# 467 • 5. oktober 2014
Info
- Start: 13:10
- Framme: Ca. 15:10
- Tilbake: 17:10
- Starttemp.: + 13°C
- Vær: Lettskyet / sol → delvis skyet / sol. Sterk vind.
På tur i natur og arkitektur – til Nord-Norges høyest beliggende hytte i full storm!
Det gode været gjorde at jeg gjerne ville legge inn en liten fjelltur underveis på kjøreturen nordover til Bodø. En passende tur syntes jeg kunne være å kjøre innover Leirskarddalen, for så å ta seg oppover mot den flunkende nye Rabothytta. Den arkitekttegnede hytta er Nord-Norges høyest beliggende, på knappe 1 200 moh., og stod ferdig for mindre enn to måneder siden. Opprinnelig tenkte jeg å delta på åpningsseremonien, men slik ble det ikke. I dag hadde jeg derimot en ny sjanse til å få besøkt hytta.
Sola skinte og det var mildt da jeg var framme ved p-plassen i lia ovenfor Leirbotnet. At det blåste litt gjorde meg lite, da jeg la i vei oppover den T-merkede stien mot Mørkbekktjønna som jeg hadde gått så mange ganger før. Det var reine skjære folkevandringen i fjellet i dag, og jeg hilste på en rekke turgåere oppover.
Men da jeg nærmet meg tjønna, blåste det for alvor opp. Vinden reiv tak i Mørkbekken, og sendte skyer av fukt høyt opp i lufta – noe som skapte en dramatisk visuell effekt i motlyset.
Vinden røsker tak i Mørkbekken.
Framme ved Mørkbekktjønna blåste det noe helt infernalsk, og flere vindroser kom feiende over vannflata i vill fart. Det var dessuten betydelig bølgeaktivitet i den lille tjønna. En ting jeg ble veldig overrasket over, var at den store og oppsprukne brefronten oppe på fjellranden, som jeg husket så godt fra turene på 1990-tallet, var fullstendig borte! I 1998 opplevde jeg til og med en kalving fra ismassene ovenfor Mørkbekktjønna, på vei mot Svartfjellet. 16 år seinere var altså alt forsvunnet! Se forskjellen
Den store og svært oppsprukne brefronten som var å se ovenfor Mørkbekktjønna er i dag borte.
Vindrosene feier over bretjønna i stor fart.
Det var fortsatt en del folk å treffe videre innover fjellet. Jeg ble stoppet av ei sprek dame, som kunne fortelle meg at “du får det tøft oppover!” Videre sier hun at det hadde blitt målt en vindstyrke på 28 sekundmeter oppe ved Rabothytta, da hun gikk der fra, noe som også andre jeg møtte på kunne bekrefte. Ifølge Beauforts vindskala tilsvarer 28 m/sek full storm – nesten på grensen til sterk storm! Videre står det at ved full storm rykkes trær opp med rot, og forårsaker store bygningsskader.
Akkurat da jeg hadde forsonet meg med at det ville bli en tung tur i den sterke motvinden, holder et vindkast på å rive meg over ende. Kamerabagen ruller bortetter den steinete marka, men jeg får stoppet den i tide. Tenkte å stikke innom den eiendommelige Steinbua, men jeg slo det fra meg.
Tilsynelatende en fin dag, men i full storm er det en sann påkjenning å være på fjelltur.
Under normale forhold ville turen opp til Rabothytta vært en fin liten spasertur på fire km i stort sett greit fjellterreng, men i denne motvinden var stegene tunge. Det begynte å røyne på, da jeg endelig fikk se konturene av hytta et stykke foran meg. Dermed var det bare å fullføre de siste hundremeterne bortover mot hytta. En gjeng med fjellvandrere skulle akkurat til å gå idet jeg entret Rabothytta, og de kunne informere meg om at vinden hadde spaknet til 22 m/sek (liten storm), noen som var merkbart.
Som et Soria Moria åpenbarer den forjettede Rabothytta seg.
Målet er nådd.
