# 501 • 31. juli 2016
Info
- Ankomst: 11:00
- Start: 11:20
- Tilbake: 13:25 / Avskjed: 13:40
- Starttemp.: Ca. + 14°C
- Vær: Overskyet. Regn og regnbyger.
I god jord – minner fra ei fjern fortid
Når en kjører kystriksveien sørover, og nærmer seg Vennesund, viser et skilt vei mot en gravhaug. Og ikke en hvilken som helst gravhaug, men Helgelands største. Flere ganger har jeg vurdert å ta denne avstikkeren ned mot sjøen, uten at det har blitt. Men når jeg nå hadde fått nyss om en kulturminnemarsj i forbindelse med Sommardagan i Sømna, der gravhaugen ved Heståsen inngikk som en egen post, tente jeg umiddelbart. Dette var jo en gyllen mulighet til å få seg en guidet rundtur i et kulturlandskap med mange minner fra ei fjern fortid.
På bilturen hadde det regnet til dels kraftig. Framme ved ungdomshuset på Sund, sør i Sømna kommune, var det fortsatt en grå og fuktig værtype, men nedbøren var heldigvis ikke like intens lenger.
Utgangspunktet for kulturminnemarsjen er ungdomshuset på Sund.
Etter å ha betalt et symbolsk beløp (kr. 60,-) i påmeldingsavgift, fikk jeg utdelt en A3-kopi av et flyfoto over området. Både traseen og de fire postene var tydelig inntegnet, og det viste seg veldig hendig å navigere etter.
Syntes det drøyde noe med oppstarten av marsjen, da jeg innså at jeg hadde misforstått! Til forskjell fra ødegårdsmarsjen i Velfjord og visse andre turmarsjer skulle vi ikke gå i samlet gruppe. Konseptet her var å gå på egen hånd, for så å bli tilbudt guiding på hver av postene langs løypa. Følgelig var det ikke et spesifikt starttidspunkt, noe som kunne forklare det beskjedne antallet oppmøtte. Jeg heiv meg rundt og kom meg i gang.
På vei gjennom Sømnas kulturlandskap.
Første post på programmet var Klombakkan, øst for ungdomshuset. For å komme meg dit trasket jeg først langs en grusvei på østsida av kystriksveien, for deretter å følge kanten av en åker. På denne lokaliteten er det gjort funn av et gårdsanlegg fra eldre jernalder (500 f.Kr. – 550 e.Kr.). To voller med en lengde på 18,5 m ble undersøkt i 1983, og det ble da konkludert med at det var snakk om båtnaust. Fra informasjonsplansjen på stedet:
Funn av fiskekrok og båtnagler styrker antakelsen at tufta er ei nausttuft. Størrelsen på tufta indikerer at naustet kan ha rommet båter på størrelse med storfembøring, men ikke så stort som leidangskip.
Ved Klombakkan fortelles det om interessante funn.
Umiddelbart kan et naust virke temmelig malplassert her – i kanten av et jorde og et godt stykke unna sjøen. Men i eldre jernalder stod havnivået noen meter høyere, og det jordet vi nå så utover var den gang ei grunn havbukt. I tillegg til funnene av fiskekroken (datert til år 300 – 500) og båtnaglene, ble det i sin tid pløyd opp et enegget sverd med hjalt (dvs. håndtak) nord for Sundshopen. Sverdet er blitt datert til vikingtida.
Tilbake på grusveien bar det videre sørover og opp en liten bakke til et gårdstun. Ei vakker brunmalt stue med torvtak måtte foreviges, før jeg kom i prat med husbonden – en litt eldre herre med stor interesse for lokalhistorie. Ikke så rart, da gårdstunet etter alt å dømme har rommet et kirkebygg, som kanskje ble oppført allerede i katolsk tid. Selv om det ikke finnes bevis på at det var her kirka stod, har man likevel sterke indikasjoner på dette.
På dette stedet har det sannsynligvis stått ei kirke.
Et tilbakeblikk. For 1500 år siden kunne vi sett utover ei grunn havbukt.
