Årsrapport 2015

Friluftslivets år, 2015, har levd opp til forventningene på flere vis. Med 380 timer brukt på turer, føyer året seg inn på en respektabel fjerdeplass siden “målingene” startet i 1990. Og med et antall på 20 turer greide jeg å kopiere fjoråret. Når det gjelder bestigninger ble det fem noteringer på kronlista og to på topplista. Sommeren var lenge av verste merke, med bare sporadiske godværsdager – og netter! Den kulturhistoriske komponenten har etter hvert blitt godt etablert i turlivet mitt. Men i år har jeg nok vært ekstra årvåken mht. å få med meg spesielle begivenheter (solformørkelse, martna og spel, båtturer, åpninger, o.l.), noe jeg vil tilskrive stadig bedre planlegging. Kjennskapen til kulturhistoriske turmål har økt voldsomt, og i 2015 oppsøkte jeg fem tematiske stier / gamle ferdselsårer. Halvøyer, øyer og øyvær er godt representert. Av dyreliv vil jeg trekke fram rådyr, som jeg så en del av i år.


Turåret startet med den sedvanlige runden rundt Litjfjellet – i år som i fjor den eneste med ski på beina. Datoen ble framskutt med en dag i forhold til den opprinnelige planen, for å få med meg solformørkelsen som skulle inntreffe den 20. mars. På det meste ville 94 % av sola bli tildekket, noe som ikke ville skje igjen før i 2061. Jeg hadde gått til anskaffelse av sveiseglass, for å kunne forevige dette astronomiske fenomenet, men det slørete skylaget utgjorde et vel så godt filter, skulle det vise seg.

I påsken ble det to fine vandringer ute ved kysten. Den første av dem gikk langs en kulturminnesti ytterst på Bindalshalvøya. Turen tok meg forbi hedenske gravhauger, en gammel gravlund fra 1600-tallet, samt den drøyt 125 år gamle Solstad kirke. De endrede gravskikkene fra hedensk til kristen tid ble anskueliggjort på en svært tydelig måte her ute i havgapet. Dagen etter befant jeg meg i Alstahaug, der jeg først tok meg gjennom Søvikskardet – ei gammel farlei – før det bar opp på Vettfjellet like ved. Som navnet avslører, inngikk fjellet i det eldgamle varslingssystemet langs kysten med tenning av veter i ufredstid. En turidé som hadde fått modnet seg lenge nok, var å ta meg opp på Trofors’ svar på Bergens byfjell. Det ble på sett og vis en form for historisk vandring gjennom kommunesenteret i Grane, selv om jeg ikke kom helt i mål med å bestige “de syv holter”. Mens jeg i Bindal traff på et elgpar, og jeg i Alstahaug ble vitne til en gruppe rådyr, observerte jeg rein på ferden rundt Trofors.

Et uvanlig kaldt og ufyselig sommervær (i Bodø ble det ikke målt temperaturer over 20 grader før i august), gjorde at snøsmeltinga i fjellet gikk trådt. Likevel greide jeg å utnytte de få værvinduene som tross alt inntraff. I slutten av mai besteg jeg Værnestinden i Rødøy. Like flott som å nå toppen var det å kunne følge en flere km lang markert egg på tilbaketuren, med bare avgrunnen under meg. Hammarøytinden i Nesna var neste topp ut. Etter at været først hadde satt en stopper, var jeg langt heldigere helga etter, og det ble en vakker kvelds- og nattevandring i et storslått kystlandskap. Også på turen til Gråvasstinden i grenselandet mellom Rødøy og Rana tok jeg natta til hjelp. Fluene som hadde vært en pest og en plage i skogkrattet forsvant brått i høyden, og resten av turen var en rein og skjær nytelse i den svale sommernatta. Uforglemmelig var det å se kveldssola skinne gjennom et slør av dis i horisonten, noe som fikk ildkula til å ligne mer på en perfekt fullmåne enn ei blendende sol.

Hele sju av totalt elleve overnattinger i telt ble foretatt på øyer og i øyvær. Likevel ble den første av dem, til Arnøyene, sør for Bodø, en dagstur. Tre kanoner fra 2. verdenskrig er bevart på Nord-Arnøy, og disse måtte selvsagt inspiseres. Det var ellers en sann fryd å vandre gjennom det frodige kulturlandskapet dagen før nasjonaldagen. En av turene som virkelig står fram som spesielt minnerik i 2015 var teltturen Helle og jeg gjorde til Værøya i dagene før sankthans. Den lille, fjellrike øya ytterst i Lofoten hadde figurert i turplanene i årevis, men i år ble det endelig gjort alvor av planene. Mellom grønne fjell og ei kritthvit sandstrand slo vi oss til ro, før vi de neste dagene utforsket øya. Bl.a. gikk vi den gamle ferdavegen til Måstad (der lundehunden stammer fra), besøkte den unike bedriften Lofoten Sjokolade (som seinere på året brant ned), samt oppsøkte den gamle prestegården, der min morfar var dreng i sin ungdom. I tillegg ble det både nattlig fjelltur og trasking i bebyggelsen på Sørland.

