte jeg Nidelva fra sitt utløp i fjorden og gjennom hele byen – en urban tur m.a.o. Året ble avsluttet på spektakulært vis. På vel tusen meters høyde hilste Jan og jeg det nye tusenåret velkommen på den primitive Gråfjellhytta oppunder Okstindan.  

Med to toppturer allerede de første dagene på nyåret ble det en skikkelig pangstart på året 1999. Reinfjellet hadde Jan og jeg besøkt før, men aldri på vinteren. Det ble en til dels nervepirrende ferd oppover fjellsida, da snøen var isete og hard. Et lite feiltrinn, og turen kunne fort fått skjebnesvangre konsekvenser. Så stod Kappfjellet for tur. I et klart og kaldt vintervær ble det en flott opplevelse, selv om en tåkedott snøt oss for utsikten fra toppen. På vei ned måtte vi gå om kapp med mørket – en kappestrid vi til slutt tapte, uten at det voldte oss altfor store problemer ned gjennom Kappskardet.

I Trøndelag, nærmere bestemt Trondheimsområdet, ble det fire turer i løpet av året. Det nærmeste trønderhovedstaden kommer et byfjell er vel den trauste og godslige Gråkallen. Særlig høy er “kallen” ikke, men utsikten fra toppen er svært vidstrakt. I mai fant jeg ut at jeg ville legge ut på en vandring tvers gjennom Bymarka, vest for byen. Marka er nok Trondheims mest populære utfartsområde, og på det omfangsrike nettverket av stier møtte jeg da også på mange turgåere, joggere og syklister. En ny type tur var det da jeg en vakker høstdag valgte å følge Nidelva fra utløpet i Trondheimsfjorden, gjennom byen, før jeg endte opp på landsbygda. Dette ble i stor grad en urban vandring gjennom flere forskjellige bydeler. Turen over Reinslettåsen sørøst for byen seint på høsten bar preg av flere tilfeldigheter. Uten kart og kompass gikk jeg mer eller mindre på måfå gjennom trønderske skoger, før jeg til slutt havnet i Klæbu.

Skog var også i høyeste grad et stikkord da jeg ni måneder tidligere, i februar, besøkte Kakum nasjonalpark i Ghana. Oppholdet i det vestafrikanske landet var et ledd i hovedfagsstudiet ved NTNU, selv om besøket i nasjonalparken denne dagen ikke hadde noe med studiet å gjøre. Fra såkalte walkways – hengebroer mellom tretoppene – fikk de 14 deltakerne et godt overblikk over omgivelsene. Dessverre fikk vi ikke se hverken pygméelefanter, skogsbøfler eller marekatter, som skal finnes i Kakum. Derimot fikk vi tatt en titt på eksotiske treslag som ibenholt og mahogni. På tampen var det godt å slukke tørsten med kokosmelk, drukket med sugerør rett fra kokosnøtter. Turen, like nord for ekvator, ble min sydligste noen gang.

På årets runde rundt Litjfjellet valgte jeg et noe annet trasevalg enn det jeg har hatt for vane tidligere – til stor gagn. En langtur med ski på beina i lag med Jan var så i emning – en tur som forhåpentligvis ville bringe oss et godt stykke inn i Børgefjellet. Slik skulle det ikke bli. En rekke uheldige omstendigheter, så som ubrøytede veier, dårlig vær og manglende utstyr gjorde at turen endte i fiasko før den knapt nok hadde begynt, og vi kom oss aldri lenger enn et stykke innover Simskardet. Et par dager seinere var vi imidlertid på farten igjen. Skituren innover Langskardet, vest for Svenningdalen, var definitivt ingen fiasko, men den var lang og krevende – ja, et realt blodslit! I hvert fall for mitt vedkommende.

En av årets største turer gikk til fots og på ski til Elgviddevatnet. Turen ble i høyeste grad minnerik, og Jan og jeg ble utsatt for et høyst variabelt vær – fra intens sol og plagsom hete til vind, regn og vandring i tjukk skodde. En litt tragikomisk situasjon oppstod da Jan den første kvelden skulle pakke ut teltet sitt, som var svart av muggsopp. Dermed fikk han innvilget asyl i mitt telt, som vi for øvrig brant hull i den siste natta! Den desidert lengste turen – ikke bare i år, men gjennom alle år – var likevel turen til Stor-Kjukkelen i Børgefjellet. Her levde jeg virkelig ut villmarkslivet i ti innholdsrike døgn. Været var stabilt godt samtlige dager, selv om det unektelig ble kjølig på kveldene. I tillegg til å bestige en rekke fjelltopper, fikk jeg foreviget en delvis solformørkelse. Det nest siste døgnet fikk jeg besøk av Jan, og sammen besteg vi 1.500-metringen Gierkietjahke, som hverken hadde et eget norsk navn eller toppvarde – så vi bygde likegodt en.

Toppturen til Dønnmannen for et par år siden var en så stor åpenbaring for oss, at Jan og jeg bare måtte tilbake til kysten av Helgeland. Denne gangen satte vi kurs mot Lovund. Det høyst karakteristiske Lovundfjellet (623 moh.) langt ute i havet er velkjent for sin lundefuglkoloni, og det var da også store mengder av sorten å se i Lundura. Vi prøvde å bestige Lovundfjellet etter at teltene var satt opp, men ovenfor Lundura ble det så bratt at det til slutt sa stopp. Lovundfjellet ble likevel besteget dagen etter, men via normalveien oppover fjellkløfta Kalvdalen. I september var Jan og jeg på vei utover mot kysten igjen, og denne gangen hadde vi med oss Bjørnar, som seinere skulle bli en nær venn. De syv søstre skulle utforskes, og Skjerdingen var den utvalgte søster. Det var spesielt å endelig besøke disse kjente sagnfjellene som man hadde lest og hørt så mye om.

Det ble også andre minneverdige toppturer i 1999. På høysommeren la Jan, John-Sindre og jeg i vei mot Jamtfjelltinden, der de tre innlandskommunene Hattfjelldal, Grane og Vefsn møtes. I tillegg til selve bestigningen huskes turen for “isbading” og noen febrilske svømmetak i et par fjelltjønner. På toppen av den drøyt 1.000 m høye Middagstinden ved Tosbotn fant jeg til min overraskelse en “flaskepost” med navnetrekk fra midten av 1960-tallet! Utpå høsten var jeg tilbake i Tosbotn, da Brønnøy kommunes høyeste topp, Breivasstinden, skulle til pers. Dit kom jeg meg imidlertid ikke, grunnet vanskelig terreng, en noe tung sekk, samt sviktende dagsform. Men jeg fikk da i det minste kommet meg opp på det fargerike Rånafjellet.

I den søte førjulstid ble det en tung og traust tur i lag med pappa til Gåstjønna. Etter å ha brøytet oss gjennom 30 cm laussnø, ble det bål og kaffe mellom noen solide grankjemper. Den siste dagen i året – og tusenåret (!) ble en spektakulær seanse. Symbolikken var slående, da Jan og jeg spente på oss skiene og labbet i vei oppover mot Gråfjellet og Gråfjellhytta under de mektige Okstindan. Den knøttlille hytta ligger på tusen meters høyde, og her skulle vi – med brask og bram – ta i mot det nye millenniet. Utpå kvelden iførte vi oss slips og lakksko, før champagne og cognac kom på bordet. Selv om det var hustrig å fyre av de medbrakte rakettene våre, ble vi vitne til ei svært vakker natt med en tindrende stjernehimmel og et blafrende nordlys.

Årsrapporten er skrevet i 2014 med turrapportene fra 1999 som grunnlag.