# 341 • 3. – 5. juli 2008

Dag 1 (av 3): Aursletta – Laksmarka

Inn i “det gjemte landet”

For første gang tok jeg rutebåten innover Visten, til Aursletta innerst i fjorden. Jeg hadde knapt nok begynt å gå langs gårdsveien da tre personer kom gående. Den ene av dem viste seg å være Aurslettas siste beboer, pensjonist Svein Aarstrand. Da jeg fortalte at jeg hadde tenkt meg til Laksmarka ble jeg frarådet å gå innover pga tre vanskelige fjellpassasjer, der jeg var nødt til å treffe rett for ikke å sette meg fast. Han tilbød seg uoppfordret å frakte meg innover Strauman i båt, men vi måtte vente litt, til sjøen hadde flødd mer. Vi satte oss utenfor stua hans og studerte kart. Temperaturen viste intet mindre enn 29 grader i skyggen.

Etter ca tre kvarter var vi klare til å hoppe i båten. Det var ikke så rent lite spennende å ta fatt på utforskingen av disse øde skog- og fjellområdene. Det var fortsatt betydelig strøm, både ved Ner-Straumen og lenger opp, og den lille motorbåten kjempet seg over bølgene, som om vi for oppover ei stri elv. Dette ble avløst av det speilblanke Grannesvatnet.

Turen med motorbåt innover Strauman er svalende i sommerheten.

---

Vi passerte Granneset, der jeg opprinnelig hadde tenkt å slå leir. Planen var å bestige Snøfjelltinden fra Granneset, men jeg innså at fjellet fikk vente til dagen etter.

Ved Storstraumen ble jeg satt av. Etter å ha betalt for båtskyssen begynte jeg å gå langs straumen. Hadde ikke gått langt før jeg kom på en tilrettelagt gangvei av plank (en høyst nødvendig sådan) som var boltet fast i fjellveggen.

Greit å ta seg fram langs Storstraumen. 

---

Videre langs med Lakselvvatnet var det stort sett greit å gå. Dette vatnet er ganske særegent. Det er saltvatn med et flere meter tykt “lokk” av ferskvatn over.

Fra den nedlagte gården Lakselva, der det sto en relativt velholdt gårdsbygning, tok jeg nå fatt på ferden innover den trange Laksmarkdalen. Rart å tenke på at det tidligere var flere gårder innover dette dalføret og at det var skole på Aursletta. Det var en usedvanlig lettgått sti gjennom den flate dalbunnen innover, før den gradvis forsvant. Fjellet Rubben på vestsida av dalen var derimot stupbratt. Jeg hadde blitt anbefalt å prøve å komme meg over Lakselva ved noen holmer sør for Laksmarkvatnet pga. mye kratt på vestsida av vatnet, men da jeg fikk se størrelsen på elva slo jeg det fra meg med en gang.

Jeg kom nå inn i Laksmarkdalen naturreservat. Det stemte godt at det var ganske så gjengrodd ved vatnet, men det gikk likevel greit å ta seg fram. Jeg fant ut at jeg ville slå meg til ro ved vatnet for natta. I denne sommervarmen og med de gode værutsiktene hadde jeg ikke tatt med telt – jeg skulle sove under åpen himmel!

Kveldsstemning ved Laksmarkvatnet. Bildet er tatt nordover, fra der jeg kom fra. Fjellet Rubben t.v.

---

På et lite nes helt nede i vannkanten brettet jeg ut liggeunderlaget. Litt irriterende var det at jeg hadde glemt igjen pølsebrødene, men verre var det at pølsene ikke smakte godt. Jeg måtte faktisk opp å spy seinere på natta! Det verste var imidlertid mygg- og knottplagen. Litt utpå natta var det såpass ille at jeg vurderte å pakke sakene og komme meg videre. Men etter å ha snøret soveposen godt igjen og dekket til ansiktet fikk jeg litt søvn.

---

Dag 2 (av 3): Laksmarka – Tøymvatnet

Slumring, soling og skogsvandring

Sola strålte like mye i dag, og jeg bestemte meg for å prøve meg på en bestigning av Snøfjelltinden. Forsøket ble imidlertid oppgitt da jeg så hvor gjengrodd det var oppover fjellsida. Den intense varmen gjorde heller ikke motivasjonen større. Greide å rive opp fingeren på en kvist, men blodet størknet fort. Jeg gikk ned mot den lille bekkedalen, Sprutdalen, og ned mot vatnet igjen. Det var fascinerende å gå gjennom denne storvokste granskogen, som for det meste er urskog, og heldigvis forskånet mot skogdrift.

Morgenstemning i villmarka. Laksmarkvatnet sørover.   

---

Etter å ha pakket sekken var jeg på vei videre sørover Laksmarkdalen. Det fortsatte med tett granskog helt til jeg traff på noen stolper (muligens har det gått en gammel telegraflinje gjennom dalen). Disse stolpene fulgte jeg et stykke.

Jeg nærmet meg nå nordre Vesterdalselva, og jeg fryktet at den skulle være stri. Heldigvis kom den i flere løp, og jeg kom meg greit over. Det siste løpet viste seg å være Tøymvasselva (hovedelva gjennom denne delen av Laksmarkdalen). Vips, så var jeg på “rett” side av dalen.

Gikk så oppover en naken bergknaus (topp 149). Inntil da hadde svartfluene holdt meg med selskap, men her oppe blåste det en herlig bris som tok de små beistene bort, og jeg klarte å nyte naturen rundt meg. Utsikten nordover Laksmarkdalen var storslått, og jaggu dukket ikke store Finnkneet opp langt i nord. Jeg la meg ned på liggeunderlaget på svabergene – og sovnet av!