En bauta med plakett var reist til minne over kirkestedet, og også på denne lokaliteten kunne turdeltakerne få litt lokalhistorisk input. Fra info-tavla:
Vi vet ikke nøyaktig hvor kirka stod, men tradisjonen sier at det var i dette området. Det er funnet rester etter graver like ved, og gamle navn der “kirke” er med finnes i området: “Kirkegårdsbekken”, “Kirkeskogen”.
L. U. Pedersen skriver i Sømna bygdebok at det trolig var en stavkirke i likhet med de andre kirkene av tre i prestegjeldet. Størrelsen på kirkebygningen og hvordan den så ut, vet vi ikke. “Sunds korshus”, som brukes i reformatsen av 1589, tyder på at det var en mindre annekskirke.
Selv om det er vel 375 år siden Sund kirke ble revet, er minnene bevart i lokale navn.
I dag er det ingen spor etter kirka på Sund, i hvert fall ikke over jorda. Bonden kunne fortelle at det tidligere hadde stått en rekke bygninger her – alle orientert i samme retning. Den nevnte Kirkegårdsbekken, som rant rett forbi her, er i dag lagt i rør.
For noen år siden, ved graving av vannledning, fant han to hodeskaller av mennesker frampå bakken. Et sagn går visstnok på at to samejenter for lenge siden falt ned en skrent i fjellet ovenfor husene. De omkomne jentene ble gravlagt på kirkegården på Sund.
Sund – en gård med historie.
Løypa fortsatte nå vestover, langs en kjerrevei, før kystriksveien måtte krysses. Langs åkrer og skogholt fortsatte jeg helt utover mot Sundsjøen (“Sundsyen”), der den tredje posten på kulturminnevandringen befant seg. Ved et naust av nyere dato fikk turdeltakerne servert nykokt kaffe.
Tredje post på programmet ligger nede ved Sundsjøen.
I god jord – prestekragen trives i Sømna, om jorda er vigslet eller ei.
Fjæra følges.
Også her nede ved Sundsjøen er det gjort funn av en mengde nausttufter – de største og eldste ligger naturligvis øverst i terrenget og er fra jernalderen. Ei av tuftene er på minst 21 meter. I 1956 ble det gjort arkeologiske utgravinger av disse, og man tror at de eldste naustene opprinnelig må ha huset skip som seinere ble brukt i såkalte båtgraver, i henhold til datidens religiøse skikker. Bl.a. i den store skipsformede gravhaugen på Heståsen (kilde: info-tavle på stedet).
Før vi forlot denne posten ble vi utfordret til å delta i en quiz. Her skulle man gjette navnet på, og funksjonen til flere tradisjonelle gjenstander, med tre forskjellige svaralternativer. Tyngden på en gjenstand skulle også gjettes på. Et artig innslag i kulturminnemarsjen.
Som på Kunna i Meløy er det også her ved Sundsjøen gode illustrasjoner av jernalderens båtnaust.
Den mest spennende posten stod likevel igjen, syntes jeg – nemlig den nevnte gravhaugen på Heståsen. På veien dit, som i hovedsak gikk i nordlig retning, passerte vi en gammel husmannsplass med noen bugnende ripsbusker.
Ved Heståsen møtte jeg bonden på gården, som for anledningen hadde inntatt rollen som forteller / guide. En skakk bautastein, støttet opp av et par bord, var det første jeg la merke til. Denne skulle visstnok bli rettet opp av fagfolk med tid og stunder.
Like iøynefallende som bautasteinen var ikke gravhaugen, som jeg hadde innbilt meg var høyere. Men den var tydelig nok med sin lengde på 49 meter og bredde på 11 meter, i tillegg til ei dyp, markert grøft rundt. Og da jeg tok fatt på en rundtur rundt haugen, sank det ytterligere inn at dette ikke var noen hvilken som helst gravhaug. Første gang jeg tok ad notam av båtgrava på Heståsen var på ei info-tavle på Glein, Dønna, der det finnes et rikt gravfelt fra jernalderen, i tillegg til den velkjente marmorfallosen.
Etter sigende skal bautasteinen ved Heståsen rettes opp igjen av fagfolk.
