Holmvassåsen strekker seg som et vel 12 km langt høydedrag langs vestsida av Svenningvatnan, Kjerringvatnet og Sefrivatnet i Grane, nesten fra Tosenkrysset i nord og oppover mot Dunfjellet i sør. Vest for åsen finner vi den minst like langstrakte Holmvassdalen, som i 2008 ble vernet som naturreservat. Området er attraktivt, sommer såvel som vinter, med fisketjønner, jaktterreng, oppkjørte skiløyper og annen tilrettelegging.
Jeg var selv mye her i oppveksten, men nå var det gått veldig mange år siden sist, og det fristet med et gjensyn. At det regnet, så jeg ikke på som noen ulempe, da målet for turen var å ta meg oppover mot Holmvassforsen. Med mye nedbør og stor vannføring i Holmvasselva antok jeg at fossen ville vise muskler i dag.
På dagen 27 år etter at jeg som tenåring la ut på min første lengre telttur, er jeg tilbake.
Fra Dammen bega jeg meg innover Holmvassåsen langs grusveien på vestsida av Svenningvatnet. Minnene fra min første “langtur” på egen hånd strømmet på. Året var 1991 og firedagersturen med telt og fiskestang gikk til Store Holmvatnet, øverst i Holmvassdalen. Dette var på samme tid som kuppforsøket mot Sovjets statsoverhode Gorbatsjov. De siste årene har veien blitt oppgradert, kanskje særlig med tanke på hyttene ved vatnet.
Etter knapt tre km var jeg oppe ved Meisfartjønna. Her er det tilrettelagt med gapahuk for turfolket, og jeg utelukket ikke å stelle i stand et bål her på tilbaketuren. Tjønna ligger vakkert til inne på åsen, omgitt av spredte furutrær, gran og myr. Når det gjelder navnet, så er dette interessant, og blir viet oppmerksomhet i bygdeboka. Sitat, Gardshistorie for Grane, Vefsn bygdebok, Særbind III b, s. 358:
Ferdsla over til Tosen holdt seg ganske betydelig til opp mot andre verdenskrigen. – På Holmvassåsen ca 4 km sørom gardene i Holmvassdalen er ei tjønn som heter Meisfartjønna. Tjønna ligger ved et godt vad i Holmvasselva, og namnet har en eller annen forbindelse med ferdsel. Det viser kanskje at ferdsla vestover i gammeldaga helst gikk på sørsida av Gåsvasselva og Jordbruelva og krysset Holmvasselva her ved Meisfartjønna?
Meisfartjønna.
At tjønna ligger rett ved ei eldgammel ferdselsåre mellom kysten og indre strøk, er det mer enn selve navnet som kan indikere. Sitat fra bygdeboka, s. 391 – 392:
Et usikkert, men muligens interessant funn kjenner vi bare av omtale. Men det er så vidt spesielt at det må nemnes: – Innpå Holmvassåsen, ved Meisfartjønna, litt nordom Langtjønna er Gabrielslættet. Det er sagt at her vart det en gang gjort et funn som folk umiddelbart oppfattet som ei “vikinggrav”, med hjelm, skjold, el.l. Opplysningene er noe usikre m.h.t. om dette skjedde da jernbaneanlegget pågikk, eller før.
Nå er ikke Holmvassåsen et sted der en umiddelbart skulle vente å finne vikinggraver, bortsett fra i en sammenheng: Gabrielslættet ligger midt i leia for en naturlig farveg vestover på sørsida av Gåsvasselva til Tosen og kyststrøka på Sør-Helgeland, like ved et brukbart vad i Holmvasselva. Dermed kunne en gjøre seg tanker om vikingtidas finneferder fra høvdingesetene på Kyst-Helgeland til innlandsområda.
De gamle vokterboligene på Holmvassåsen har vært i privat eie siden 1960-tallet.
Tanken om å ta en avstikker til Bjørntjønna ble skippet. Istedet bar det videre langs veien opp mot vokterboligene. Holmvassåsen var nærmest for stasjon å regne i sin tid, da det fantes både krysningsspor og vannstender for påfylling i de gamle damplokomotivene her.
Det mektige fossefallet kom til syne lenger sør i Holmvassdalen, omgitt av skog på alle kanter. På avstand så fossen stor ut, og det skulle bli gjevt å få se den på nært hold. Vha. trapper var det en grei sak å komme seg over de høye gjerdene langs jernbanen. Rett nedenfor vokterboligene ligger Langtjønna, og like vest for denne renner Holmvasselva. Her bygde Statskog ny bru i fjor, da den gamle var moden for utskiftning.
