Helgetur - på tur i natur og kultur på Helgeland
Håpet om å få til en tur i Nesna levde fortsatt, selv om det ambisiøse turopplegget på Tomma måtte legges på is. Det ble til at jeg valgte minste motstands vei, bokstavelig talt, nemlig å følge veien fra Nesnastranda og utover til den landfaste Skogsøya i det rufsete høstværet.
Foruten ferge- og hurtigbåtkai, har bygda Sørfjorden i Rødøy butikk, kafé og kirke. Posthuset ble avviklet i 1997, og er i dag erstattet med et post i butikk-tilbud. Skolen som ble nedlagt i 2004 er i dag lokalene til «Basecamp Helgeland» – et senter for friluftsbasert turisme.
Hundre år var gått siden «Innlandsvegen», eller «Nordlandsvegen» som den også ble kalt, ble offisielt åpnet. Jeg ville markere jubileet i form av en slags prolog før den årlige turen rundt Litjfjellet. Markeringen gikk rett og slett ut på å trø litt på hundreåringen.
Jeg hadde i lengre tid forsøkt å få til et besøk med overnatting på selveste Lurøy gård – en historisk storgård der Mecklenborg- og Dundas-/Dass-slektene har holdt stand i hundrevis av år. Og endelig skulle det lykkes, da jeg ble ønsket velkommen av Malin og Skjalg Nordås.
I forbindelse med Træna kirkes 250-årsjubileum var det lagt opp til arrangementer av ymse slag denne helga. Bl.a. var et såkalt bokbad med Olav K. Sørhaug, forfatteren av ei nokså nylig utgitt bok om den lange kirkehistorien på Træna, verdt å få med seg.
Utstillingen «Himmel og jord» på Petter Dass-museet tar for seg den lange historien på Alstahaug, der Petter Dass og hans diktning for en gangs skyld ikke er det sentrale. Det er derimot de arkeologiske funnene, bl.a. av en av Norges største myntskatter.
Fjorårets etappe langs den historiske Jamtfjellvegen fra Vefsnfjorden, gjennom Mosjøen og videre østover i et kupert skogsterreng hadde endt med resignasjon allerede før jeg tok tatt fatt på Reinfjellet. I år hadde jeg til hensikt å fortsette der jeg slapp.
To kamerater var på 60-tallet på skitur i fjellene rundt Åbygda. Som de ungdommer de var, fartet de vidt og bredt. Kameratene kom over en rekke varder eller rester av varder, og ble overbevist om at de hadde funnet svenskegrensen fra 1658. De hadde fullstendig rett!
Igjen ser man at det er ei frivillig vennegruppe som står bak et restaurerings- eller gjenreisningsprosjekt som er til gavn for mange. I dette tilfellet er det «Lapplias venner» som skal ha æren for at den historiske plassen mellom Røssvoll og Storforshei er blitt revitalisert.
«Den siste ødemarksgården på Sør-Helgeland» ble den kalt, men i 1987 var det slutt på en over 320 år lang bosettingshistorie i Auslia. Huset er i god stand, takket være omfattende restaurering av «Auslias venner», og tilgjengelig for turfolk som ferdes i Visten-området.
