Helgetur - på tur i natur og kultur på Helgeland
2. påskedag kunne varte opp med strålende sol fra en skyfri himmel, og dette praktfulle været måtte selvsagt utnyttes. I store Hjortskardet hadde jeg vært en rekke ganger tidligere, men det fristet likevel med en ny tur med bål og nykokt kaffe.
Noe skiføre var det ikke denne desemberdagen, så det ble å begi seg til fots langs Vestersidveien mot Langvatnet – dagens turmål. Forbi Nedre Hjortskardmo valgte jeg å følge jernbanesporet i stedet for veien, noe som jeg gjentok på tilbaketuren.
Skodda lå tett og knugende da jeg tok til å følge den gamle kjerreveien på vestsida av Stor-Svenningvatnet. Det bar så gjennom trolsk gammelskog og trange dalsøkk, der retningssansen ble satt på prøve, før et blankt vannspeil kom til syne.
Ikke et vindpust var å fornemme da jeg la i vei fra Tosenveien denne nydelige høstdagen. Og vatnet viste seg fra sin aller beste side i dag, der det lå speilblankt og uten en eneste krusning. Jeg fikk nærmest følelsen av å stå midt i et landskapsmaleri!
Jeg hadde sagt meg villig til å være med to av sauebøndene i Svenningdalen til fjells for å leite etter sau. Værmeldinga var den aller beste, og det lå an til å bli en strålende høstdag. Mens Arnt Finseth manglet drøyt 20 sau, savnet Steinar Lund fem stykker.
Dagen etter at pappa og jeg hadde plukket to liter molte i Båfjelldalen, skulle mamma og jeg i samme ærend i Kappskardet. Men det var lite å finne. Derimot vokste det mengder av bringebær langs veien, og dermed fikk vi rikelig med bær i bøttene likevel.
Det var overskyet, men ellers fine forhold da jeg omsider kom meg av gårde. Turmålet denne julidagen var Grønfjellet – et fjell som jeg for første gang stiftet bekjentskap med i fjor sommer. Denne gangen ville jeg fortsette over toppen og ta meg ned Grønaksla.
En strålende sommerdag til tross – turen opp mot linken på Kappfjellet ble ikke akkurat noen nytelse, for å si det forsiktig. Tvert imot! Jeg ble nemlig hjemsøkt av en sverm fluer, og det virket som om det bare ble flere av dem jo høyere jeg kom.
Pratheep og jeg startet årets andre fellestur ved Øvre Hjortskardmoen. Mens vi på den forrige turen, i begynnelsen av juni, opplevde at det begynte å snø mens vi overnattet under åpen himmel, var det regn vi hadde å stri med på denne turen.
Det kriblet i beina etter å ta seg en liten kveldstur, og i den lave sola syntes jeg det ellers så anonyme Hestskardet virket fristende. Skardet er ikke annet enn en relativt smal, langsgående “stripe” oppe i flogene av Rapfjellet.