På dette berget ligger jeg og slumrer ei lang stund, med storslått utsikt nordover Laksmarkdalen. Store Finnkneet i nord.

---

Da jeg våknet opp igjen lå jeg lenge og slumret, mens fjellelver bruste i det fjerne og en og annen fugl ga lyd fra seg. Slik lå jeg og slappet av denne varme sommerdagen, midt inne i Laksmarkdalen naturreservat.

Jeg gikk videre innover dalen, og Tøymvatnet kom til syne. Langs østsida av vatnet var det steinete. Jeg hadde merket av “åpen hytte” på kartet, men jeg forventet egentlig ikke noe annet enn ei falleferdig rønne. Jeg kunne dessuten ikke se noen hytte. Overraskelsen var derfor stor da ei nokså stor hytte i tilsynelatende god stand lyste mot meg mellom furutrærne. Jeg kastet av meg sekken for å finne ut om hytta var åpen – og det var den! Der og da bestemte jeg meg for å bli på dette nydelige stedet, særlig med tanke på mygg- og knottplagen den foregående natta.

Det idylliske Tøymvatnet. Her skulle jeg tilbringe resten av dagen og kvelden. Den åpne hytta ligger på østsida av vatnet (t.v.).

---

Ifølge kartet befant jeg meg ikke lenger i det som kalles Laksmarka eller Laksmarkdalen, men i Børjedalen. Videre sørover begynner dalen å helle nedover mot Storbørja i Velfjorden.

Jeg gikk inn og tok en pause fra varmen og fluene. Tok en titt i hytteboka, og jeg så at hytta var oppført i 1963. Tre år seinere hadde det kommet hyttebok, og de første besøkende hadde skrevet seg opp. I 1986 hadde det funnet sted en dramatisk episoe, da en skigåer hadde kommet ut for uvær og funnet hytta låst. Vedkommende hadde da måttet bryte seg inn. Etter denne episoden kan det se ut som om hytta har vært åpen.

Resten av dagen ble brukt til avslapping og litt soling, før jeg på kvelden stelte i stand et bål og stekte pølser (av en annen type enn kvelden i forveien). Disse pølsene smakte helt fortreffelig!

Bålkos på kvelden nedenfor hytta. Snøfjelltinden ses så vidt oppe til høyre. 

---

Det var stemningsfullt med rødlig sol på fjelltoppene, en og annen fisk som hoppet og ender som fløy lavt over den blikkstille vannflata.

---

Dag 3 (av 3): Tøymvatnet – Storbørja – Nevernes

Fra fjord til fjord

En intens tannpine gjorde at det ble seint på natt før jeg sovnet, men da den omsider ga seg sov jeg som en stein!

Jeg var spent på terrenget videre sørover. Jeg hadde minst åtte km å gå før jeg kom til Storbørja. Terrenget var verre enn antatt. Kjempet meg gjennom tettvokst skog helt til jeg sto på vannskillet mellom Vevelstad og Brønnøy kommune. Jeg forlot nå naturreservatet og kom ut i et mer åpent lende. Ved Langvatnet hadde jeg opprinnelig tenkt å slå leir, men det var før jeg bestemte meg for å bli på Tøymvasshytta.

Fra nå av navigerte jeg delvis etter noen gamle steinvarder. Søndre Austerdalselva fryktet jeg skulle være stor, ettersom det hadde foregått mye snøsmelting i fjellet i det siste. Elvekryssingen gikk også denne gange fint, selv om elva viste seg noe striere enn de andre elvene jeg hadde passert. Elva ble krysset rett under kraftlinja. Jeg merket at jeg ble fort sliten, og det ble mange drikkepauser nedover Børjedalen. Etter hvert dukket det opp en utydelig sti, og jeg kom nå ned i storvokst granskog igjen. Trærne hadde rikelig med granskjegg og bakken var full av undervegetasjon. Selv om det kan være vanskelig å bevege seg gjennom denne type skog, er det utvilsomt en helt spesiell stemning i den.

Jeg kom omsider ned til Storbørja, og hadde da nøyaktig en time på meg før jeg hadde avtalt å bli hentet. Jeg la merke til at noen drev på og fortøyde en båt nede ved flytebrygga. En unge kom mot meg, og jeg satte meg ned og pratet litt med faren, som hadde leid hus her inne i Storbørja.

Framme i Storbørja. Herfra hadde jeg avtalt båtskyss. Lomselva munner ut på den andre sida av fjorden.

---

Den pensjonerte fiskeren som jeg hadde avtalt båtskyss med kom hele 20 minutter før tida med sjarken sin, noe jeg bare var glad for.

En god del vind på “Børja”, men det roet seg utover fjordarmen, før dønningene satte inn ute på den åpne Velfjorden. Sjøen hadde en eiendommelig turkis farge denne dagen.

Et lite villmarkseventyr er over, og turen avsluttes med “båtcruise” utover Storbørja.

---

Det er trolig alger som skaper denne fargen. Anddalshatten kommer fram bak Børjeneset.

---

Vi passerte de nyankomne torskoppdrettsanleggene som har blitt etablert i Storbørja. Over noen bratte flog så vi plutselig ei ørn. Vi klappet til kai på Nevernes etter en 50 minutter lang båttur, og jeg betalte for skyssen (kr. 300,-).

En minnerik tur, der jeg beveget meg henimot 25 km gjennom i stor grad uberørt natur, og betydelige områder med urskog. De to første dagene var det svært varmt, og jeg har vel aldri tidligere startet en tur i en så intens varme. Jeg overnatter gjerne under åpen himmel igjen, men helst ikke midt på sommeren i skogsterreng, pga. mygg- og knottplagen. Spesielt var det også at jeg både startet og avsluttet turen i båt, på to forskjellige fjorder.