Etter å ha tatt av meg på føttene, gikk jeg inn i hytta. Det første jeg gjorde var å betale for meg (kr 50,- for medlemmer av turistforeningen / kr. 75,- for ikke-medlemmer), for så å skrive noen mer eller mindre velvalgte fraser i hytteboka.
Nå var det endelig på tide å ta en nærmere titt på den flotte hytta. Det er Hemnes turistforening, og spesielt leder og ildsjel Svein Arne Brygfjeld, som har stått i bresjen for oppføringen av dette prakteksemplaret av ei turisthytte – den høyest beliggende i Nord-Norge!
Endelig innendørs.
Rabothytta er oppkalt etter den franske glasiologen Charles Rabot (1856 – 1944). For de av oss som har besøkt de østlige Okstindan er ikke Rabot-navnet helt ukjent, da også breen mellom Oksskolten (1 916 moh.) og Okshornet (1 901 moh.) har navn etter den samme legendariske breforskeren.
Hytta er tegnet av arkitektfirmaet Jarmund/Vigsnæs AS Arkitekter, som bl.a. har flere prosjekter på Svalbard og det nye hotellet på Turtagrø, Sognefjell, bak seg. Mens råbygget ble reist i 2013, var hytta ferdig til å tas i bruk den 16. august i år. I juni ble Rabothytta stemt fram som DNT-hytte nr. 500 på Den Norske Turistforenings landsmøte. Med seks soverom, hems og 30 sengeplasser, er hytta velegnet for større grupper som f.eks. skoleklasser (kilder: rabothytta.no og Rana Blad).
Lunt og godt.
Til tross for at jeg hadde møtt en “haug” med turgåere på vei opp hit, var det bemerkelsesverdig få som befant seg på hytta akkurat nå. De fleste var vel på vei hjem igjen. Ruslet litt rundt på sokkelestene og fikk et overblikk over fasilitetene. Inne i hytta var det lunt, mens vinden herjet på utsida. Jeg fikk så øynene opp for et monster av en kikkert, fastmontert på et stativ. Kikkerten var plassert foran de store vinduene, og måtte selvsagt testes.
Kystfjellene studeres i detalj, men hverken på Tomskjevelen eller på Tortenviktinden er det visst folk!
Til bords, 1 200 moh.
Det var på tide å begi seg tilbake, særlig med tanke på at mørket kommer fort på denne årstida. Gikk rundt hytta for å sikre meg et knippe bilder fra forskjellige vinkler. Jeg la for øvrig merke til en del artige arkitektoniske grep, særlig med det som har med perspektiver å gjøre.
Okstindan var dessverre ikke synlig i dag, men jeg kan tenke meg at det er et flott syn å beskue de ruvende tindene herfra. På den annen side var det også en givende opplevelse å bli utsatt for værgudenes harme i dag.
Rabothytta er DNTs hytte nr. 500.
Okstindan er dessverre ikke mulig å se i dag, men landskapet er like fullt “breathtaking”.
På tur i natur og arkitektur.
På vei nedover blåste det fortsatt meget friskt, men på langt nær like kraftig som på den strabasiøse veien opp. Slentret meg nedover mot Steinbua, som jeg nå valgte å stikke nesen innom. Det var akkurat like trangt og kummerlig som jeg husket det. Steinbua er å anse som ei nødbu, og står som en grell kontrast til den ekstravagante Rabothytta til ti millioner kroner. Men når det er sagt, så er Steinbua ei hytte med sjel – for de av oss som vet å verdsette slikt noe. Etter å ha signert hytteboka fortsatte jeg.
Gråfjellet i høstskrud.
Steinbua har i hvert fall sjarm og sjel.
Nede ved Mørkbekktjønna var nesten all vinden borte, og på vannflata var det bare små krusninger. Tydelig at jeg hadde blitt truffet av ei skikkelig vindkule på vei oppover. Nedover mot bilen gikk det som en lek, og etter å ha fått i meg noe mat og drikke, kunne jeg fortsette kjøreturen til fylkeshovedstaden.
Flere bilder av og fra Rabothytta (12 stk.)
Tags: arkitekturfjellvandringhyttetur
