Årsrapport 2018

456 timer (drøyt 19 døgn) på tur er ‘all time high’, og dermed er toppåret 1999 slått. 26 turer er dessuten flest siden 1991! 13 av 18 helgelandskommuner fikk besøk, som er godkjent. Likevel er ikke bildet entydig positivt. Kun seks planlagte turer ble gjennomført, og på de to fjellistene, Topplista og Kronlista, ble det stakkarslige en og tre noteringer, henholdsvis. Men alt i alt – et veldig godt år. De tre kanskje mest interessante funnstedene på Helgeland ble alle som ett oppsøkt i år. Jeg overnattet på unike hytter som Tindbu (Vega-fjellene) og Borgen (steinhytte i Bardal). Ellers vil jeg trekke fram høstturen til Nesøya, som var av beste merke, den forhistoriske “Alstahaugen” som ble bevitnet under Petter Dass-dagene og utprøving av rafting for første gang. Arter som svane og hegre ble observert, i tillegg til nærmere 80 ryper – høyeste antall siden 2003.


Mars var bare i sin spede begynnelse da Bjørnar, Jan, Brage og jeg kastet loss og la til sjøs med Havgakken. Turmålet Bliksvær lå som en hildring i horisonten foran oss, og nærmest svevde over havflata. Her ute kom vi bl.a. i prat med det driftige ekteparet som deltok i programserien Der ingen skulle tru at nokon kunne bu, for noen år siden. Vinterkulda holdt stand da jeg et par uker seinere satte kursen mot Furøy i Meløy kommune. Navnet kommer av treslaget furu, og en av attraksjonene langs natur- og kulturstien på øya var en stokk av ei furu som spiret for 1475 år siden og som ble hogget for 1100 år siden. Så bar det til Dønna med sin rike kulturhistorie. Her var det at en av Nord-Amerikas fremste immigrasjonsforfattere, Ole E. Rølvaag, trådte sine barnesko. På turen fra Dønnes til Rølvåg fikk jeg se en mengde svaner og hegrer, i tillegg til en byste av forfatteren ved hans barndomshjem.  

I påsken hadde jeg satt meg som mål å besøke tre lokaliteter på Helgeland der det er gjort sensasjonelle funn. Inntil nylig hadde hudskoen fra Sokrates’ og Platons tid, funnet ved Berg i Sømna, status som “Norges eldste sko”. Også restene etter “Norges eldste bordbygde båt”, Haugvikbåten, ble avdekket i Sømna. Båtbordne som lå i ei myr i Haugvika er datert til eldre jernalder, 2500 f.Kr. Dobbelt så gammel er imidlertid “Norges – og en av verdens eldste ski”, steinalderskien som ble funnet i Holandsvika i Vefsnfjorden på 1950-tallet. På vei til sistnevnte funnsted måtte jeg naturligvis spenne på meg mine egne ski, vel vitende om at her har mennesker tråkket skispor i tusenvis av år. Mens hudskoen representerer landverts ferdsel, til fots; Haugvikbåten ferdsel på hav, sjøfart; så representerer den over 5000 år gamle Drevjaskia ferdsel i vinterlandet, på snø.

Det ble ei stemningsfull mainatt da jeg kløv opp på en av holtene som omgir tettstedet Trofors for å overnatte under åpen himmel. Allerede dagen etter tok jeg turen til øya Leka, lengst nord på Namdalskysten. Der oppsøkte jeg Lekamøya, en 20 m høy steinklippe som figurerer i det velkjente sagnet om nordlandsfjellenes tilblivelse. Møya viste seg i sin fagreste drakt da jeg besøkte henne, vakkert belyst av en rødmende solnedgang. Fra Leka gikk turen nordover til Torget og Torghatten – et annet sagnfjell. En ny erfaring var det å gå mutters alene gjennom det populære Torghatthullet i den lyse nordlandsnatta. Spesielt var det også da jeg dagen etter besøkte ulykkesstedet for den fatale Torghatten-ulykken som inntraff for 30 år siden – en av norsk luftfarts verste ulykker noengang.

I år deltok jeg på to turmarsjer. Først ut var den årlige Oladalsmarsjen, som går innover Skjørlægda i Vefsn til den gjenreiste Oladalshytta. Ved hytta ble det både kaffe og noe å bite i, i tillegg til et foredrag om de dramatiske hendelsene som utspant seg i disse traktene i 1943 og 1944. Den historiske turen – en fast post under Velfjorddagene – gikk denne gangen til ruinene av gården Hammarslian, beliggende høyt over Tosen. Også dette ble en lærerik tur med masse ny kunnskap ervervet, selv om den største attraksjonen – den mosegrodde steintrappa ned mot fjorden – ble forbigått i stillhet. 

