Med kun tolv turer har 2001 vært et magert år i tursammenheng. Det vil med andre ord si én tur i måneden i gjennomsnitt. Heller ingen langturer kan jeg vise til, noe som er helt utenom det vanlige. Dette triste faktum har først og fremst sammenheng med dårlig økonomi og utdatert utstyr. Likevel er ikke bildet helsvart. Tre flotte turer ble det utover til Helgelandskysten, bl.a. til Træna kommune, der jeg aldri tidligere har vært. Med turen til Satertinden i Saltdal fikk også Salten-regionen besøk for første gang. Sist, men ikke minst, ble det to nydelige toppturer i Hattfjelldal kommune i jula, til henholdsvis Arefjelltoppen og Fisklausfjellet – begge over 1300 moh.
De få turene det ble i år, har i stor grad vært veldig fine. Det hele begynte med en upretensiøs tur langs Gåsvasselva i lag med Bjørnar og Jan. I tillegg til mye skravling, ble det både bål og aking på medbrakte akebrett. Det ble en ganske strabasiøs tur rundt Litjfjellet i år, da jeg måtte ta meg gjennom mye ødelagt skog. Sporene etter orkanen i fjor høst var svært tydelige, og det var til dels krevende å navigere mellom alle vindfallene oppover fra Svenningdalen. Kvitfjellet var målet da Jan, samboeren hans og jeg la i vei innover Eiterådalen i påsken. Men ambisjonsnivået var nok i høyeste laget, for dit kom vi oss aldri.
Min aller første tur i Salten gikk til den 1623 m høye Satertinden i Saltdal, i kaldt og klart vintervær. Selv om jeg bodde i Bodø fra januar til mai, ble det likevel med denne ene turen – mye takket være lite snø over store deler av distriktet. Et omtrent like høyt fjell ble besteget i august, da jeg tok meg opp på Golverfjellet. Jeg var riktignok på det høyeste punktet (1682 moh), men klarte likevel å unngå den framstående knausen (Golvertinden), der “toppvarden” befinner seg.
Fra før var Skjerdingen den eneste av De syv søstre jeg hadde vært oppå. I år skulle Grytfoten til pers – en topp som vel må karakteriseres som litt anonym, i hvert fall sammenlignet med flere av de andre “søstrene”. Dessverre fusket både kameraet og den “pustende” regnjakken, som viste seg å ikke holde mål. Den vakre Blomsøya, i hjertet av den helgelandske skjærgården, ble på alle måter en fin overnattingstur. Øya rager ikke mange meterne over havflata. Imidlertid er den – sammen med Altra (i nord) og Hestøya (i sør) – over ei mil lang. Bålet nede i fjæresteinene er fremdeles friskt i minne. Også turen utover mot det eventyrlige Træna, for første gang, var en stor opplevelse. Med to overnattinger på Husøya i Træna ble denne turen faktisk årets lengste. Å ligge i gresset på toppen av fjellknausen Hikelen og skue utover praktisk talt hele Helgelandskysten var bare magisk.
For øvrig kunne året 2001 by på to turer i Sør-Trøndelag. I juni gjorde Bjørnar, broren hans og undertegnede en tur til Vassfjellet, like sør for Trondheim. Det ble en berikende tur av flere grunner – bl.a. fordi jeg oppe ved toppvarden fant en 50-lapp! I september var Bjørnar og jeg på farten igjen – denne gangen til Vangslia ved det kjente vintersportsstedet Oppdal. Langs skiheisene tok vi oss oppover lia, før vi fortsatte et stykke innover snaufjellet.
Det ble en skikkelig pangavslutning på året, med to utsøkte toppturer i Hattfjelldal kommune i romjula. Vinterkulda var på ingen måte noe hinder for fantastiske naturopplevelser. Å se Arefjelltoppen tre fram i rosa drakt var bare ubeskrivelig vakkert. Ei stund etter stod Jan og jeg på toppen og speidet utover et snødekt landskap. På slutten av turen gikk vi i måneskinn. Månen spilte også en stor rolle, da vi tre dager seinere besteg Fisklausfjellet i det samme området. På vei oppover fjellsida fikk jeg plutselig fullmånen rett i fleisen. Selv om vi ikke så selve månen på nedoverturen, var de snøkledde fjellene rundt oss fullstendig opplyst av måneskinn. Begge disse toppene er over 1300 moh, og såpass høye fjell har jeg aldri før besteget på denne årstida.
Originalteksten til årsrapporten for 2001 er betydelig bearbeidet og omskrevet i 2013.