Tur nr. 500 ble markert med en fabelaktig båttur innover Nordfjorden, oppunder Svartisen i et på noen områder svært godt år, og et på andre områder svært dårlig år. Med 21 turer er det kun 2009 som har resultert i et høyere antall turer de siste 25 årene. I praksis brukte jeg like mye tid på turer i år som i fjor (379 timer – usle 35 minutter mindre enn i fjor). Fornøyd er jeg også med at det ble mange varierte og lærerike turer – oftest arrangerte turer eller turer langs stier med et spesifikt tema. Overnattingen i Tonneshula i lag med Helle var en ny type naturopplevelse. Det samme var det å stå til rors på en seilbåt, og for så vidt også å delta turmarsjer. At jeg har gjenopptatt turlivet med Jan, etter mange års avbrekk, er gledelig. Det ble ingen langtur i år. Jeg klarte heller ikke en eneste notering på Topplista og kun et fåtall på Kronlista, selv om bestigningen av Hestmannen var et høydepunkt.
Årets runde rundt Litjfjellet ble av det rufsete slaget, både når det gjelder vær og trasévalg. Vind og sludd taklet jeg greit, men et til dels bratt og overgrodd skogsterreng var til større irritasjon. Etter påkjenningen ble skiene nærmest demonstrativt plassert i grøfta, før jeg tok meg tilbake langs veien til fots. Den langstrakte og landfaste Ulvangsøya nord for Sandnessjøen var neste tur ut. Her ute ble det et realt basketak med værgudene, i form av sterk motvind, men etter et overraskende møte med Buddah roet alt seg, og på slutten av turen varmet vårsola i ansiktet. Et par dager seinere var jeg tilbake i samme område, da jeg hadde satt meg fore å gå den såkalte sagnstien på Angarsneset. Et gammelt sagn om St. Olavs kristningsferd nordover kysten hadde overlevd på folkemunne helt fram til vår tid, og jeg fikk tatt både St. Olavs-skottet, St. Olavs-pila og St. Olavs-steinen nærmere i øyesyn.
Tematiske stier og vandringer skulle gå som en rød tråd gjennom tursesongen. Tidlig i juni oppsøkte jeg kulturminneløypa på Vassås, like utenfor kommunesenteret Terråk i Bindal, som bl.a. tok meg forbi hedenske gravhauger av varierende slag og størrelser. Etter vandringen fant jeg fram til ei naturperle i sørenden av Tosen, der det ble både bålkos og overnatting under åpen himmel på ei flytebrygge. En annen slik tematisk sti var den 13 km lange Polarsirkelstien på Saltfjellet. Tross en skyete værtype ble det en herlig kvelds- og nattvandring langs stien, som kunne skilte med en mengde interessante info-tavler.
I forbindelse med Vegadagan hadde jeg fått nyss om en arkeologisk vandring med smak av steinalderen, som jeg ønsket å være med på. Fra Sundsvoll på yttersida av Vega guidet Per Morten Gullsvåg deltakerne i fortidsmenneskenes fotspor, før det hele ble avsluttet med mørt og godt lammekjøtt tilberedt på steinaldervis. Sømnadagan fulgte opp med en kulturminnemarsj ved Sund. Her fikk man bl. a. tatt en titt på Helgelands største gravhaug som er 49 m lang. I løpet av Velfjorddagan arrangeres det som regel både båttur og turmarsjer. I år ville jeg delta i Ødegårdsløpet – en tradisjonell turmarsj. Gjennom gammelt kulturlandskap og forbi tidligere husmannsplasser bar det, og vi fikk en god innføring i bosettingshistorien av turguide Steinar Hansen fra historielaget. Vevelstadspelet, som var satt opp til kommunens 200-års jubileum, gikk av stabelen under årets Vevelstaddager. Forestillingen tok for seg lokale hendelser fra Snorres kongesagaer, og ble en publikumssuksess i naturskjønne omgivelser.
