Tross mye begredelig vær i sommer, ble det likevel et godt friluftsår totalt sett. 18 turer fordelt på 13 kommuner ble fasiten for 2012. En del “nye” områder ble utforsket, og med turen til Vardøya i Herøy kommune har samtlige Helgelandskommuner blitt besøkt – 22 år etter at jeg begynte å loggføre turer. Det ble flere turer på kysten, og seks av dem foregikk på øyer. Når det gjelder toppbestigninger ble det et heller magert utbytte med kun tre noteringer på Kronlista og to på Topplista. Det jeg derimot er fornøyd med, er at fire av turene hadde en varighet på minimum 48 timer (dvs. to overnattinger). De fleste turene foregikk naturlig nok på Helgeland, mens fire gikk i Salten. 2012 var også det året det ikke ble en eneste tur i lag med Jan. Helt siden vi startet vår “turkarriere” i 1993 har vi, uten unntak, vært på tur i lag hvert eneste år – inntil i år. Tendensen har likevel vært negativ i flere år.
Som så ofte før kom jeg meg ikke i gang før ved påsketider. En snørik vinter med mye laussnø tvang meg til å tenke alternativt, og vandringer langs lite trafikkerte veier ble løsningen. Den første turen gikk langs veiene ved Elsfjorden. Litt av hensikten var å ta lokaliteten for den planlagte “Helgeland Lufthavn” nærmere i øyesyn – et prosjekt som bokstavlig talt havarerte. Den vakre Elsfjordbygda var også ny for meg. Deretter gikk turen rundt Heggfjorden – en fjordarm av Velfjorden. Her slo været til med sol og påskestemning, mens jeg gikk gjennom Hommelstø og idyllen Nevernes. Overraskelesen var stor da jeg møtte en tidligere klassekamerat på turen til Bjerka / Bjerkadalen. Marsjen innover dalen foregikk ikke bare langs vei, men også langs ei scooterløype. I tillegg ble det tid til en tur innimellom gamle trehus på Hemnes bygdeturn.
Turen rundt Litjfjellet ble årets eneste på ski, og jeg brukte lang tid – mest pga at jeg ville eksperimentere litt med det nye speilreflekskameraet mitt. Kamerastativ drasset jeg også med meg for første gang på over 15 år.
Etter den snørike vinteren var det herlig å komme seg utover mot kysten og opp på Mofjellet, nord for Brønnøysund. I tillegg til en del turfolk, var det uvanlig mye ravn å se – særlig i de bratte flogene.
Den første virkelige sommerturen gikk til den fotogene øya Landegode, like utenfor Bodø. Det ble en flott tur i lag med Helle til vestsida av øya med mye god mat og drikke, mens midnattssola lyste. At vi hadde tatt med oss feil type gassboks fikk heldigvis ikke noen konsekvenser, da det fantes rikelig med tørrved til bålfyring på sandstranda. Den neste turen med henne gikk til Fleinvær, dit vi hadde blitt invitert. Her hadde vi noen fine dager mens vi øyhoppet på småøyene i været.
Også noen av øyene litt lenger sør i fylket fikk naturligvis besøk, og først ut var den noe anonyme Gjerdøya i Rødøy kommune. På denne øya lokaliserte jeg bl.a. to nydelige sandstrender. Ikke en eneste sky var å se på himmelen under hele turen – selv ikke i horisontene. Herøy kommunes høyeste punkt på svimlende 119 moh ble besteget, da jeg satte kursen mot den ubebodde Vardøya. Jeg slo opp teltet like oppunder toppen, med utsikt mot kjente og kjære kystfjell – midt i havørnas rike.
Særlig heldig med været var jeg ikke da jeg i juli gikk fra Bønå i Visten, via Sørvassdalen, og helt til Mosjøen. Likevel var turen spekket med opplevelser fra begynnelse til slutt, og innbefattet bl.a. feilvurderinger, en heftig elvekryssing, samt overnatting i lavvo. Årets andre “langtur” gikk til det gode gamle Børgefjellet, for første gang på hele seks år. Turen til Fremstvatnet i det nordøstlige hjørnet av nasjonalparken bød i starten på et grått og kjølig vær, men da det den tredje dagen slo til med godvær lot jeg meg ikke be to ganger. Tre fjelltopper ble besteget på rekke og rad, deriblant Rainesklumpen (1450 moh).
I august, som værmessig sett var noe bedre enn juli, ble det også to små toppturer i Bodøområdet med kolleger. Finnkonnakken som stuper bratt ned i Mistenfjorden var en flott fjellknaus. Ei uke seinere ble Heggmotinden besteget. Havskodda lå lenge tjukk og grå, men etter hvert kom sola for fullt.
Også to kulturhistoriske vandringer ble det i 2012.Steinalderstien ved Åkvika på Vega er ikke lang, men likevel interessant å følge, forbi spor etter steinalderboplasser, fangststasjoner o.l. Ved alle funnstedene var det satt opp info-tavler, som jeg selvsagt måtte dvele ved. Øya Tjøtta står som en bauta i nordnorsk historie. Vandringen rundt øya i oktober gikk innom krigskirkegården, den gamle hovedbygningen på Tjøtta storgård, Tjøtta kirke, Leikenga med Lekamøyas spø og mye mer.
I oktober besteg jeg fjellet Neppelen i Leirfjord kommune. Området ved Bardal var for meg en hvit flekk på kartet, så det var på tide, og helt på sin plass, med en tur til denne delen av Helgeland – noen få dager før nysnøen la seg.
Det meste av snø var imidlertid borte, da året ble avsluttet med to fjellturer i Majavassområdet, lengst sør i Grane – begge til fots. På selveste julaften fulgte jeg Kvannfjellet nordover. Fra toppen av Nordklumpen hadde jeg en strålende utsikt nordover begge Fiplingvatnan. Sist, men ikke minst, ble Litjfjellet ved Majavatn besteget. Som navnet antyder, er fjellet ikke særlig stort – men det bød likevel på et noe mer utfordrende terreng enn den forrige juleturen.