En måned etter Værøya-turen satte Helle og jeg på nytt kursen utover Vestfjorden – denne gangen til Helligvær. Her møtte vi en trivelig sjøulk, som påtok seg rollen som guide. Dermed fikk vi litt lokalhistorie med på kjøpet. For øvrig hadde jeg tinget skyss med den såkalte postruta den siste dagen – en båttur som snodde seg mellom en rekke småøyer. Et annet øyvær, lenger sør i fylket, nemlig Husvær i Herøy, fikk så besøk. Telt var det som gjaldt også nå. Tre småøyer (Prestøya, Brasøya og Husværøya) har blitt knyttet i hop med en vel fire km lang vei, og på den ytterste av øyene slo jeg meg til ro. Blikkstille hav, sol, turstier, kajakksenter, en sjarmerende kafé, åpne butikker, bål i fjæresteinene og observasjon av rådyr var noe av det jeg fikk med meg av opplevelser. Båtturen innover Storbørja i regi av Velfjord Historielag under Velfjorddagan viste seg å være et fullgodt alternativ til båtturene i Vega-skjærgården, med eminent historieformidling, praktfull natur, god mat og blide deltakere.

Snøtuva i Rana var i og for seg en grei topp å bestige, selv om augustmørket kom fort. Fjellet levde for øvrig opp til navnet sitt. En annen grei topp i samme kommune var Tromberget inne ved riksgrensen. Fjellet, som på samisk har navn etter en sjamantromme, ble besteget i et nydelig høstvær. Under store deler av turen kunne jeg vandre i bar overkropp.

I år ble det gjensyn med Saltfjellet for første gang på fire år. Ingen spesielt lang tur, men jeg fikk meg da fire døgn i Namnlausdalen og Semskdalen. Flere fjell ble besteget på turen, bl.a. to over 1500 moh. Om det hadde vært en elendig for- og høysommer, så viste seinsommeren seg fra sin beste side med fine temperaturer og et helt eksepsjonelt godt vær. Ikke en eneste sky var å se på hele turen! Kameraet klarte jeg å rote vekk i ei steinur, men på mirakuløst vis fant jeg det seinere igjen.

Foruten solformørkelsen og turen til Storbørja, prøvde jeg å integrere et par andre begivenheter i tursesongen. Klemetspelet, som omhandler en legendarisk skikkelse, gikk av stabelen i Leirskarddalen i Hemnes i forbindelse med Jamtjordmartnan. Både martnan og spelet var en opplevelse. Ved restene av Klemethelleren kom jeg for øvrig i snakk med noen interessante mennesker dagen etter. En regntung høstdag møtte jeg opp i Leirosen i Leirfjord, som var utgangspunktet for en turmarsj innover Forslandsdalen. Anledningen var åpningen av “Norges vakreste vannkraftverk” i øvre Forsland. Den utilgjengelige dalen har fått en flere km lang vei inn mot den lille kraftstasjonen, og er med det blitt tilgjengelig for mange flere.

På høsten, da ambisjonsnivået er en del lavere når det gjelder turer, fikk jeg gått to interessante turløyper, som begge tar for seg et spesielt tema. Den nyetablerte geologistien ved Åselistraumen i nærheten av Saltstraumen var ikke lang, men spekket med informasjon om flere geologiske fenomener i området. Ganske så ny var også krigsminnestien i Dalselvdalen, like sør for Mo i Rana. Her foregikk det dramatiske hendelser under 2. verdenskrig, da The Scots Guard forsøkte å stanse Nazi-Tysklands fremrykking mot nord. Også denne stien hadde, som seg hør og bør, flere informasjonstavler for den historisk interesserte.

Tradisjonen tro avsluttet jeg året med noe turvirksomhet i romjula. Det ble riktignok bare en tur, da jeg i kaldt vintervær vandret ei drøy mil langs veien innover Eiterådalen i Vefsn, mot den avsidesliggende Holmen gård – og tilbake igjen.