Årsrapport 2005

Etter to flotte friluftsår ble året 2005 en aldri så liten nedtur. Likevel ble det en håndfull utsøkte turer. Etter endt sesong kunne jeg bokføre 16 turer fordelt på 240 timer.  Sju av disse har vært sammen med andre, og jeg har brukt betydelig mer tid på fellesturer i år enn på soloturer. Fellesturene med Jan kom på totalt 162 timer, og bare 1996 og 1997 har vært bedre i så måte. Turen til Lomsdalen får ta hovedæren for dette, da denne ble tidenes lengste fellestur (i varighet). Kun to fjelltopper på Topplista og tre på Kronlista fikk besøk i 2005. Tre overnattingsturer er heller ingenting å skryte av.

Allerede den første dagen i 2005 la jeg ut på tur, da jeg begav meg langs den lite trafikkerte veien oppover mot Svartvatnet i Grane. Hele turen foregikk i mørke – fra start til slutt, selv om månen kom opp på tampen og lyste gjennom trekronene.

Påsken bød på tre opplevelsesrike toppturer. Med nye skifeller gikk den første av dem til Krutfjellet. Turen bar preg av kappløp med værgudene, og jeg ble den tapende part. På toppen ble det fullstendig “whiteout”. Så stod Sæterfjellet i Børgefjellet for tur. Det var mye liv og røre i den vesle hyttegrenda Tomasvatnet, bl.a. fordi fakiren Benifax skulle gjøre et verdensrekordforsøk i å bli dratt på ei spikermatte etter en scooter. Også på denne turen ble jeg snytt for utsikt fra toppen. Olfjellet ble, bokstavlig talt, et av årets høydepunkter. En herlig skitur i et variert fjellterreng, og med en storslått utsikt mot Okstindmassivet. Sjelden har jeg vel hatt en finere tur rundt Litjfjellet enn i år. Muligens var årets øyeblikk da jeg ble vitne til intet mindre enn fem elger på rekke og rad bevege seg nedover mot Dempa. Denne opplevelsen måtte fordøyes ved bålet noen minutter seinere.

Skisesongen ble avsluttet ved Okstindbreen i lag med Jan. Heller ikke i år kom vi oss utpå breen, noe værgudene satte en stopper for. Drømmen om Okshornet ble dermed avsluttet på Gråfjellet. To dager tidligere hadde jeg tatt årets første fottur til toppen av Sømnas høyeste fjell, Lysingen. Sømna hadde inntil denne dagen vært en hvit flekk på turkartet.

Regn og kjølig junivær tvang Jan og meg til å tenke kreativt, og øvre Saltdal (som er kjent for sitt tørre lokalklima) ble løsningen. Der leide vi ei hytte, som ble utgangspunkt for en interessant tur gjennom Junkerdalsurda. Ferden gikk under loddrette fjellvegger, langs den frådende Junkerdalselva. Jeg fikk for øvrig testet ut mitt første digitalkamera på denne turen – bl.a. med viltvoksende orkideer og andre botaniske eiendommeligheter som motiv.

Kun to turer ble det med virkelig sommerlige temperaturer. Til gjengjeld var det to ruvende kystfjell som ble besteget. Fire år hadde gått siden forrige tur i De syv søstre, og det var på høy tid med et nytt besøk. Valget falt på den ene av Tvillingan. Selv om turen opp var enkel, bød ei fjellkløft helt oppunder toppen på litt bryderi. Det krydde for øvrig av folk i “søstrene” denne dagen. Et par dager seinere stod Andalen og Andalshatten for tur. Dette ble en høyst merkverdig opplevelse, da jeg ved teltplassen min ble omringet av 18 nysgjerrige kyr, som nektet å trekke seg tilbake før langt på natt. De samme kyrne vekket meg morgenen etter, før de avsluttet med å både tråkke og skite ned teltet, mens jeg var på fjelltur. Fra toppen av fjellet ble jeg belønnet med en storslått utsikt, og jeg ble overrasket over at jeg faktisk kunne se rett gjennom hullet i Torghatten.

Ingen tvil om at turen til Lomsdalen ble årets mektigste turopplevelse. Jan og jeg startet ferden fra Tosenveien, i Mosskarddalen, før vi tok oss forbi Jordbruvatna, Elgviddevatnet, nedover Grunnvassdalen til Lomsdalen. Vi avsluttet marsjen med å gå ned til Storbørja, der vi ble fraktet med båt utover Velfjorden til Nevernes. Fem overnattinger hadde vi. Grunnvassdalen var vill og spennende å ta seg gjennom, og kveldsbålene i Lomsdalen – som etter alt å dømme vil bli nasjonalpark – var stemningsfulle. Om Lomsdalen var årets høydepunkt, så ble turen til Børgefjellet årets nedtur. En eneste overnatting i skråninga mot Tiplingdalen ble det, før jeg gav opp. Det var flere grunner til dette, bl.a. en altfor tung sekk og horder med innpåslitne mygg. Teltet mitt, Rondeslottet, som jeg har brukt i hele 15 år ble pensjonert etter denne turen.

En høsttur ble det sammen med Lene, da vi fulgte Gamle Kongevei over Hjerkinnshøi på Dovrefjell. Det var et historisk sus over turen, som gikk “i fotsporene” til sagakonger og pilegrimer på vei til og fra Nidaros. For øvrig ble turen min første i en Østlandskommune på nesten ti år.

Også i år ble det en forfriskende skitur på selveste julaften, da Jan og jeg labbet innover Båfjelldalen. Jan var også med da vi i romjula gikk oppover den til dels islagte Fiplingelva i Stor-Fiplingdalen. Den strenge vinterkulda tok på, og det var godt å varme seg ved det store bålet vi stelte i stand i granskogen. På nytt ble kursen satt mot Stor-Fiplingdalen, da jeg på nyttårsaften hadde til hensikt å bestige Skinnfjellet. Men dårlig dagsform kombinert med magetrøbbel gjorde at turmålet til stadighet ble endret, og til slutt hadde jeg ikke noe slags mål for turen. På et tidspunkt bare snudde jeg og gikk tilbake igjen.