I år som i fjor er jeg godt tilfreds med turåret som helhet. I overkant av 300 timer fordelt på 17 turer over det ganske Helgeland – fra Bindal i sør til Rana i nord, fra øyriket i vest til riksgrensen i øst kan jeg ikke klage over. Et særtrekk ved 2013 var alle “dagsturene” som foregikk på natta, dvs. i den lyse sommernatta. I tillegg kommer overnattingsturene. Litt spesielt var det også at jeg på tre av turene var inne i fjellet (Torghatten, Bolgbørra og Trollhålet). Jeg kunne ellers notere meg fem ganger på den såkalte Kronlista og fire på Topplista. En stor andel turer foregikk på kysten, hvorav seks på øyer. Årets Børgefjelltur ble den lengste på syv år. En del uvanlige fugler og dyr ble for øvrig observert, så som svane, trane og rådyr. Alt i alt et godt år i forhold til ambisjonsnivået.
Vinteren hadde på ingen måte sluppet taket da jeg i slutten av mars la i vei rundt Litjfjellet. Kaldt var det ikke, men det til dels kraftige snøværet gjorde skiføret tungt og trått under store deler av turen. All snøen, i kombinasjon med dårlig fysisk form, medførte at jeg brukte nærmere ti timer rundt fjellet – en all time low med god margin. Var det hvitt og vinterlig på årets første tur, så var situasjonen en helt annen da jeg dagen etter nasjonaldagen tok sikte på å nå toppen av Kråkneshesten, sør for Brønnøysund. Allerede i 10-tida viste termometeret over 20 grader – og verre skulle det bli. Shorts og bar overkropp var det eneste gangbare i fjellet denne dagen. En enkel tur til tross – solbrent ble jeg okke som.
Det fristet med en ny topptur i det fine været allerede dagen etter, men å bli eksponert ytterligere for den intense sola var jeg derimot lite lysten på. Et aldri så lite dilemma! Løsningen ble å ta natta til hjelp – et grep som viste seg svært vellykket, og som ble gjentatt fire ganger til denne sommeren. Først ut var Lesshornet – en av nabotindene til det mer kjente Heilhornet i Bindal. Det var lyst nok oppover fjellsida, og på toppen ble jeg belønnet med en nydelig soloppgang. Aldertinden på Aldra i Lurøy var neste topp ut i rekken av nattvandringer. At denne lille øya kunne by på opptil flere majestetiske tinder visste jeg. Men at jeg i den lyse nordlandsnatta også fikk bli vitne til både svaner, trane og øvrig dyre- og fugleliv var over all forventning.
Disse nattlige bestigningene gav såpass mersmak at jeg ikke så noen grunn til å oppgi konseptet med det første. Turen over det langstrakte Eiteråfjellet fortsatte således etter samme lest. Med start i Stavassdalen ble det en lang og til dels krevende vandring, men også en minnerik og givende turopplevelse. Det samme er å si om det temmelig avsidesliggende Svartisfjellet i Rana i begynnelsen av august – en tur som bl.a. tok meg forbi en navnløs isbre og innover et vilt og karrig fjellterreng inn i de små timer. Det som jeg også vil huske er den lille roturen noen titalls meter over et fjellvann – en manøver jeg måtte gjøre for i det hele tatt å komme meg videre inn i fjellene, og selvsagt for å komme meg tilbake igjen til utgangspunktet ved Ørtfjell.
Et av mange høydepunkter i 2013 var turen til Bolga og Bolgtinden i juni sammen med Helle. Denne artige “sukkertoppen” av ei øy, lengst nord på Helgelandskysten, hadde vi for alvor blitt oppmerksom på under en tur til Meløya for et par år siden. Øya viste seg på den ene side grønn og innbydende, flat og lettgått. Men den skulle også by på svært dramatisk natur. Særlig ble vi bergtatt av Bolgbørra – ei gigantisk kløft vi tok oss gjennom (på nattestid selvsagt). Vel gjennom fjellkløfta fikk vi midnattssola rett i fleisen. Uforglemmelig! Det ble enda en tur i lag med Helle i sommer, nemlig til Steigen, der en del av slekta hennes er fra. Turen utover Brennvika og Brennviksanden – ei svær sandstrand omgitt av ville tinder – var bedagelig, men storslått.
Også flere øyer fikk besøk i sommer. Den flate Altra i Alstahaug (med stedet Austbø) var en praktfull liten flekk i havet. I tillegg til et yrende fugleliv var det også storvilt som elg og rådyr å se her ute. Ei adskillig større øy, Hamnøya med Hamnfjellet i Vevelstad visste jeg hadde mye å by på av natur og fornminner. Jeg rakk dessverre ikke over alt på denne milelange øya, med kun apostlenes hester som framkomstmiddel, men Hamnsundet (omtalt i sagalitteraturen) og fjellhula Trollholet (med hulemalerier fra steinalderen) fikk jeg stiftet nærmere bekjentskap med.
I likhet med de foregående år, prioriterte jeg også i 2013 et par reinspikka kulturhistoriske turer, og den første av disse gikk til Dønna, nærmere bestemt Glein og Gleinsneset. I tillegg til Nord-Europas største marmorfallos (steinskulptur av mannlig erigert kjønnsorgan, brukt i en mytologisk / seremoniell kontekst i hedensk tid), finner vi et gravfelt fra jernalderen her, med mange interessante funn. Også konserten for bronselurer i det berømte hullet i Torghatten var vel verdt å få med seg. Her fikk de frammøtte oppleve “lyden av bronsealderen”, så å si, med nøyaktige rekonstruksjoner av instrumenter fra bronsealderen.
To typiske innlandsfjell som ble besteget var Risfjellet i Hattfjelldal og Andfjellet i Rana. På førstnevnte tur ble jeg vitne til en stor flokk rein, mens jeg for Andfjellets vedkommende fulgte en vei til topps. Dette var gunstig, da jeg slet med en fotskade.
Jeg avsluttet en innholdsrik sommer med en tur inn i Børgefjell nasjonalpark. Nøyaktig på dagen 50 år etter at landets nest eldste nasjonalpark (etter Rondane) ble opprettet la jeg i vei fra Tomasvatnet. I år var det de vestlige delene av parken jeg ville utforske. Med base ved nordre Biseggvatnet besteg jeg tre fjelltopper, deriblant Måsskardfjellet (1.536 moh).
Min vane tro, tok jeg meg et par turer også i jula. Selv om det fortsatt var mildværet som rådet, var det tilstrekkelig med snø i Majavasstraktene, lengst sør i Nordland, til å ta skiene i bruk. På turen gjennom Sæterdalen kom jeg meg såpass seint i gang at jeg måtte gå i tussmørket på vei tilbake. Likevel var det ei egen stemning i naturen. En sein start ble det også på turen nord for store Majavatnet. Området var nytt for meg, og bestod av innbydende natur med mye fint skiterreng.