Nattevandringer i den lyse årstida er noe jeg har stor sans for. En av disse gikk langs en historisk ferdaveg på vestsida av Røssåga-vassdraget til den kunstige innsjøen Aven. Tråkket skjærer tvers gjennom det lille, men høyst bemerkelsesverdige Grøftrem urskogreservat. Området ble vernet allerede i 1905 som det første i Norge – den gang med betegnelsen Nationalpark. “Norges første nasjonalpark” altså. Fra tretoppene stemte fuglene i med lystig sang – den ene mer finstemt enn den andre. En annen ferdaveg på Indre Helgeland er Gamle Susendalsvei i Hattfjelldalen. Selv om kun enkelte partier er bevart, så kunne jeg like fullt fornemme et historisk sus denne natta fra den tida da nybyggere fra overbefolkede bygder på Østlandet og i Trøndelag slo seg ned i det øde dalføret, i en standhaftig og vedvarende kamp mot villmarka.

Å innlemme begivenheter under Petter Dass-dagene syntes jeg var naturlig da jeg planla tur til Alstahaug. Dette er en av landsdelens største litteraturfestivaler og går av stabelen annethvert år. Her ble det besøk både i det spektakulære Petter Dass-museet og i den vakre middelalderkirka. Et foredrag av Inga Næss – primus motor for Vegaøyan verdensarv var vel verdt å få med seg. Så var det å ta seg videre langs kulturstien til den mektige Kongshaugen, som man tror er opprinnelsen til navnet Alstahaug – haugen på øya Alsta. En annen tur som skilte seg ut i år, var å rafte seg nedover Svenningelva gjennom min barndoms dal. Selv om ferden nedover strykene var en “light-versjon” av ordinær rafting, var dette en såpass givende opplevelse at det frister til gjentakelse.

Noen topptur ble det ikke før i juli, da Storklumpen ble besteget – på natta, selvsagt. Dette var min sjette tur dit opp, nærmere 35 år etter min første og ti år etter min siste. Jeg var lenge i tvil om den lumske havskodda ville hindre meg i å ta meg til topps på et av Vegas høyeste fjell, Gullsvågfjellet. Men opp kom jeg, og kunne betrakte en rekke fjerntliggende tinder stikke opp fra et massivt tåkehav. På “Vegas tak” ble det ei uforglemmelig natt på Tindbu. En særegen beliggenhet har også den såkalte Borgen – ei vel 90 år gammel steinhytte utpå en skrent høyt over bygda Bardal ved Ranfjorden. Dit opp drasset Helle og jeg med oss sengetøy og soveposer, før det ble et bedre måltid på Wangbrygga ved fjorden dagen derpå. Noen dager tidligere hadde vi trasket gjennom Stavassdalen for å overnatte på Stavassetra. Halvveis, I tretida på natta, lå vi på rek i en robåt midt ute på det speilblanke Stavatnet.

Men været skapte også ubehageligheter. En topptur til Golverfjellet, i Børgefjellets vestligste fjellmassiv, ble i stor grad ødelagt av skodde rundt toppen – og dermed null utsikt. Det hindret meg likevel ikke i å vende tilbake til Børgefjellet. Denne gangen på langtur med fullpakket sekk for seks døgn. Det utvalgte området i år var Lotteren på trøndersk side. Rundturen var av godt gammelt merke helt til den siste natta, da det blåste opp til et forrykende uvær. Sterk vind, kraftig regn og tett tåke gjorde tilværelsen utrivelig. Da det skrinne jordsmonnet gradvis ble forvandlet til gjørme, og pluggene ikke ville sitte fast, kollapset teltet. Da var det alvor, og jeg ble umiddelbart tvunget til å komme meg i sikkerhet.

Oppholdsvær er vel å foretrekke når en legger ut på tur, men noen attraksjoner viser seg unektelig fra sin beste side i regnværsperioder. Jeg snakker om fosser. I alle år har jeg ignorert Holmvassforsen i Holmvassdalen, men på tampen av sommeren fikk jeg meg en tur dit. Og jeg ble ikke skuffet. Fossen viste muskler så det holdt. Hovedpausen på årets tur rundt Litjfjellet ble lagt til det flotte utsiktsplatået Bjørns plass ved Stavassveien. Vann til kaffekoking hadde jeg imidlertid ikke tenkt på, og vannkilder fantes ikke i umiddelbar nærhet. Et stort paradoks, egentlig, da terrenget var gjennomtrukket av væte og tungt å ta seg fram i. Hadde det enda kunnet kommet litt regnvann til kaffen, men nei!

Høsten kunne ellers by på tre storartede turer nord i regionen. I oktober vendte jeg nesen mot Nesøya – ei relativt stor øy på grensen mellom Rødøy og Lurøy, som gjerne kommer litt i skyggen av andre, mer kjente øyer. Men Nesøya har mye interessant å by på, som f.eks. Erlinghøla, der en ung mann holdt seg skjult i et helt år under krigen, unike skjellsandsøyler – naturens egne monolitter, samt turløyper både høyt og lavt. Det var praktisk talt full vinter i slutten av samme måned, da jeg tok turen til fjellgården Granneset oppunder Saltfjellet. I ned mot 13 kuldegrader var vedfyring under hele oppholdet fra fredag til søndag en dyd av nødvendighet. For øvrig kom husmusa og hilste på meg. Jeg avsluttet med en herlig tur opp til Veten på Hemneshalvøya i november. Grusveien som snor seg fra sjøen og opp mot masta på toppen gjorde turen til en lettvint affære.

Social media & sharing icons powered by UltimatelySocial