Tidlig på sommeren hadde Helle og jeg fått disponere ei campingvogn ved “verdens sterkeste malstrøm” – Saltstraumen, sør for Bodø. Her tok vi oss tid til å betrakte dette spektakulære naturfenomenet på nært hold. I tillegg ble det besøk på det lokale museet, der jeg særlig fattet interesse for Norges eldste musikkinstrument, “Brummeren fra Tuv”. Steinbit og Møsbrømlefse ble det dessuten på Kafé Kjelen. Utpå høsten var Helle og jeg igjen på farten – denne gang til Tonnes i Lurøy. Ideen var å få til en overnatting i den 180 m lange og svært så romslige Tonneshula. Med bål og fakler ble det riktig så trivelig inne i hula, og en helt ny og uforglemmelig opplevelse for oss begge.
Den første overnattingsturen i lag med Helle ble imidlertid gjort allerede i mai, da vi tok turen til magiske Træna. Med privat båtskyss ble vi fraktet til Sanna, der vi på yttersida av Trænfjellene slo opp teltet. Det er ikke til å stikke under en stol at ideen med å overnatte i ei hule fikk næring allerede på denne turen, da vi besøkte den mektige Kirkhellaren. Det ble dessuten tur opp på Gompen, den sydligste fjellknausen på øya. Er Trænfjellene ikoniske, så er ikke Hestmannen mindre ikonisk. I september kom jeg meg endelig til topps på denne sagnomsuste rytteren, som jeg har ønsket å besøke i så mange år. Etter å ha overnattet ved ei vakker sandstrand, tok jeg meg tvers over øya, langs en tørr og lettgått sti gjennom høstlig løvskog. Den flate Offersøya i Alstahaug er nok ikke like iøynefallende. Men det betyr ikke at øya er uinteressant. I august ble det en god rundtur, der jeg for en stor del vandret i den tørrlagte langfjæra utenfor øya. En perfekt fullmåne som speilte seg i sundet kvelden i forveien, synes jeg også bør nevnes.
Året kunne for øvrig by på noen svært minneverdige båtturer – alle som en av høy kvalitet. Arrangørene av Herøydagene hadde fått til et opplegg der den profilerte forfatteren Roy Jacobsen ville guide sine lesere gjennom kulissene til hans romaner Seierherrene, De usynlige og Hvitt hav. Fra Sandnessjøen gikk ferden via Herøy til Sandsundvær og Skibbåtsvær. Tur nr. 500 siden jeg begynte å “samle” på turer i 1990 hadde jeg lyst å gjøre noe ekstra ut av. Jubileet ble markert på ei campinghytte i Rødøy, før jeg neste dag steg om bord i Miss Sibella, som tok turistene med seg innover Melfjorden og Nordfjorden oppunder Svartisen. I den turkise sjøen viste både grindhval og sel seg. 2016 var også året jeg for første gang fikk prøvd meg på seiling. I lag med de gamle turkompisene mine, Bjørnar og Jan, satte vi seil med Havgakken mot flere av øyene sør for Bodø, i første rekke den ubebodde øya Fleina.
To litt trauste innlandsfjell, henholdsvis Terråkfjellet i Bindal og Kongsfjellet i Hemnes, var også å finne blant de utvalgte på årets turplan. Når det gjelder førstnevnte tur, så passerte jeg noen riktig gamle furukjemper på vei til fjells, i tillegg til fullmoden molte. Fra Kongsfjellet ved Røssvassbukta kunne jeg sitte og speide utover de store sjøene Røssvatnet og Bleikvatnet på en sjeldent vindstille dag i fjellet.
Tradisjonen tro avsluttet jeg året med en romjulstur eller to, og i år ble Nord-Vefsn valgt ut som turområde. Fra Fustvatnet vandret jeg langs en lite trafikkert vei gjennom Hellfjellbygda og helt ned til Drevja. I skumringa og mørket lyste det vakkert fra mang ei stille grend. Heller ikke årets siste tur kunne tilby minusgrader da Jan og jeg spente på oss brodder og vandret på holka fra Holandsvika og innover mot Drevja kirke. Hele åtte år har gått siden forrige romjulstur i lag, men ifølge forsettene våre ser framtida adskillig lysere ut.