Jeg passerer sørenden av Langtjønna – ei av de største tjønnene på Holmvassåsen.
Den gamle hengebrua over Holmvasselva fra 1970 ble i fjor sommer erstattet med ei ny bru.
Det vedvarende regnværet sørger for rikelig med vann i elva.
Etter å ha tatt meg over, bar det langs et gammelt tråkk videre sørover. Det høljet ned og det var ingen letning i sikte. Men terrenget var åpent og fint, og nokså oversiktlig å ferdes i. Før jeg tok sikte på fossen, valgte jeg å legge turen via Mattistjønna, som jeg kun hadde gått på ski forbi tidligere. Buldringen fra Holmvassforsen hørtes godt da jeg beveget meg de siste hundremeterne bortover mot turens store attraksjon. Og så kom den til syne. For et syn!
Holmvassforsen.
Fallet er kanskje ikke av de høyeste, men med såpass stor vannføring som elva hadde nå, viste fossen virkelig krefter. Det larmet og det tordnet, og gufset sto høyt til værs. Her gjaldt det å trå varsomt. Å bevege seg for langt utpå kanten på den glatte mosen kunne fort få fatale følger. Fossen var utvilsomt et mektig skue forfra, men det var sannelig ganske heftig å stå på oversida og se vannmassene styrte blindt ned i avgrunnen også.
Med en øredøvende larm kaster Holmvasselva seg flere titalls meter ned i et juv.
I strie strømmer.
Av en eller annen grunn har jeg aldri bitt meg merke i denne fossen før. Særlig utilgjengelig er den jo ikke. Holmvassforsen – eller Storforsen, som den ble kalt før i tida – utgjør for øvrig et knekkpunkt på eiendomsgrensen mellom gårdene Holmvassdalen og Kjerringvatnet.
Ei utsøkt naturperle.
Jeg hadde ikke før begynt å gå tilbake, før det uavlatelige regnværet opphørte og gikk over i et lettere bygevær preget av yr, duskregn og perioder med opphold. Tilbake ved Meisfartjønna var det på tide å fyre seg et bål. Med et stort lager av kløyvd ved, stablet opp bakerst i gapahuken, var det en grei sak å gjøre opp ild. Minutter seinere kunne jeg slurpe i meg bålkaffe.
Igjen falt tankene på fortidas mennesker. Var det så at jeg satt ved ei eldgammel ferdselsåre mellom vest og øst; kyst og innland? Meisfar – et veifar der en for med meis på ryggen? Fortellinga om den tidligere nevnte vikinggrava er og blir en muntlig overlevering, og kan ikke uten videre tas for god fisk. Men den kan selvsagt heller ikke avvises som oppspinn.
Ved det varmende bålet får tankene fritt spillerom.
Men håndfaste bevis på menneskelig tilstedeværelse i området finnes. I 1979 ble det funnet ei holkøks datert til folkevandringstida, like nord for Svenningtjønna – for øvrig Granes eneste funn fra jernalderen. Tre år tidligere avdekket arkeologer hele 22 boplasser fra yngre steinalder (3500 – 500 f.Kr.) ved Svenningvatnan, hvorav 17 befant seg på vestsida av Stor-Svenningvatnet. Disse er omtalt i to bygdebøker, samt første bind av Helgeland historie.
Flammene døde hen, og jeg avsluttet turen med å rusle de tre kilometerne langs veien ned mot Dammen, vel vitende om at dette var sommerens siste tur. Høsten var nok like om hjørnet.
This message is only visible to admins.
Problem displaying Facebook posts. Backup cache in use. Click to show error
Error: Error validating access token: The session has been invalidated because the user changed their password or Facebook has changed the session for security reasons. Type: OAuthException
Holmvassåsen strekker seg som et vel 12 km langt høydedrag langs vestsida av Svenningvatnan, Kjerringvatnet og Sefrivatnet i Grane, nesten fra Tosenkrysset i nord og oppover mot Dunfjellet i sør. Vest for åsen finner vi den minst like langstrakte Holmvassdalen, som i 2008 ble vernet som naturreservat. Området er attraktivt, sommer såvel som vinter, med fisketjønner, jaktterreng, oppkjørte skiløyper og annen tilrettelegging.