I alt er det tre hauger her på Heståsen. De to andre er såkalte rundhauger med en diameter på henholdsvis 12 og 25 m. Verdt å merke seg er at den 2,5 m høye bautasteinen opprinnelig skal ha stått ved den største av disse. Og enda mer bemerkelsesverdig er dette:
Her er det blitt gjort funn av et skjelett av en mannsperson i sittende stilling. Foruten skjelettet ble det også funnet båtsaum og en ringnål i bronse. En spiral av gulltråd ble også funnet. Den ble det laget seks gullringer av til bruk ved giftemål.
Personen i graven var noe spesiell, da bein og armknokler var uvanlig lange. Ut fra målinger av lårbeinet fant man ut at personen måtte ha vært 185, 3 cm høg. Ut fra denne målingen er mannen fra Heståsen den høyeste personen fra jernalderen som noensinne er målt her i Norge. (Kilde: info-tavlene ved Heståsen).
Gravhaugen på Heståsen er Helgelands største med en lengde på vel 50 meter.
Når det gjelder langhaugen, som altså er Helgelands største gravhaug og et av de største gravminnene i hele Nord-Norge, så har den aldri vært gjenstand for arkeologiske undersøkelser. Det ble imidlertid funnet store mengder båtsaum, da det for mange år siden ble gravd ut en jordkjeller, noe som bekrefter at haugen er ei båtgrav.
Hva den imponerende bautasteinen angår, så knytter det seg en spesiell historie til denne. Sitat fra ei av info-tavlene:
Da folket på gården skulle grave ut jordkjeller, ville de bruke den store bautasteinen som da lå på bakken som “mønsås”. Kona på gården var sterkt imot dette da hun hadde hatt en drøm. I drømmen hadde en stor mann stått foran senga hennes. Han hadde på seg grå kofte med reim rundt livet, grå bukse som var surret rundt leggene og neversko. Mannen ba om at steinen måtte få være i fred. Drømmen gjentok seg flere netter og kona fikk bygningsfolkene til å finne en annen stein.
Noen netter senere drømte hun om fremmedkaren igjen. Han takket for at steinen fikk være i fred, og som takk skulle hun få store og friske barn. Det fikk hun. En av sønnene målte 2,04 m på strømpelesten.
Etter en berikende vandring gjennom det historiske landskapet, kom jeg tilbake til ungdomshuset.
Tilbake ved det vakre ungdomshuset på Sund.
P-plassen var nå full av biler. Folk hadde kjent sin besøkelsestid og kommet seg ut i oppholdsværet. Turmarsjen er visstnok en årlig begivenhet, og ei dame fortalte meg at hun hadde gått denne marsjen hvert år. Det er lett å skjønne, for det var mye å oppleve – enten man er opptatt av lokalhistorie eller ikke. Gode fortellere var det også. Dessuten var det aldri tvil om hvor løypa gikk, pga. merking på kritiske punkter og et detaljert kart for de ukjente.
Etter å ha meldt meg i “skranken” fikk jeg overrakt en medalje, i likhet med alle andre deltakere. I og med at det var åpen kafé på ungdomshuset gikk jeg inn og kjøpte meg en god porsjon rømmegrøt, spekekjøtt og flatbrød. Fortreffelig!
Turmarsjen avsluttes med et velsmakende måltid rømmegrøt med dertil hørende spekekjøtt og flatbrød.
I etterkant av en slik vandring blant kulturminner er det gjerne litt å reflektere over. Særlig sett i lys av den trasige hendelsen for bare få dager siden, der den 5000 år gamle helleristningen “skiløperen” på øya Tro ble skjendet med uopprettelige skader. Jeg fikk et klart inntrykk av at bøndene her i Sømna er oppriktig stolte av sin kulturhistorie, og at man ikke har særlig store motforestillinger mot arkeologiske utgravinger.
Mye ny viten kom fram for noen tiår siden, da det ble gjort en rekke undersøkelser. Like sikkert er det at den rike matjorda i Sømna fortsatt skjuler mange hemmeligheter. Men da samfunnet ikke prioriterer slikt arbeid særlig høyt (med mindre det er lovpålagt / akutt fare for ødeleggelse) finnes det heller ikke penger. Det sier jo sitt at et av Nord-Norges største gravminner – den 50 m lange skipsgrava på Heståsen – aldri er blitt undersøkt av arkeologer. Mon tro hva som skjuler seg der.
Tags: bautaforhistoriegravhaugjernalderensagntematisk sti
